– Jeg har fullt av stemninger og bilder inni meg som vil ut

Tuva Synnevåg har nylig gitt ut Tidevann på Jippi forlag med støtte fra Leser søker bok. Det er en bildebok helt uten tekst. Historien handler om en jente som bor bor helt alene med hav på alle kanter. Hun lager en flåte og legger ut på eventyr. Da oppdager hun at hun slett ikke er alene. Ikke alle vil henne vel, men heldigvis finnes det gode hjelpere der ute.

Gratulerer med bok! Hvis vi ser bort fra tegnerserien «Trygg som melk» som vi kan lese i antologien «Forresten», så er du debutant. Hvordan er det å debutere med egen bok?
Det er deilig å omsider ha fått prosjektet nogenlunde i havn.

Du er utdannet animatør? Hvordan startet tanken om å lage en bok?
Grunnen til at jeg er animatør er at jeg satte meg som mål å leve av å tegne. Jeg har vært aleneforsørger siden jeg var 20 år, og valgte å bli animatør fremfor kunstner siden det virket som en mer realistisk måte å skaffe inntekter på. Helt siden jeg var barn har min hovedsyssel vært å tegne, og jeg har alltid visst at jeg ønsket å drive med det.

Som animatør opplever jeg at det er veldig få som får anledning til å se filmene som blir laget, det blir mest på festivaler for kolleger i animasjonsbransjen. Jeg ønsket å lage noe i et medie som alle har tilgang på. Videre har man mye større frihet til å skape akkurat det uttrykket man vil i bilder framfor animasjon, da animasjon har visse krav til enkelhet i designet siden tegningene skal tegnes tusenvis av ganger. Med bildene mine har jeg gått rake veien i motsatt retning og pøst på med detaljer.

Jeg ønsket også å utvikle mitt eget uttrykk, og har en drøm om å tegne flere egne tegninger framover. Jeg har fullt av stemninger og bilder inni meg som vil ut.

Tidevann er et imponerende verk! En bok helt uten ord, men med fantastiske og detaljrike illustrasjoner. Hvordan har arbeidet med boken vært?
Takk! Det jeg brukte lengst tid på var faktisk å utvikle manuset og å finne formen på boka. Jeg begynte å tegne jenta og å utvikle universet hennes for omtrent 10 år siden. Da tenkte jeg det skulle bli en tegneserie, så jeg har flere manus med dialog. Jeg har vel vært gjennom omtrent 20 versjoner av manuset. Manuset har gått i veldig forskjellige retninger når det gjelder tematikk, og jeg har mange karakterer i dette universet som ikke fikk plass i manuset slik det endte opp. Felles for alle manusene er at jenta er hovedpersonen, og at hun lever alene i en verden som er preget av uforutsette hendelser og fantasi. Og at det er et mørke over fortellingen.

Jeg har utviklet tegningene parallelt med at manuset har utviklet seg, og jeg fikk etterhvert et ønske om å lage bildene såpass detaljerte at det ble nærmere kunst enn tegneserie. Jeg har dessuten laget en animert kortfilm tidligere som er uten ord (Sáiva), og jeg har veldig sansen for den universelle måten å fortelle på som gjør at man kan forstå en fortelling uavhengig av hvilket språk man snakker. Ordene skal ikke være der med mindre de bringer noe til fortellingen i tillegg til bildene. Slik fant jeg ut at ordene var overflødig. Men det skapte også store utfordringer med hvordan fortellingen skulle henge sammen, og hvordan bringe inn elementer som både skaper spennende motiv og bringer historien fremover.

For tre år siden ble det ordløse manuset spikret, takket være god hjelp både fra redaktør Erik Falk i Jippi forlag, og fra to gode konsulenter hos Leser søker bok, Eivor Vindenes og Brit Bildøen. Det var uvurderlig hjelp for meg for å komme videre med manuset. Jeg tror nok at mesteparten av støtten jeg fikk gikk med på å lage manuset. Så da det var gjort måtte jeg tegne alle tegningene på ettermiddager, kvelder og ferier ved siden av full jobb. Så det er det jeg har drevet med i tre år.

Jeg startet med å tegne i store formater. En kulepenntegning i størrelse A1 bruker jeg omtrent to uker på å tegne hvis jeg ikke blir avbrutt av andre gjøremål på ettermiddagen. Etterhvert måtte jeg senke ambisjonsnivået rett og slett bare for å få den ferdig en eller annen gang. Å få tilbud om å stille ut på Avistegnernes hus i Drøbak var en soleklar pådriver for å få prosjektet ferdig til denne høsten, så jeg er veldig takknemlig for det. Hvis ikke hadde jeg antageligvis holdt på med prosjektet ennå.

Jeg syns det fungerer greit at det er noen steder i fortellingen man dveler og andre passasjer som kan være mer skisseaktige. Jeg kunne ønsket meg flere bilder i enkelte steder av historien, og at jeg kunne utviklet de skisseaktige passasjene mer formfullendt. Det får bli lærdom til neste gang.

Hvor mye har du hatt leseren i tankene under arbeidet? Hvem passer boka for?
Jeg har laget en bok jeg selv ville synes det var spennende å se i. Mange tror det er en barnebok siden det er et barn som er hovedpersonen, men jeg har ikke tenkt at den er spesifikt til barn. Jeg syns anmelderen Trond Sätre på serienett.no formulerte det bra:

“Så er boka for barn? Kategoriseringa på forlaget si heimeside kan tyde på det, men det er freistande å lese «Tidevann» like mykje som ein pastisj på ei bildebok, som eigentleg rommar ein fabel for vaksne med leikne, men også analytiske sinn. Som barnebok er «Tidevann» kompromisslaus i forma; ingen fargar, og ingen tekst. Barn må i større grad dikte med på historia sjølv, eventuelt saman med ein vaksen som prøver å «lese» boka for dei.”

Selv har jeg tenkt at boka er for alle som blir berørt av innholdet. Den er åpen, for åpne mennesker, uavhengig av alder og språk. Man trenger ikke kunne lese for å tolke fortellingen. Sånn sett kan barn ha glede av den før de lærer seg å lese. Kanskje er det spennende og nytt for voksne å se i en bok der ikke alt er forklart med tekst? Å tolke bilder er tross alt en annen måte å forstå en fortelling på.

Det er viktig for meg å fremheve at det er en sammenhengende fortelling. Jeg har en del tanker om innholdet og budskapet i fortellingen. Av alt som har blitt snakket om i forbindelse med utgivelsen, har det blitt snakket veldig lite om innholdet i boken. Samtidig syns jeg det er veldig fint når folk legger sine egne tanker og erfaringer inn i tolkningen av historien. Kanskje kan det gi leseren større eierskap til boken, og kanskje kan det skape en givende samtale mellom to lesere av boken (for eksempel en voksen og et barn).

Jeg får assosiasjoner til Shaun Tan når jeg leser boken din. De er like drømmende, absurde og surrealistiske. Små, rare figurer og uforutsette hendelser. Er han en du leser? Hvem eller hva blir du inspirert av?
Jeg husker jeg ble veldig fascinert da jeg så Shaun Tans “The Arrival” hos en venninne da den kom ut for mange år siden. Det var første gang jeg så en sånn type bok, og jeg var imponert over tegningene hans. Så det gjorde inntrykk. Men jeg kjenner ikke til kunstnerskapet hans utover denne ene boken. Jeg må innrømme at det er andre tegnere som ligger nærmere mitt hjerte, som Theodor Kittelsen, John Bauer og Tove Jansson.

Når det er sagt, så er det livet mitt jeg henter inspirasjon fra. Jeg var selv et barn med store øyne som tok inn alt av inntrykk rundt meg. Jeg var ved havet hver sommer fra så langt tilbake jeg kan huske, i den hjemmelagde hytta hos besteforeldrene mine. Det er gjennom dette landskapet, familien min og omgivelser her at jeg fant min identitet. De som kjenner til dette, gjenkjenner det i flere av bildene. Derfor bor jeg også nå ved havet. Selv om jeg blir inspirert av andre tegnere, er skapertrangen og uttrykket mitt eget.

Du har tegnet med kulepenn. For oss vanlige folk kan kulepenn fort bli veldig kladdete og det er lett å gni streken ut med hånda. Og så kan man jo ikke viske det ut! Vil du fortelle litt om hvorfor du har valgt kulepenn?
Jeg valgte kulepenn fordi den gav meg det uttrykket jeg ville ha. Man gnir ikke streken ut med kulepenn, det er nettopp det man ikke gjør, i motsetning til blyant. For meg var kulepenn veldig praktisk, siden streken holder seg uavhengig om jeg ligger over bildet og tegner på kjøkkenbenken eller hvor det måtte være jeg tegnet. Jeg måtte tegne når jeg fikk anledning, og det kunne være på forskjellige steder. Hvis det var ferie og vi var på hytta måtte jeg ta fram tegningene på stuebordet der. Var jeg hjemme en ettermiddag og stuebordet var okkupert, så ble det kjøkkenbenken. Sånn sett er kulepenn veldig robust og enkelt å jobbe med.

Kulepenn har også en sensitivitet i streken som for eksempel en filtpenn ikke har. Kulepenn har nyansene til en blyant, men sitter som en penn. Kladdene som kan komme, er på en del av bildene. Jeg brukte også papir til å tørke av spissen for å unngå kladder på kritiske steder i tegningen.

Jeg ser på meg selv som en arbeider. Jeg er lite akademisk. (Det er sikkert derfor jeg aldri får støtte når jeg søker om kunst-stipender.) Derfor syns jeg også kulepenn passer meg fordi det er ikke noe hokuspokus. Det er enkelt, tilgjengelig og billig. Alle har det.

Har du et favorittord?
Nei. Men hugskott er et fint ord som er sjeldent brukt.

Hva hører du på når du arbeider?
Podkaster, radio eller musikk. Gjerne lange serier som det for eksempel er hos Taakeprat.

Det brenner i huset ditt, hva gjør du?
Slukker brannen.

Hva brenner du for?
Muligheten og retten til å leve i harmoni med den man er.

Hvis du skulle vært  med på 4-stjerners middag. Hvem er drømmegjestene dine? Du kan velge fritt blant de døde, levende eller fiktive personer!  Hva blir underholdningen og hva serverer du?
Hvis jeg kan velge døde mennesker, så har jeg noen døde slektninger og venner jeg veldig gjerne skulle møtt igjen.

Jeg serverer kuskjell og kamskjell som jeg har fridykket og plukket selv. Kanskje sønnen min har spiddet noen piggvar som vi kan ha som hovedrett. Underholdningen blir faren min på piano og moren min som spiller på hageslange (måtte selvsagt ha spurt dem pent først).

Hvis jeg skulle invitert et menneske fra en annen tidsepoke, så syns jeg det hadde vært veldig spennende å høre om Gudrid den Vidfarnes reiser. Hun reiste åtte ganger over Atlanterhavet rundt år 1000, og hun fødte sønnen sin i Nord-Amerika. Hun overlevde skipbrudd utenfor Grønland, og hun gjorde en pilgrimsferd fra Island, gjennom Europa til Roma og tilbake på siden eldre dager. Jeg lurer veldig på hvem hun var og hvordan hun opplevde å leve i verden den gangen.

Jeg er også nysgjerrig på kong Sverre Sigurdsson som ble leder for birkebeinerne på Sverresborg i Trondheim. Ryktene sier at han vokste opp i en hule ved Kirkjubøur på Færøyene. Skulle gjerne vite hvordan det hadde seg, og om det er sant.

Også historien om den megalomane gotiske kirken som ble begynt bygget på Kirkjubøur, men aldri fullført. Da måtte jeg invitert biskopen som levde hundre år etter Sverre også. Skulle også gjerne hilst på Gæsa som bodde på Kirkjubøur i det 12.århundre, men ble forvist derfra fordi hun hadde spist kjøtt i fastetiden. Hun dro til det stedet som nå heter Gásadalur, og må ha vært grunnlegger av det lille samfunnet der som levde utrolig isolert i et forrykende landskap. Ja, det er mange ting jeg lurer på, og det ene tar det andre. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg kunne jo begynt med denne gjengen.