Hopp til innhold

-Brenner for å fortelle nære, personlige historier

På en buss inn til en by som heter Ubatuba i Brasil, sa Mariangela Di Fiore høyt ut av det blå, at hun måtte skrive historien til Cathrine Trønnes Lie. Ti år senere mottok hun Brageprisen for boka «Søstre – min historie etter Utøya». Språket til å beskrive og formidle de grufulle opplevelsene til Cathrine, fant hun da datteren ble alvorlig kreftsyk. I den nærmest hudløse tilstanden oppdaget hun det nakne, råe og nære språket som dette prosjektet krevde.

Foto: Irene Sandved Lunde

Gratulerer med Brageprisen, Mariangela!

Tusen takk!

Husker du de første tankene som kom da kulturminister Anette Trettebergstuen leste opp navnet ditt?

Da hun leste opp navnet mitt, tror jeg ikke at jeg hadde så mange tanker. Det var mer en følelse av fullstendig overveldelse. Og glede!

Hva betyr prisen for deg og skrivingen din?

Å motta Brageprisen er en stor ære og står som det ultimate høydepunktet i karrieren min.
Prisen oppleves som anerkjennelse av meg som forfatter. Og ikke minst av arbeidet jeg har lagt ned i denne boka. Det å klare og gjøre om en så personlig historie til litteratur, tok mange år og mange forsøk.
Jeg tror jeg aldri har jobbet så hardt og lenge med å finne den rette formen på et bokprosjekt før. Jeg er så glad for denne prisen og den motiverer meg til å skrive videre og bringe flere historier ut i verden.

Det er nesten ti år siden du svingte inn på gårdsplassen til Cathrine. Hva fikk deg til å ville fortelle akkurat hennes historie?

Den 22. juli 2011 satt jeg i et radiostudio i NRK og ble intervjuet om mafiakvinner, da bomben i regjeringskvartalet sprengte. Da jeg kom hjem hadde de første meldingene om skuddene på Utøya nådd nyhetene. Jeg slo på TV´en og kom rett på et intervju med Freddy Lie, faren til Cathrine. Han fortalte at han hadde to døtre på Utøya og at den yngste jenta hadde ringt hjem til han og skreket hysterisk i telefonen mens det lød skudd i bakgrunnen. Jeg klarte ikke å glemme hverken han eller de to jentene hans og søkte hele tiden informasjon om hvordan det hadde gått med dem.

Husker du når du fikk ideen om at dette kunne bli bok?

Ideen fikk jeg da jeg backpacket i Sør-Amerika noen måneder etter 22. juli. Jeg husker jeg satt på en buss inn til en by som heter Ubatuba i Brasil og så plutselig, helt ut av det blå var ideen der. «Jeg må skrive historien til Cathrine Trønnes Lie,» sa jeg høyt. Og sånn ble det.

Juryen for Brageprisen trekker i sin begrunnelse frem utvalget av scener og hendelser i boken. Hvordan var arbeidet med utvelgelsen, det var jo et stort materiale som dere jobbet med?

Ja, det var et omfattende materiale og jeg slet i flere år med å finne formen. Jeg prøvde mange forskjellige tilnærminger, men tilslutt slo det meg at den eneste riktige måten å fortelle historien på måtte være gjennom Cathrine.

Det var jo hun som faktisk var på der og opplevde alt. For å få til det måtte jeg rett og slett gå under huden på Cathrine. Det var ikke enkelt.
Hennes historie er ekstremt dramatisk og vond, med dype traumer, sorg og angst. Jeg måtte på et vis utslette meg selv for å gå inn i henne.
Det å komme så nært et annet menneske, var en ekstremt sterk opplevelse. Deretter måtte jeg behandle det hele litterært. Det var litt av en prosess.

Hvordan fant du et språk for de grufulle opplevelsene som skjedde med Cathrine på Utøya?

Jeg valgte å skjære bort absolutt alt overflødig, både i scener og språk. Det var en krevende prosess, og egentlig klarte jeg ikke å skrive «Søstre» før jeg selv gikk gjennom mitt eget traume i 2016. Min lille datter ble alvorlig kreftsyk og måtte gjennom to og et halvt år med kreftbehandling. Etter dette ble jeg nærmest hudløs, og først da klarte jeg formidle Cathrines historie; nært, nakent og rått.

Hva betydde Leser søker bok for deg i arbeidet med denne boka?

Å få Leser søker bok med i prosessen var forløsende. De kom inn med helt konkret veiledning i forhold til språk og kronologi, og dette var til uvurderlig hjelp for meg. Da Eivor Vindenes fra Leser søker bok kom med på laget, var det en brikke som falt på plass. Sammen med redaktør Johanne Hille-Valle, ble vi et utrolig godt team som samarbeidet tett.

Er det noen bøker eller forfattere du tyr til når du har det vanskelig?

Da leser jeg Anne fra Bjørkely av Lucy M Montgomery og forsvinner inn i Avonleas nydelige landskaper og Anne Shirleys sterke følelser og fantasi.

Har du et favorittord?

Jeg har et engelsk favorittord: softness.

Hva hører du på når du skriver?

I løpet av en skrivedag sitter jeg som regel like mye ved flygelet og spiller selv. Da går det i Chopin, Mozart og Beethoven. Når jeg stopper opp i skriveprosessen eller jeg føler meg stagnert, setter jeg på barokkmusikk på full guffe, som regel Corelli eller Vivaldi. Det får energien tilbake.

Hva gjør du hvis det brenner i huset ditt?

Jeg bor i en hundre år gammel trevilla, så dette er faktisk min store frykt. Jeg ville sørget for å få ungene og katten ut. Men hallo, hva er dette for et utrivelig spørsmål?

Hva brenner du for?

Jeg brenner for å gå i dybden og fortelle nære, personlige historier som likevel angår oss alle, fordi man gjennom andre også lærer å kjenne seg selv. Jeg brenner for åpenhet, og for å møte hverandre med toleranse og nysgjerrighet i stedet for frykt og fordommer. Jeg brenner for at man ikke skal undertrykke følelsene sine, og for et samfunn der sårbarhet ses på som en styrke. En verden hvor det er plass til å være soft (jmfr favorittordet) og hvor det ikke er de med hardest albuer og fastlåste meninger som er de eneste som synes og høres.
Jeg har også mange interesser og lidenskaper jeg brenner for; å spille piano, hesten min, matlaging, dans, klassisk musikk og reising.

Hvis du skulle ha vært med på 4-stjerners middag. Hvem er drømmegjestene dine, hva blir underholdningen og hvilken mat serverer du?

Jeg ville servert napolitansk mat, selvfølgelig. Massevis av deilige antipasti, pasta med hjerteskjell, bacalao på napolitansk vis og babà til dessert. Kanskje ville jeg invitert mine fire besteforeldre som alle er døde? Min mormor Synnøve og morfar Leif Magnus, og min nonna Angela og nonno Pasquale. Det hadde blitt litt av et lag. Underholdningen hadde de stått for; morfar hadde dratt fram fela og spilt, mormor hadde sunget, nonna hadde danset tarantella og nonno hadde gått ut og tatt seg en røyk.