Hopp til innhold

Å møtes i litteraturen

Litteratur er en særegen uttrykksform, som må få oppstå og opptre på egne, helt frie premisser. Den skal ikke være til for noe annet enn seg selv, men kan gi innsikt, være berikende og underholdende, og er ofte også utfordrende og utvidende for de som leser den. Litteratur oppstår likevel ikke i et vakuum. Det finnes ulike lesere og det finnes ulike lesemåter. Forfatterens intensjon avgjør ikke hvordan en bok blir mottatt. Hvordan møter vi utfordringer knyttet til at en eller flere lesere føler seg støtt eller marginalisert av en språklig ytring i en bok? Hvordan møter vi som samfunn reaksjoner og diskusjoner knyttet til avsender, budskap og mottaker, slik vi har sett i diskusjonen om Sitronlimonaden nylig?

Fotograf: Nikolaj Blegvad

Litteratur som utgangspunkt for dialog

Leser søker bok har som mål at litteraturen skal åpne opp og gi plass til alle mennesker, uavhengig av bakgrunn, leseferdighet eller leseerfaringer. Leser søker bok bidrar til at det skrives, illustreres og utgis bøker for alle, og jobber aktivt for at disse bøkene er tilgjengelige og formidles bredt.

De siste fire årene har vi reist rundt til språkkafeer over hele landet for å inspirere til å bruke litteratur som utgangspunkt for samtaler. En språkkafe er et samlingssted der barn, ungdom og voksne i en norskopplæringsfase møter frivillige for å snakke norsk sammen. I løpet av disse fire årene har vi erfart hvordan den litterære teksten både har inspirert til gode samtaler og bygget bro mellom enkeltpersoner med ulike meninger og ulikt ståsted. Nettopp fordi litteraturen er fri, blir den i seg selv en møteplass for ulike typer samtaler, også om emner som ellers blir oppfattet som krevende. Litteratur er en ressurs, ikke bare for å lære seg norsk og kjenne glede over språket, men også for å finne ord for ulike erfaringer, og skape konstruktiv dialog.

Parallellspråklige bøker

Vi ønsker alle å framtre som ressurspersoner, som kompetente voksne og barn. Likevel opplever mange flerspråklige barn, ungdom og voksne at de stort sett måles på den norske delen av seg selv. Den flerkulturelle kompetansen de sitter på kommer i andre rekke.
Leser søker bok, Cappelen Damm og Sparebankstiftelsen samarbeidet i fjor høst om nyutgivelse av Leseløven «Ryddetid» av Camilla Kuhn. Boka kom ut i to nye parallellspråklige opplag der teksten står på henholdsvis norsk/somali og norsk/arabisk gjennom hele boka. Under flerspråklige opplesninger av «Ryddetid» har vi opplevd hvordan bøker som dette ikke bare øker stoltheten og nysgjerrigheten til de barna som kan flere språk. Også barn med norsk som førstespråk får utvidet perspektivene sine. Barn med ulik bakgrunn møtes i en felles glede over at litteraturen kan være så rik.

Parallellspråklige bøker gir også foreldre med minoritetsbakgrunn mulighet til å lese bøker sammen med barna sine og til å snakke sammen om det de har lest. «Ryddetid» er en morsom bok, samtidig som den tar opp relativt krevende temaer som likestilling og kjønnsroller i hjemmet. En bonus ved disse bøkene er derfor at de skaper dialog også mellom voksne. De parallellspråklige utgavene av «Ryddetid» har vært formidlet med stort hell også til voksne minoritetsspråklige kvinner og menn.

Invitere flere inn

Denne formen for formidling hadde ikke fungert like effektivt hvis vi ikke hadde valgt oversettere som selv har minoritetsspråklig bakgrunn. De to oversetterne av de parallellspråklige utgavene av «Ryddetid»; Sherin A. Wahab og Safia Abdi Haase, står fram som både rollemodeller og brobyggere fordi de selv sjonglerer ulike kulturer. Nå holder vi også på med utviklingen av parallellspråklige bøker for voksne. Disse bøkene utvikles av minoritetsspråklige forfattere bosatt i Norge på to språk mer eller mindre samtidig i konstruktivt samspill med oversettere og rådgivere. Gjennom utviklingen og formidlingen av parallellspråklige bøker ser vi hvordan samarbeid på tvers av ulike språk og ulike kulturer bringer inn noe verdifullt også hos majoritetskulturen, og skaper rom for samtaler uavhengig av utgangsposisjonen.

For å utvide samtalen om litteraturen, må vi tørre å utvide måten vi tenker på. Stemmer med minoritetsbakgrunn bør bli en selvfølge i alt fra bokproduksjon, formidling og resepsjon til distribusjon. Litteraturen har en iboende mulighet til å utvide perspektivene våre, men da må den gi plass til flere perspektiver. Litteraturen må ikke bare ha en form som åpner opp for flere lesere – den må også ha et innhold som reflekterer og representerer befolkningen i det samfunnet vi lever i. Lærere kan fortelle at elever i klasser der de fleste har minoritetsbakgrunn, nesten alltid har etnisk norske karakterer når de selv skriver. Bøkene de leser har knapt karakterer med minoritetsbakgrunn. Og hvordan skal disse leserne forholde seg til litteraturen, når de ikke har noen å identifisere seg med her? Hvis vi ønsker å skape bøker som skal nå bredere ut, må vi sørge for at mennesker med ulik kompetansebakgrunn får plass og blir hørt. Bokbransjen må kjenne sin besøkelsestid, og virkelig ta tak i problemet med underrepresentasjon av litterære karakterer, forfattere, redaktører og kritikere med minoritetsbakgrunn. Rommet for deltagelse og diskusjon må utvides, og for å få til det, må vi åpne opp for større og bredere deltagelse inn i selve litteraturen. Ved å slippe flere til som både avsendere og mottakere av litteratur, utvider vi rommet for en bredere, konstruktiv dialog både i og rundt litteraturen som vil være berikende for oss alle. Og først da blir boka for alle.