Bruk litteratur i språkkafeer

Mennesker som kommer til Norge har må lære seg mye. Først og fremst må de lære å snakke og lese det norske språket, videre må de få kjennskap til samfunnsstrukturen med sine kulturelle koder. Særlig for voksne kan overgangen være stor. For å lære norsk er det viktig å bruke språket aktivt i møte med andre. For å kunne delta aktivt i samfunnet, må en kunne lese ulike type tekster. Lesing er viktig for å gjennomføre en utdannelse, for å oppfatte informasjon, få med seg nyheter og delta i den offentlige samtalen. Kort sagt, lesing er en viktig forutsetning for å være en del av demokratiet.

Samtidig er integrering en toveis prosess der det norske samfunnet også må åpne seg og inkludere til felles opplevelser på ulike arenaer. Ingen kan klare å integrere seg selv uten noen som tar imot, og kommer i møte på likestilte premisser.  Som ny i Norge finnes det hovedsakelig to arenaer for å lære seg norsk: norskkurs og språkkafeer.

Hvordan fungerer språkkafeene i dag?
Det finnes ingen mal for hva eller hvordan en språkkafé skal være, men på de fleste språkkafeene i dag foregår språktreningen ved at deltakerne snakker sammen. Utgangspunktet for samtalene er ofte temaer, avisartikler eller fortellinger. Selv om språkkafeer holdes på et bibliotek og av bibliotekarer, er det  overraskende få språkkafeer som bruker litteratur for å gi språktrening og språkopplevelser. Leser søker bok gjennomførte i 2019 en spørreundersøkelse for å kartlegge hvor mange av bibliotekene i nettverket som brukte litteratur i språkafeene sine. Det viste seg at kun 23,61 % av de som arrangerer språkkafeer tok utgangspunkt i skjønnlitteratur og sakprosa for sine samtaler. Her ligger det et stort og uutnyttet potensiale. 

Hvorfor er det fortsatt såpass få som bruker litteratur? Handler det om en frykt for at bøker blir for vanskelige å lese? Glemmer vi at bøker kan leses sammen, og at det kan komme mange gode samtaler ut av en god bok? 

Hvorfor bruke litteratur i språkkafeen?
Leser søker bok erfarer at bruk av litteratur i språkkafeene er en nøkkel til læring. Når vi leser bøker sammen, øker deltakerne ordforrådet sitt og forståelsen av hvordan de norske ordene brukes. Vi både leser høyt sammen, og snakker om det vi har lest. Deltagerne blir engasjert, og mange knytter de norske ordene til ord på andre språk som de kan fra før. Slik minskes de hierarkiske skillelinjene. Ettersom det er bibliotekene som organiserer de fleste språkaféene, har de her muligheten til å ta vare på brukerne sine og samtidig få nye brukere. Litteraturen fyller bibliotekene, og bibliotekarene er gode til å formidle bøker. Så hvorfor ikke formidle bøkene til de som er nye i Norge?

Som ny i Norge og formidler av litteratur, vet jeg mye om hva litteraturen kan gi et menneske som prøver å bli kjent med et nytt språk og en ny kultur. Jeg har erfart at det å lese sammen gir en unik mulighet til å lære seg et språk og bygge en følelse av tilhørighet. Disse møtene rundt litteraturen som jeg har vært en del av, skaper fellesskap og gode relasjoner. Å lese sammen i grupper som består av mennesker med forskjellig bakgrunn, åpner opp for interessante samtaler og diskusjoner, kanskje samtaler du aldri har hatt før? Skjønnlitteraturen gir språk til deltagernes egne erfaringer, på en helt annen måte enn det mer instrumentelle språket som oftest brukes i undervisningen.

Selv har jeg opplevd hvordan en felles litterær opplevelse kan åpne opp for temaer det ellers kan være vanskelig å snakke om, uten at det blir for personlig. Fordi samtalen springer ut fra en bok, kan vi alltid returnere til boka, og de følelsene og opplevelsene som formidles der. Jeg har vært vitne til den unike situasjonen som skapes når man leser sammen på en språkkafe, og følt hvordan eierskapet til ordene blir et annet. I de språkkafeene jeg arrangerer er jeg også opptatt av å skape et møterom uten hierarkier. Vi møtes som likestilte i litteraturen, der vi deler våre refleksjoner og erfaringer. Vi er på likefot, og finner ord for å uttrykke det vi tenker og føler.

En utvidet språkkopplæring
Jeg kom til Norge i 2002. Jeg var 26 år gammel og deltok på norskkurset der jeg erfarte et skolesystem med mye fokus på grammatikk. Kursene var baserte på repetisjonsøvelser. Det ble forventet at elevene raskt lærte seg setningene som skulle være til hjelp i hverdagen: «Jeg går på badet og pusser tennene», «jeg løper til bussen klokken åtte», «jeg liker brødskiver med ost og agurk …». Elevene skulle få en kommunikativ kompetanse gjennom oppgaver eller oppdrag som skulle utføres.

Her er et eksempel:

Eleven får et ark med fire bilder. På hvert bilde er det et tre. Det blåser, det snør, det er sol og det regner. Teksten sier: «Det blir mye vind og overskyet vær i Sør-Norge denne uken. Det er kaldt i luften, med det blir ikke snø». Oppgaven: Les og klikk på riktig bilde.
Som ny i Norge jobbet jeg mye med slike oppgaver. De representerer et instrumentelt syn på språklæring. Elevene skal være i stand til å oppfatte informasjon og uttrykke sine instrumentelle behov effektivt. Nyttehensynet blir prioritert over andre behov, som for eksempel muligheten til også å oppfatte og uttrykke eksistensielle og emosjonelle behov. 

Ideelt sett burde språkundervisningen ha et todelt formål: Opplæring i et instrumentelt språk som gjør oss i stand til å handle mat, lese nyheter, lære noe nytt og så videre. Men også opplæring i et emosjonelt og intellektuelt språk, som gjør oss i stand til å samhandle godt med hverandre. Menneskene som er nye i Norge skal etablere relasjoner, hvis ikke blir integreringen bare på overflaten. De skal være i stand til ikke bare å uttrykke sine behov effektivt (kjøpe en bussbillett eller handle mat), de skal også være trygge, empatiske mennesker. Dersom det å lære seg et nytt språk skal ha en nytteverdi, først og fremst i form av kommunikative ferdigheter, og samtidig ha en allmenndannende funksjon, må språkundervisningen utvides. Hvis målet med språkopplæringen er å bli en del av det norske samfunnet, er det nødvendig å styrke et emosjonelt og intellektuelt vokabular i tillegg til det instrumentelle. Ved å styrke vårt emosjonelle vokabular reduseres vår sårbarhet. Ord gjør oss synlige når vi legger følelsene inn i språket vårt. Det validerer oss selv og alle andre rundt oss. Det er en måte å forme våre følelser på og vise dem til verden. Et emosjonelt språk vil forløse indre knuter, gi oss en måte å harmonisere kaoset på, og kanalisere det i forståelige ord. 

Når jeg jobber med språkopplæring på språkkafe, forsøker jeg å være bevisst på alle disse aspektene ved språket. Språk er grunnleggende for alle mennesker. Språk gjør at vi fungerer på et ytre plan, men språket er også dypt forankret i hver av oss. Når vi jobber med å lære det emosjonelle og intellektuelle språket, vil første skritt ofte være å bevisst koble seg til den kroppslige tilstanden hvor følelsene først kommer til uttrykk. Typiske følelser som setter seg i kroppen, kan være frykt, tristhet, sinne, skuffelse, og så videre. Alle disse følelsene er knyttet til eksistensielle temaer, temaer som ofte behandles i litteraturen. Litteraturen er et sted der disse erfaringene blir språkliggjort

.

Hvordan bruker vi litteratur på våre språkaféer?
I språkafeene bruker jeg metoden «dialogisk lesing». Denne metoden baserer seg på likestilte samtaler. Utgangspunktet for metoden er en demokratisk måte å lese litteratur på. Denne metoden er ikke vanskelig å få til, og den passer både til språkkafeene der vi møtes fysisk og også der vi møtes digitalt.

I de digitale språkkafeene leser vi ofte dikt og bildebøker. For å finne bøker som passer, bruker jeg Boksøk. Jeg finner gjerne fram til utgivelser støttet av Leser søker bok, men også andre bøker i Boksøk kan fungere godt. Det viktigste er å finne en bok som har et relativt enkelt språk, men et voksent innhold. Og: Det hjelper ofte å være nysgjerrig på boka selv! Målet er å finne en bok som kan lede til gode samtaler, og som alle kan bli engasjert av. 

En digital språkkafe fungerer ved at vi møtes via zoom. Jeg prøver alltid å smile til deltagerne, så de skal føle seg velkommen og ivaretatt. Jeg bruker deltakernes navn når jeg snakker til dem, for å understreke at jeg ser og anerkjenner hver enkelt. Etter at vi har presentert oss, leser vi. Først leser jeg høyt den teksten som er valgt, og spør om det er ord deltakerne ikke forstår. Etterpå er det deltakernes tur til å lese den samme teksten. Så snakker vi sammen om det vi har lest. Det er et mål at deltakerne skal snakke norsk med hverandre. Jeg stiller spørsmål for å sette i gang samtalen om det vi har lest, og passer på at alle deltar i samtalen, uansett språknivå. Under høytlesingen får deltakerne hørt og lyttet til det norske språket, men samtidig er det viktig å gi de enkelte ordene betydning.  «Lesestopp» er viktig, det betyr at jeg spør om det er noen ord de vil spørre om eller kommentere. Da inviterer jeg til en dialog, der alle er med på å utforske betydningen av ord og begreper. På denne måten kan deltakerne lære seg språket i en reell samtale. Jeg bruker gjerne humor og lek som en inngangsport til følelsene som lesingen skaper. Lek kan ha stor betydning for læring, også for voksne. Selv i spåkkafeer på nett aktiviserer jeg kroppen i kommunikasjonen, ved for eksempel å si: «Alle som hører meg, kan rekke opp armene». Gjennom samtale med andre lærer deltagerne språkhandlinger gjennom dialog. De prøver seg på kommunikasjonsformer på norsk som for eksempel å spørre, argumentere, fortelle og forklare. 

La meg dele et eksempel: På en språkkafe leste vi diktsamlingen «30 forsøk på å si at jeg savner deg» av Kristian Bergquist (2019. Flamme Forlag).  I et av diktene dukker disse ordene opp:

 jeg digger/ at vi ligger/ for lenge i senga/
og legger store planer/ om å gjøre/ ingenting.

En deltaker spør hva «digger» betyr. Jeg sier «det betyr at det er noe du liker godt». «For eksempel: Jeg digger hamburger,» sier en annen deltaker eller «Jeg digger å være sammen med deg».  En tredje deltaker er opptatt av å si at «å digge» er uformelt språk. «Ungdom bruker «å digge»» sier vedkommende. Jeg sier at det er sant, at dette er uformelt språk. Da spør en deltaker «Kan jeg si til sjefen min på jobben: «jeg digger å ha møte med deg?». «Neeei!!» roper en deltaker. «Jeg tror du kan bruke å digge hvis du er i senga med noen,» sier en annen. Vi lo masse mens vi diskuterte ordet «digge». Det var interessant å se hvor mange setninger vi trengte for å forstå hva «å digge» betydde. Vi måtte gå i dialog og tenke sammen. Også vi som kan norsk ganske godt etter hvert, måtte tenke og diskutere. En voksen person kan lettere lære språk når han eller hun har anledning til å bruke språket i en dialog som foregår i en forståelig kontekst. Gjennom likeverdige samtaler som dette, kan alle føle seg som verdige deltakere, der de har eierskap til de erfaringene de ikler språk. Dette kan påvirke og videreføre interessen for å tilegne seg og bruke språket videre. 

Når språkkafeen nærmer seg slutten, spør jeg alltid: Hvordan var møtet i dag? Hadde dere det bra? Er det noe dere vil kommentere? Jeg sier også at de kan sende meg en epost om det er noe de vil spørre om, eller om de har en tilbakemelding de vil gi. Dialogen blir slik en måte å møtes. 

Forskning på dialogisk lesing i språkkafe. Våren 2020 inngikk Leser søker bok et forskningssamarbeid med Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag på OsloMet og Deichman bibliotek. Målet for forskningen er å undersøke hvordan bibliotekene kan legge til rette for interkulturell dialog, økt deltakelse og integrering gjennom bruk av litteratur i språkkafeer og andre samtalebaserte aktiviteter.
Arbeidsgruppen består av:
OsloMet: Jamie Johnston, Åse-Kristine Tveit, Jannica Heinström og Gerd Berget // Deichman bibliotek: Nisrin Maktabi Barkouki og Shelli Lake // Leser søker bok: Veronica Salinas og Hanna Bovim Bugge.