To erfaringer fra digital språkkafe med parallellspråklig litteratur

I over ett år har jeg ledet digital språkkafe med litteratur. Vi har lest norsk litteratur sammen, både dikt, bildebøker og utdrag fra romaner. Nå skulle jeg prøve parallellspråklige bøker på språkkafeen.  «Vuggesang for liten kriger» av Selma M. Yonus og «Lukta av svart» av Ali Hayder hadde nettopp kommet ut. Med to ukers mellomrom prøvde jeg de to ulike bøkene. 

Jeg var spent på utprøvingen: Ville deltager klare å identifisere seg med stemmene i diktene? Tok vi gode valg underveis da vi lagde bøkene?  Blir deltagerne forvirret av at tekstene står på to språk? Eller vil det gjøre dem stolte? 

Bøkene berører temaer som kjærlighet, tap, identitet, flukt, språk, religion, krig, minner og terror. Blir tekstene for sterke? Blir de for mye å fordøye og snakke om, slik at det blir vanskelig å ha en dialog? Med disse og flere andre spørsmål ønsket jeg deltagerne inn i det digitale rommet.

Vuggesang for liten kriger av Selma M. Yonus

Jeg begynner med å lese tittelen: «Vuggesang for liten kriger», og spør deltagerne: «Hva betyr tittelen for dere?»  

Det blir stille en liten stund. «Hva betyr vuggesang?» spør en av deltagerne, og en annen deltager svarer: «Kanskje at krigen er ferdig. De kan sove nå?»
«Det er en kriger som endelig får sove og skal få en fin sang», reflekterer en tredje.
«Og hva synes dere om designet? Om valget av fargene til denne boka?» spør jeg.
«Det er blod-farge», sier en. «Veldig stilig design.»
«Ja, det er virkelig flott med lilla linjer som skjærer gjennom de røde fargene,» sier en annen deltager.

Vi leser det første diktet:

Hver morgen
brenner jeg munnen med glovarm kaffe
og klynker.
Hver morgen
minner jeg meg selv på å gjøre det
igjen.

«Hva betyr klynker?» spør en deltager.
«Det betyr å klage med dempet, svak lyd. Nesten som gråt, gjør det ikke?» svarer en annen.
Jeg sanser alvor i rommet. Vi leser den samme teksten om igjen. Flere ganger. Ulike stemmer leder oss gjennom ordene. Så blar vi til neste dikt, og gjør det samme igjen. 

Hver dag griper jeg samme kniv
og skjærer opp samme sår
stadig, igjen og igjen
i et tafatt forsøk på
å drepe det

«Hva slags sår? Hva er det han kjenner?» spør en deltager, en mann. Det er interessant å merke seg hvordan han relaterer seg til jeg-personen i diktet, og tolker at samlingen handler om en «han» som savner «henne», selv om forfatteren er en kvinne. Vi blar videre, og nå kjennes det som vi er på jakt sammen. Vi leter sammen etter svar på spørsmålet: «Hva slags sår? Hvem er det som er død? Eller borte?» 

Etter hvert gir diktene flere svar, og deltagerne deler sine egne tanker om savn og sorg. Alle relaterer seg til sorgen «jeget» i diktet går gjennom, på ulike måter. Alle har opplevd sorg en eller flere ganger i løpet av livet. Sorg fordi noen er døde, sorg over forhold som tok slutt, sorg over å forlate sitt hjemland. 

Når vi er ferdige å lese, spør jeg: «Likte dere boka?» 

«Ja.» Alle nikker. Det er en god stemning som fyller rommet, selv om temaet i diktene berørte sorg. Vi smiler til hverandre. Vi gikk gjennom disse tekstene sammen. 

Lukta av svart av Ali Hayder 

Vi er omtrent 12 stykker til stede på den digitale språkkafeen. Noen var med forrige gang, da vi leste «Vuggesang for liten kriger». Noen er nye. Denne gangen skal vi lese «Lukta av svart» av Ali Hayder. 

Jeg begynner med å vise fram forsiden. «Lukta av svart», leser jeg. «Hva betyr det for dere?» 

«Røyk er svart,» foreslår en. «Det er kanskje lukta av røyk.» «Det er noe mørkt,» sier en annen. «Vi går inn i mørket.»
«Og hva synes dere om designet? Om valg av fargene i denne boka?» spør jeg.
«Det er rød farge, som blod,» sier en. «Ja, og noen svarte prikker, som når noen skyter med våpen,» sier en annen. «Forsida gjør meg klar over at det jeg skal gå inn i, er mørket. Det er noe som er veldig vondt i denne boka», sier en tredje.
Vi blar gjennom de første sidene i boka. Tittelsiden. Dedikasjonen. De svarte boksidene. Så leser vi det første diktet sammen.

– Støv?
 – Nei, røyk.
Skudd og lik strødd utover gata.
– Er Mosul i deres hender nå?
 – Jeg vet ikke,
men det råtne skjegget deres er overalt. 

Vi leser flere dikt. Leser høyt sammen. Snakker sammen. Deltagerne legger merke til at ordet røyk gjentar seg. Vi leser et dikt som slutter slik:
De jeg elsket forsvant som røyk.
«Når noe brenner, blir det røyk,» kommenterer en. «Røyken setter seg i øynene våre. Får det til å svi, får deg til å ville gråte.»
Vi leser videre. 

Legg hånda på byen
før fingrene over gatene
og husene og broene
og de gamle markedene
og de smale smugene
og si meg, Gud,
lider den fortsatt?
Jeg er her
og Mosul er der.

«Hva betyr smugene?» spør en deltager.
Vi snakker om de smale gatene som finnes i mange gamle byer. Gater som kalles smug.
«Nå er ikke den som prater i Mosul lenger,» kommenterer en annen.
Hvor er egentlig Mosul?» vil en deltager vite. «En by i Irak!» svarer en annen deltager.

Deltagerne observerer hvordan ulike ord, som for eksempel røyk og svart, gjentar seg i diktene, og blir symbol for noe mer.
Deltagerne fyller ut bildet sammen. Mot slutten leser vi to ulike dikt om bussen. Først ett der jeg-personen sitter på bussen.
«Bussen er livet hans,» sier en deltager. «Bussen tar ham med videre, på den reisen som er livet hans.»
Og mot slutten av boka, når jeget står og venter på bussen med sine nye venner, er det som lettelsen kan merkes i rommet.

Jeg glemte den svarte sorgen min, står det i diktet, og en av deltagerne kommenterer: «Svart betyr at vi ikke ser noen ting. Det er bare mørke. Men nå har han fått nye venner.»

Til slutt spør jeg hva deltagerne tenker om at diktene er på to språk: arabisk og norsk.
«Diktene minner oss på vår situasjon,» svarer en deltager. «Han har et språk. Nå lærer han et nytt, i et nytt land.» Jeg observerer empati og gjenkjennelse i rommet. Vi har lest denne boka sammen. Gått inn i røyken og mørket sammen. Og kjent håpet på slutten sammen. Når jeg spør om de likte boka, nikker alle.