Hopp til innhold

Sterkt og vakkert om vennskap og om å leve videre etter et traume

Ronja Svenning Berges «Hvis det ikke brenner» er en sterk og vakker fortelling om å leve videre etter et traume. I boka møter vi Linda, som bor i kollektiv, jobber og henger med venner. En dag finner hun en eske med gamle ting, og minnene fra en hendelse i fortiden slår inn i henne.

De visuelle virkemidlene i «Hvis det ikke brenner» er slående og bildene forteller mye av historien. Fargebruken i boka er begrenset, men esken fra fortiden lyser klar rød. Berge har tegnet så lenge hun kan huske og elsker rommet som kan oppstå mellom tekst og bilde i tegneserier, det rommet som er åpent for leserens egne tolkninger.

Foto: Privat.

Gratulerer med tegneserien «Hvis det ikke brenner», Ronja! Du har vært gjesteserieskaper i Nemi i mange år, men dette er din første bok, hvordan har det vært å debutere som forfatter?

Tusen takk! Det er merkelig når man sitter så lenge med noe aleine, og så er det plutselig der ute og leses, litt uvirkelig er det, og veldig fint. Og så er det rart å ikke kunne flikke mer, gå tilbake til arbeidsbordet og plutselig bestemme seg for at den karakteren skal ha en annen sveis eller den dialogen skal spisses, det er alltid ting man vil endre på, og nå er det låst. Det er mest deilig, så klart, å være ferdig. Men det er jo alltid ting man går rundt og tenker at «argh! Det der skulle jeg ha gjort sånn og sånn».

 

Kan du fortelle litt om hvordan boka ble til? Hvor kom ideen fra?

Det var noen ting jeg hadde behov for å formulere meg rundt, en tematikk jeg kom tilbake til, og som kanskje også har informert andre ting jeg har lagd. Fortellingen så veldig annerledes ut da jeg begynte med den for mange år siden, men den hadde samme kjerne. Og så har jeg knadd og vendt på ting underveis, prøvd å gi språk til noe som kanskje er litt vanskelig å lande, om jeg har klart det må andre avgjøre, men det var nok mer en prosess og et formuleringsbehov enn en tydelig idé, tror jeg.

 

«Hvis det ikke brenner» har fått veldig gode anmeldelser. «Vidunderlig vondt og vakkert samtidig», skriver Nettavisen, og gir boka terningkast 6. En etterlengtet debut, poetisk, vakker og glemmes ikke med det første er noe av det andre anmeldere skriver om boka. Hvordan føles det å få så gode anmeldelser?

Det var overveldende. Anmeldelser var det jeg var aller mest nervøs for, både for egen del, og for alle som har satset tid og ressurser inn i boka. Mest av alt var det en lettelse.

 

«Hvis det ikke brenner» griper leseren følelsesmessig med de visuelle virkemidlene. Mange sider er uten tekst og det er en begrenset fargebruk i boka. Kan du si noe om prosessen bak å formidle samspillet ord og bilde? Hvilke muligheter gir tegneserien?

Jeg elsker det rommet som kan oppstå mellom tekst og bilde i tegneserier. Det er liksom leseren sitt rom. Film, for eksempel, har jo også (oftest) både ord og bilde – men der man i film kan «styre» hva publikum skal tenke og føle gjennom lydgrep og levende bilder, må man i tegneserien i større grad stole på de rommene som finnes mellom tekst og bilde. Man jobber selvsagt med tempo og stemninger, men mye av det må også bli til i hodet på den som leser. Det liker jeg.

 

Linda finner en boks hun har gjemt og minner fra en vanskelig tid slår inn i henne. Vi som lesere får ikke vite hva som har skjedd med Linda i fortiden. Hva tenker du det gjør med leseopplevelsen? 

Det er kanskje en faktor som deler folk. Noen synes kanskje det er irriterende, andre liker å få det tolkningsrommet. Man får vite litt gjennom tilbakeblikkene, men bare bruddstykker. Jeg tenker at det ikke er så farlig akkurat hva som har skjedd (selv om jeg har en tydelig formening), jeg liker at det finnes rom for leseren.

 

Når begynte du å tegne?

Jeg har tegnet så lenge jeg kan huske. Jeg har veldig tydelige minner av at vi tegnet i Bodil-barnehagen (hjemmebarnehage hos en dame som het Bodil på Sotra). Jeg husker spesifikt at vi tegnet hvordan vi trodde det så ut i Sør-Korea, der Karen som gikk i barnehagen med meg var født, og at vi tegnet variasjoner av den fødende damen fra «Et barn blir til»-boka til Lennart Nilsson.

 

Når bestemte du deg for at du ville bli tegneserieskaper og illustratør?

Bestefar sendte inn noen tegneseriestriper jeg hadde laget om vampyrer til Dagbladets tegneseriekonkurranse. Der var Lise Myhre dommer, og ga en fantastisk fin tilbakemelding. Og så fikk jeg en annen serie på trykk i Dagbladet på tidlig 2000-tall, detaljene er veldig vage for meg, men jeg husker at jeg syntes det var svært. Jeg og min venn Dan fra ungdomsskolen dro til Raptus-festivalen i Bergen en gang på slutten av 90-tallet, 1998 kanskje? Der oppdaget jeg at det fantes et tegneseriemiljø! Det var kanskje der et sted det begynte. Jeg traff så utrolig mange kule og hyggelige folk. Og så ringte Lise meg før Nemi-bladet skulle lanseres, og spurte om jeg ville være med. Tenk at hun og redaktør Sigbjørn turte å ta med en helt ukjent ungdom i bladet! Flere faktorer, med andre ord! Ikke et sånt origin story-øyeblikk.

 

Hvorfor kan tegneserier være bra for de som sliter med å lese, tenker du?

Bildene og teksten jobber sammen. Men de trenger ikke å harmonisere, det kan godt være kræsj, så det er ikke nødvendigvis sånn at tegneserier per automatikk er lettere å lese, tror jeg. Når jeg jobber i biblioteket treffer jeg ofte folk som synes det er vanskelig å lese tegneserier, det kan hende det må læres hvis man ikke har vokst opp med Donald hver tirsdag. Men det er ofte litt eldre folk som forteller at de synes det er utfordrende å lese tegneserier. Nå er kanskje «Nordlys» eller «Dragens Øye» det som gjør noen til storleser, det finnes fantastiske norske tegneserier i bokform, det gjorde det ikke i like stor grad da jeg var liten, iallfall ikke som jeg visste om. Og sikkert i enda mindre grad da min foreldregenerasjon var små. Vi lærer oss å tolke bilder. I tegneserier er ofte teksten veldig muntlig språk. Hvis man sliter med leseflyten tror jeg det hjelper på, og så er gjerne følelser og situasjoner tegnet ut, slik at bildene bidrar til helhetsforståelsen også om man ikke får med seg all teksten. Jeg pleier å anbefale tegneserier til folk som kommer til meg i biblioteket og vil ha bøker de kan bruke når de lærer norsk. Jeg bruker tegneserier sjøl til å bli bedre på språk jeg bare kan litt. Du får korte setninger, muntlig språk, og bilder som informerer det du leser.

 

Hva var det vanskeligste med å skape denne tegneserien?

Å begrense meg. Og å avslutte og tenke at «greit, nå blir det sånn». Eller, det var på en måte ikke så vanskelig, for jeg hadde ikke mer tid, hehe.

 

Hva var det morsomste med å skape denne tegneserien?

Å få sitte lenge og vri og vende på ting mens jeg hørte på bra musikk. Og de der øyeblikkene da man kommer på noe, sånne aha-øyeblikk. Det er gøy. Og så har jeg hatt en fantastisk redaktør. Å kunne åpne opp og få kloke innspill i prosess, det har vært utrolig gøy. Jeg har vært vanvittig heldig med de folkene som har jobbet med denne boka.

 

Hva er den fineste tilbakemeldingen du har fått fra en annen leser?

Det var en som fortalte at hun brukte boka i jobben sin, jeg husker ikke ordene hun brukte, men hun hadde forstått den helt sånn som jeg hadde tenkt den. Og det var fantastisk. Jeg har fått så mange fine ord fra folk, og det har vært det aller, aller beste. Å høre fra lesere, å få vite at noen har fått noe ut av å lese boka. Og talen som redaktøren min Jannicke holdt på slippfesten, den ble jeg utrolig rørt og glad av. Hun må jo være den som har lest boka flest ganger.

 

Hva leste du selv som barn og ungdom?

Jeg leste Fantomet og Agent X9 hos bestemor, Asterix og Donald Pocket hos tante Sissel, og Valhall, Astrid Lindgren, Michael Ende og Tove Jansson hjemme som barn. Som ungdom var det kanskje «The Sandman» som var den største oppdagelsen.

 

Hvor mye har du hatt leseren i tankene under arbeidet? Hvem passer boka for?

Egentlig ikke så mye, jeg har prøvd å lage den boka jeg vil lage. Jeg ser liksom for meg at den blir best da. Jeg har ikke tenkt på en tydelig målgruppe, jeg har blitt så overrasket over hvem som har lest og likt boka at jeg vil ikke snevre det inn, egentlig!

 

Hvilken bok har du gitt bort flest ganger i gave? / Hvilken bok har du anbefalt flest ganger?

Gøy spørsmål! Det er lett, «Jenny Häggs mamma solar brösten i sovrummet» av Ida Säll, og «Vi håller på med en viktig grej» av Sara Hansson er de bøkene jeg har gitt i gave flest ganger. Og Svetlana Aleksijevitsj er nok den jeg har anbefalt mest, både i biblioteket og på privaten.

 

Har du et favorittord?

Ildsjel!

 

Hva hører du på når du skriver?

Musikk som får følelsene i sving når jeg skriver og skisser, og lydbok eller podcast når jeg tusjer og fargelegger.

 

Hva gjør du hvis det brenner i huset ditt?

Redder ullgenseren som mamma arvet av bestemor og jeg arvet av mamma, samt lua som pappa har strikket av garn han har farga sjøl med lav fra Ølve-fjæra. Og så tar jeg sikkert med PC og telefon hvis jeg rekker.

 

Hva brenner du for?

Utjevning av sosial og økonomisk ulikhet. Bedre forutsetninger for bønder. Distriktspolitikk. Og bevaring av natur. Og et rom med stor takhøyde for samtale og debatt. Kulturpolitikk. Og fred i verden, hvis det er lov å komme med det som kan oppfattes som en floskel. Den kunne ikke være mer sann. Krig er det verste.

 

Hvis du kunne invitert hvem du ville på middag, døde eller levende, hvem hadde vært drømmegjestene dine og hvorfor, og hva ville du servert?

Dette er verdens vanskeligste spørsmål. Bruce Springsteen tror jeg er utrolig hyggelig. Fern Brady og Alison Spittle kan komme og snakke om alt de ikke rakk å avhandle på Wheel of Misfortune. Svetlana Aleksijevitsj. Anna Rydstedt. Liv Strömquist. Trond Berg Eriksen. Darryl McDaniels. Jane Austen! Brontë-søstrene! Nå sier jeg bare de jeg kommer på med en gang, ellers må jeg tenke i flere uker. I morgen hadde jeg sikkert sagt noen andre. Men jeg hadde nok følt meg liten og bare sittet helt stille og ikke sagt noe hvis jeg hadde invitert alle disse på middag. Får man invitere fiktive folk? Mummimamma tror jeg er veldig spennende hvis hun får plass til å lufte tankene. Jeg tror vi måtte ha lagd maten sammen, praten går lettere når man har et felles prosjekt. Åh, Paul Hollywood og Prue Leith kan også komme, og gi oss instrukser på kjøkkenet!

 

Hvordan var det å samarbeide med oss i Leser søker bok?

Det har vært fantastisk. Jeg har fått lydhøre og kloke tilbakemeldinger. Konsulent Hans Ivar lagde et fantastisk regneark-skjema til meg over boka, og hadde utrolig kloke innspill. Og jeg har fått en egen font! Arbeidet med den fonten var peak lykke. Hvis man elsker typografi og skriftnørding finnes det ikke noe morsommere. Mailtråden om den lille o-en er 19 mailer lang.