«Søstre» er nominert til Brageprisen 2021

I boka får vi historien til Cathrine, da hun var på Utøya sammen med søsteren sin. Begge ble skutt, men bare Catrine kom hjem.

Sommeren 2011 er Cathrine 17 år. I ett år har hun gledet seg til å reise til Utøya, til å henge med venner og bli kjent med nye folk. Hun har overtalt lillesøsteren Elisabeth til å bli med, de er tett i alder og er nærmest venninner.
Sommerleiren starter i idyll, men den tredje dagen skal alt endre seg. For alltid.

I boka følger vi Cathrine tett. Fra avreisen til Utøya, til hun våkner opp på sykehuset full av alvorlige skuddskader. Etter dager inn og ut av operasjonsalen får hun vite det hun frykter. Lillesøsteren er død. Og hun klarer ikke slippe tanken: At det var hun som overtalte Elisabeth til å bli med. Det skal ta ti år før hun klarer å reise seg fra traumene og skyldfølelsen. Ti år hun deler med oss lesere i denne selvbiografiske historien.

Slik skapes det rom for leserens egne tanker og refleksjoner, og slik minner denne boka oss om at selv om dette er Cathrines fortelling angår den oss alle.

                                                        Fra juryskildringen

Juryskildringen:

Søstre. Min historie etter Utøya er en personlig, sterk og medrivende fagbok for ungdom som tar oss tilbake til terrorangrepet som rammet AUF sin sommerleir i 2011. Utgangspunktet er Cathrine Trønnes Lies beretning. Cathrine var på Utøya denne sommeren sammen med søsteren Elisabeth. Begge søstrene ble skutt, bare Cathrine overlevde. Mariangela Di Fiore har fulgt Cathrine siden 2012, og det er hun som her gjengir Cathrines versjon. Det gjør hun på en særdeles imponerende og respektfull måte. Cathrines opplevelser kontekstualiseres konkronologisk gjennom bokas fire deler; «Før», «Utøya», «Etter» og «Veien videre», og gjennom utvalgte scener framheves samhold og nærhet, frykt, kaos og redsel, og ikke minst sorgen, savnet og alle de vanskelige tankene i tida etter.

Det lille formatet som rammer boka inn, framhever det personlige utgangspunktet. Den luftige layouten signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. Teksten er satt opp i korte avsnitt, og språket er stramt og effektivt. Di Fiore beskriver, men uten digresjoner, forklaringer eller ladede adjektiver. Slik skapes det rom for leserens egne tanker og refleksjoner, og slik minner denne boka oss om at selv om dette er Cathrines fortelling angår den oss alle.