Hopp til innhold

Hva innebærer et samarbeid med oss?

Leser søker bok samarbeider tett med forfattere, illustratører, serieskapere og forlag i arbeidet med å lage bøker for voksne. Målet er at utgivelsene skal ha høy litterær kvalitet og en form som inkluderer lesere som står på utsiden av bøkenes verden.

Vi støtter svært ulike prosjekter, både i form og innhold. Alt fra ordløse bøker til bildebøker, tegneserier, diktutgivelser, novellesamlinger, romaner og sakprosa. De senere årene har flere av utgivelsene vi har støttet vunnet priser i allmennmarkedet, som da Martin Ernstsen fikk Brageprisen for sin tegneserieadaptasjon av Sult eller Ellisiv Lindkvist vant Havmannsprisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Kanskje kan ditt prosjekt bli en god bok både for den vante og den uvante leseren.

Hva ser vi på i våre tilbakemeldinger?
Mange gode utgivelser har for komplekse strukturer både på handlingsplan og setningsnivå for de med leseutfordringer. De bøkene skal selvfølgelig være akkurat som de er, men vi trenger flere fantastiske utgivelser med en form som når de leserne som har færrest bøker å velge mellom. For mange lesere er det er selve avkodingen av teksten eller samspill ord og bilde som er krevende. Når du som skaper utgivelsen jobber bevisst med språk og komposisjon, får langt flere voksne rike leseopplevelser.

Grepene våre rådgivere arbeider med i sine tilbakemeldinger, vil være gjenkjennelig for alle som arbeider med å utgi bøker. Men vi går ofte enda dypere inn i manus, så ikke uklare overganger mellom scener eller lange tunge setninger gjør teksten uoverkommelig. Siden utgivelsene vi støtter varierer i sjanger og form, er det stor variasjon i hvilke grep i manus vi arbeider med. Ofte arbeider vi med overordna narrative grep i starten, mens lenger ut i prosessen arbeider vi med tilbakemeldinger på setningsnivå. 

Ellisiv Lindkvists vant Havmannsprisen (2013) for Ditt røde hår, Unn, Martin Ernstens sin Sult fikk Brageprisen (2019) og  Marta Breen og Jenny Jordahl mottok Kulturdepartementets fagbokpris (2018) for Kvinner i kamp.

En tydelig historie
Uavhengig av sjanger må fortellingen ha en tydelig ramme og et tydelig narrativ. Er det mange hopp i tid og rom eller for mange karakterer, steder og hendelser å forholde seg til, mister en med leseutfordringer fort tråden. I sakprosa må en ofte ta litt andre type valg enn i fiksjonen for å skape de gode rammene rundt en historie, for her er det ofte mange elementer som skal med. I Jon Ewos sakprosabok 9. april 1940 og 8. mai 1945 har forfatteren tatt et viktig narrativt grep for å skape lesedriv: Utgivelsen er delt inn i to deler som tar for seg krigens første og siste døgn. Skildringene går tett på historiske personer i de hendelsene som spiller seg ut, leseren får være med på det som skjer, i et her og nå.

At historien bør ha tydelig ramme må ikke forveksles med en forutsigbar utvikling av historien, tvert imot. Vi ser etter de dramaturgiske vendepunktene i historien som drar leseren inn i teksten. Spenning og overraskelser skaper lesepuls. Men de ulike delene må henge sammen og bygge opp mot en større sammenheng. Uklare passasjer og overganger må tydeliggjøres eller strammes inn, slik at lesedrivet i teksten ikke går tapt.

Identifikasjon skaper lesedriv
Hovedkarakteren(e) er leserens identifikasjonspunkt inn i historien. Om fortellingen spiller opp under problemstillinger og eksistensiell tematikk leseren kan relatere til eget liv, øker lesedrivet: Leseren må finne ut hvordan det går. Om det er fiksjon eller sakprosa med hendelser fjernt fra leserens hverdagsliv, må problemstillingene skape både nysgjerrighet engasjement.

I tegneserien Kvinner i kamp lar Marta Breen og Jenny Jordal leseren møte historiske kvinner i den livssituasjonen som formet deres politiske ståsted. Ved å vise kvinnenes bakgrunn og ikke bare fortelle om hva de utrettet, engasjerer Breen og Jordahl leserne i stoffet de formidler. Da er det mer nærliggende for leseren å trekke linjer til egen tid og egne erfaringer. Dette grepet gir leseren eierskap til stoffet som formidles.

Fra det generelle til det spesielle
Er teksten preget av påstandssetninger og generelle beskrivelser, blir leseren stående på utsiden av det som skildres, uansett sjanger. Et dikt åpner seg mer for leseren dersom usagn konkretiseres, det samme gjelder romanteksten: Leseren får ikke ta del i hovedkarakterens indre liv om vendingene er for generelle. Ta for eksempel setningen: «Hun ble ofte trist over alt som var urettferdig». For det første skildrer setningen noe generelt – noe som skjer ofte. For det andre er det en påstandssetning om hvordan hun føler seg – teksten viser oss ikke hvordan følelsene spiller seg ut i karakteren.

I våre tilbakemeldinger ser vi etter slike tekstpartier, og vil ofte oppfordre forfatteren til å skape en scene der hovedkarakteren opplever noe som skaper disse reaksjonene. Bruk av dialog, sanseskildringer med beskrivelser av hva hovedkarakteren opplever gjennom lukt, lyd, smak og fysiske fornemmelser tar leseren tett på stoffet. Ofte er oppsummeringer som «dagen etter» «etter middag» «uka etter» «ofte» og «hver gang» effektivt, men for mye bruk av denne type tidssammendrag skaper en statisk tekst.

Ved å arbeide gjennomgående med teksten på denne måten, kommer leseren tettere på det som skildres, slik at hun kan leve seg inn i og reflektere over de hendelsesforløpene som driver historien framover. 

Indre monolog vs scene og dialog
Ofte brukes indre monolog eller en refererende skrivestil når historien trenger en oppsummering eller overgang for at leseren skal forstå hva som har skjedd.  En av karakterene kan tenke og gruble i avsnitt etter avsnitt på hva som har skjedd, hva som kan komme til å skje, og sånn spinner teksten av gårde. Indre monologer er fint, men unngå for lange utgreiinger. Da blir teksten monoton og forklarende og mister temperatur. I tillegg har denne type tekstpartier en tendens til å overforklare framfor å la leseren oppdage selv. Da går leserens lesepuls fort tapt. Løs informasjonen du må ha fram i en scene fylt med handling og dialog, og la leseren finne tolkningslagene i historien selv.

Lange tunge setninger
Unngå lange tunge setninger som går over flere linjer. En som har leseutfordringer må konsentrere seg om selve avkodingen av teksten. Om leseren ikke husker sammenhengen mellom første og siste ledd i setningen, blir leseflyten punktert og viktig informasjon kan gå tapt. Da blir det vanskelig å henge med videre.

Konsonantopphoping og leseflyt
Bare ordet «konsonantopphoping» er et godt eksempel på ord du vil inngå, lange tunge ord i lange tunge setninger. Bare prøv å les ordet høyt, så merker du hvordan det lugger mens du leser. Kon-so-nant-opp-hop-ing. Å lese tekst høyt er en god øvelse for å identifisere hvor det er god og dårlig flyt i teksten. Setninger med mange korte ord kan være kronglete å lese. Da hjelper det å luke bort formuleringer som «Det var som om», «Det kjentes som om» og heller gå rett på sak. Med enkle grep kan du stramme inn en tekst så den flyter godt. Å bruke en aktiv framfor passiv setningsoppbygging skaper også bedre leseflyt.

Setningsdelinger og avsnitt
Når du har fått en tekst med god flyt, er det på tide å se litt på setningsdelingen i teksten. Vi anbefaler linjeskift der det er en naturlig pause i setningen, når det passer skrivestilen. Avsnittene bør ikke bli for lange. Tekster med mye luft og gode avsnitt gir de som leser i motvind mestringsfølelse: De klarer først et avsnitt og får så en liten pause før de går videre til neste stopp i historien. 

Søk støtte!
Nå har du fått et lite innblikk i noen av rådene vi gir underveis i manusutviklingen. Prosjektene vi støtter er svært ulike, derfor er eksemplene over ingen smørbrødliste vi bruker gjennomgående, men de gir en pekepinn på hva vi ser etter. Hver prosess er unik ut fra hvordan forfatter og forlag jobber, samt utgivelsens karakter. Vi legger løpet i tett samarbeid med deg som skaper boka og din redaktør. Om du allerede har et forlag for utgivelsen, samarbeider Leser søker boks rådgiver tett med redaktør for å samkjøre tilbakemeldingsprosessene helt fra start. Målet vårt er alltid å få forlag på plass så tidlig som mulig i prosessen, men noen ganger kan det ta noe tid.

Utviklingsstipend er ikke et arbeidsstipend, men en støtte for å kompensere for de ekstra rundene med manusarbeid våre innspill gir i prosessen.  Dersom prosjektet ditt passer noen av beskrivelsene over, eller vi har klart å vekke nysgjerrigheten din med nye måter å jobbe på, håper vi at du vil søke utviklingsstøtte hos Leser søker bok!

 

Eivor Vindenes

Eivor Vindenes

Rådgiver

Eivor arbeider med å utvikle bøker i samarbeid med forfattere, illustratører og forleggere.

926 28 769

Eivor Vindenes