Tynne, gode bøker med lesedriv

Bekken av Bjørn Arild Ersland kom ut på Pelikanen forlag i 2019. Den er ganske kort, bare 101 sider. Vi ser alltid etter bøker som ikke er for tykke. Hvis lesing er hardt arbeid for deg, er 200 sider kanskje det meste du orker å gi deg i kast med. Ersland har mange utgivelser bak seg. Han har skrevet mest for barn og unge, men Bekken er en bok for voksne. Flere av bøkene hans ligger også i Boksøk.

Den navnløse hovedpersonen er en gutt på kanskje 10 – 11 år. Han er litt engstelig av seg, men også nysgjerrig. Alene eller sammen med vennene sine utforsker han verden, og alle trekkes de mot den spennende, men forbudte bekken.

Universet i Bekken er avgrenset og oversiktlig; det er husene og veien, venner, foreldre og familie. Nedenfor ligger fjorden hvor bekken ender. Det handler om tyggis, om sykler, grønske og gjørme. Det er taktilt og sanselig. I alt dette trygge og lille lever gutten, men i ham finnes det alltid en følelse av fare. Han ser og forstår mer enn han orker. Erslands tekst flyter mellom det trygge og det farlige, det velkjente og det ubegripelige, liv og død.

Romanen er også et tidsbilde fra en gang på 70-tallet. De første byggefeltene har kommet, levestandarden øker, men kloakken går fortsatt rett i fjorden. Samfunnet bygges opp, men naturen bygges ned.  Vi står på trappa til oljeeventyret. Boka kan anbefales til alle som har vokst opp et sted.

Beistet kom ut i 2019 på Tiden forlag og er bare på 87 sider. Per Schreiner er en produktiv og allsidig forfatter. Han har skrevet filmmanus, tv-serier, teaterstykker og flere romaner. Denne gangen en kort roman med høyt lesedriv og et klassisk tema. Både Kafka og Wollstonecraft Shelley dukket opp i tankene. I tillegg til Beistet, er Schreiner representert med  Dagen før halv tre (2018) i Boksøk.

Knut kjører over noe en sen kveld på vei hjem fra joggetur. Han må ut av bilen og kikke under. Det er mørkt og vanskelig å se, men noe levende henger fast under der. Han dytter borti det med en pinne. Plutselig slipper dyret taket og setter tennene i handa hans før det forsvinner. Knut drar hjem, bandasjerer såret og legger seg til å sove. Dagen etter våkner han og føler seg rar. Alt blir rarere for hver dag som går. Er det allergi, eller er det noe helt annet?

Samtidig som Knuts appetitt på rått kjøtt øker og luktesansen hans blir bedre og bedre ser nabolaget seg nødt til å begynne med en slags patrulje på natterstid for å beskytte seg mot vandaler. Ikke noe borgervern, gud forby, men man må jo passe på at ingen lager riper i lakken. Det går rykter om at sigøynere, eller heter det romfolk, har slått seg ned i nærheten.

Beistet er en underholdene og fantastisk fabel, men også en smart og skarpsindig fortelling om dyret i oss alle.

Hilde Stålskjær Osens debutroman Vi bare kjører, så ser vi kom ut på Cappelen Damm i 2018. Den er 98 sider tynn, men den har en historie som fyller deg helt. Stålskjær Osen fikk Saabye-stipendet for boka året etter. Boka ligger i Boksøk.

Også her er hovedpersonen navnløs. Hun jobber på hotellet. Hun og barndomsvennen Miriam har alltid vært sammen, men nå har hun flyttet fra leiligheten de delte, og inn en liten sokkelleilighet hvor de stygge gardinene får henge. Kanskje skal hun gjøre noe med dem senere.

Kjæresten Jørn bygger hus, mekker bil og jobber på sjøen. Selv er hun litt nummen. Livet går i ring. Hurtigruta legger til og fra, hotellgjestene sjekker inn og ut. Hun og Miriam kjører over brua, forbi Felleskjøpet, rundt Shellstasjonen og tilbake over brua. Hun skriver en liten liste: «romantisk, liker å være alene, trist». Det er visst bare hun som er sånn. De andre ser ut til å synes at livet er som det skal. Lengselen etter noe annet og ukjent bryter igjen og igjen mot alt det som er kjent og trygt. Noe må briste. Dette er en nydelig bok om å finne ut hvem man er. Fortellingen er full av nyanser og skarpe observasjoner. Les den!