Hvordan kom foreningen seg dit den er i dag? Enkeltpersoner har selvfølgelig vært en viktig drivkraft helt fra starten i kraft av deres tilknytning til sentrale institusjoner, foreninger og organisasjoner i feltet. Et samarbeid mellom disse la til slutt grunnlaget for det vi i dag kjenner som Leser søker bok.
Høsten 1999 ble det sendt en henvendelse til Norsk faglitterær forfatter – og oversetterforening (NFF, nå NFFO) fra Institutt for spesialpedagogikk, med Nina Askvig Reidarson, Sissel Hofgaard Swensen og Liv Riktor Lykkenborg i spissen. Henvendelsen gjorde rede for den negative utviklingen av vilkårene for produksjon og formidling av tilrettelagt litteratur for lesere med særskilte behov. De anmodet NFF om å følge saken og ta opp problemstillingen med andre aktuelle instanser og aktører.
Flere fremstøt overfor det offentlige hadde blitt gjort tidligere. Blant annet med informasjonsbrosjyren «Leser søker bok» (1994), som ble økonomisk støttet av Norsk kulturråd og videreført i samarbeidsprosjektet mellom Norsk kulturråd og Statens bibliotektilsyn «Bok til alle» (1996). Her ble det blant annet skissert kortsiktige og langsiktige handlingsplaner som kunne bedre situasjonen for sårbare lesegrupper. Handlingsplanene ble aldri fulgt opp av hverken statlige myndigheter eller andre i feltet.
Men fremstøtet fra Institutt for spesialpedagogikk ble fulgt opp: Høsten 2000 lagde interesseorganisasjoner for bokbransjen og funksjonshemmede en fagkomité for tilrettelagt litteratur. De involverte aktørene var Den norske Bokhandlerforeningen, Den norske Forleggerforening, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF, nå NFFO), Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon (GRAFILL), Norsk kulturråd, Rikshospitalets Barnenevrologiske seksjon, Statens kunst- og håndverksskole og Statens råd for funksjonshemmede.
Det var NFF som holdt i det administrative ansvaret for fagkomite og arbeidsgruppe.
Med utspring i fagkomitéen ble det dannet en arbeidsgruppe med formål å skrive tilstandsrapport- og strategidokumentet Leser søker bok – Om bøker for lesere med spesielle behov (2002). Her pekte arbeidsgruppen på at utviklingen på området var i strid med intensjonene i norsk lovverk og internasjonale konvensjoner som Norge hadde forpliktet til: «FN og andre internasjonale organisasjoner har i mange år satt funksjonshemmedes rettigheter på dagsordenen. FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming (1993) innebærer en sterk moralsk og politisk forpliktelse til å sørge for at mennesker med funksjonshemminger inkluderes og kan delta i kulturelle aktiviteter på lik linje med andre.
Standardreglene følger opp intensjonene i The World Programme of Action (1982) ved å understreke retten til muligheter for alle til å utnytte sine kreative, kunstneriske og intellektuelle potensialer. Både Verdensprogrammet og Standardreglene understreker nødvendigheten av en konstruktiv tilrettelegging av miljø og tjenester for at funksjonshemmede skal kunne ha muligheter til å delta og bli inkludert i samfunnet på lik linje med andre. Norge har underskrevet og dermed vedtatt Standardreglene.
Strategidokumentet gir en tydelig oppfordring til myndighetene om å bidra til å endre utviklingen i positiv retning og arbeide for tilgjengelighet av litteratur til lesere med ulike behov for tilrettelegging. Særlig situasjonen til mennesker med funksjonshemminger trekkes frem. Det skal være et mål at disse bøkene skal holde samme kunstneriske kvalitet og vise samme litterære bredde og mangfold som annen litteratur.
Arbeidsgruppen understrekte i sitt strategidokument et stort behov for økt produksjon og formidling av tilrettelagte bøker, både fag- og skjønnlitteratur som kan gi funksjonshemmede barn, unge og voksne adgang til litteratur på lik linje med andre i samfunnet. Strategiplanen tok også opp situasjonen for elever med lesevansker når skjønnlitteratur var en sentral del av fagplanen. Her påpekte strategidokumentet hvordan Opplæringsloven ble brutt når disse elevene ikke fikk nødvendige læringsmiddel, altså skjønnlitteratur. Behovet til andre med generelle lesevansker ble også belyst i dokumentet.
Helt fra Leser søker bok sin spede begynnelse har det gått en rød tråd i argumentasjonen for å utvikle inkluderende skjønnlitteratur og sakprosa: Adgang til informasjon i videste forstand er en demokratisk rettighet og at litteratur er et viktig middel til kunnskap og innsikt om seg selv, andre mennesker og samfunnet. Ambisjonen for hva slags utgivelser som var viktig å utvikle, ble også lagt i strategidokumentet:
1. En velfungerende tilrettelegging på leserens premisser med utgangspunkt i målgruppens språklige, intellektuelle, kulturelle, sansemessige og fysiske forutsetninger.
2. En litterær og kunstnerisk høy kvalitet.
3. Et inkluderende siktemål ut over å nå den primære målgruppen ved å gjøre produktet interessant for flest mulig.
Dokumentet viser også en god forståelse for utfordringene som venter: «Utvikling, produksjon og formidling av tilrettelagt litteratur krever imidlertid store ressurser både hva angår kunnskap, tid og penger. Spesiell kompetanse må bygges opp og holdes ved like på alle områder. Forfattere og illustratører skal innhente kunnskap om spesielle behov med hensyn til utforming og innhold. Manuskriptet skal prøves ut med målgruppen og deretter tilpasses.
Spesialproduksjon krever fra forlagenes side ekstra redaksjonell innsats og spesiell produksjonsteknikk; produksjonsomkostningene er høyere enn for andre bøker og markedet relativt lite, og bøkene skal ha samme utsalgspris som ordinære bøker. Det stilles krav til markedsføring og til kunnskap i bokhandel og bibliotek for å nå ut til de aktuelle målgruppene».
De konkluderte: «Med utgangspunkt i dette må man drøfte og finne fram til hvordan man best kan etablere og opprettholde utvikling, produksjon og formidling av tilrettelagt litteratur med faste økonomiske støtteordninger. All erfaring viser at dette ikke er mulig uten faste økonomiske støtteordninger.»
Strategidokumentet foreslo å etablere et treårig prosjekt for utprøving og organisering av de gitte tiltakene, og viste blant annet til prosjekt i nabolandet Sverige der Centrum för lättläst, 8 sidor, LL-forlaget og Ombudsvirksomheten ble trukket spesielt fram. Konkret ble det foreslått å etablere et prøveprosjekt med leseombud inspirert av en allerede eksisterende ordning i Sverige.
For å få til faste støtteordninger satte Grafill, Norsk Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) og NFF i en treårsperiode av kr. 645.000 til et stipendprogram for grafiske designere, illustratører og forfattere av fag- og skjønnlitteraturbøker for lesere med spesielle behov. Stipendkomitéen bestod av representanter fra de tre organisasjonene, samt én fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.
Strategiplanen tok utgangspunkt i tall fra Ragnar Solheim sin forskning ved Senter for leseforskning: Mellom 20 % og 30 % av befolkningen har problemer med å lese og forstå innholdet i en vanlig tekst. 10 % av befolkningen har så store problemer at de trenger spesiell tilrettelagt litteratur. 2 % av befolkningen – 90 000 personer – er ikke i stand til å motta informasjon gjennom tekst (Ragnar Solheim, Senter for leseforskning, 2001).
Det ble sendt likelydende søknader til henholdsvis Undervisnings- og forskningsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedirektoratet om i overkant av 4 millioner årlig til den treårige prøveperioden. Høsten 2002 bevilget Sosial- og helsedirektoratet to millioner kroner til etablering av Leser søker bok, og styringsgruppa besluttet å opprette foreningen Leser søker bok allerede den 8. oktober. Et interimsstyre ble valgt med medlemmer fra Institutt for spesialpedagogikk, NBU, GRAFILL, DnF, og NFF.
Bevilgningen skulle blant annet skulle brukes til å ansette en daglig leder for prosjektet i full stilling og en faglig rådgiver i en mindre stilling. Utlysningen for stillingen var på trykk i Aftenposten søndag 20. oktober og i Bok og Samfunn 23. oktober. Utlysningen ble raskt etterfulgt av et stiftelsesmøte i NFFs lokaler 20. november. Tilstede var representanter fra NFF, Grafill, NBU, DnF og Institutt for spesialpedagogikk. Foreningen startet arbeidet med en prøveordning for leseombud, arrangerte fagseminar og lyste ut stipendmidler til bokproduksjon.
Det viktige med modellen for Leser søker bok er at foreningen kun arbeider med skjønnlitteratur og sakprosa, samt at det ikke skal være et eget forlag. Leser søker bok skulle kun konsentrere seg om det skjønnlitterære feltet, ikke pedagogiske tekster. Utgivelsene utvikles i tett samarbeid med profesjonelle forlag og lever et liv i allmennmarkedets litterære kretsløpet, lik såkalt «vanlige» utgivelser: Fra vurdering i Statens innkjøpsordning med påfølgende distribusjon til bibliotek, til salg og promotering via forlagenes kanaler.
Målet var tydelig beskrevet i strategiplanen i 2002. Treffe den primære målgruppen ved å gjøre produktet interessant for flest mulig, fra innhold til utforming og ferdig utgivelse. Bøkene utvikles for å inkludere behovene til de ulike målgruppene, men skal samtidig nå bredere ut. Denne tankegangen følger hele foreningens arbeid, og dermed unngå et de og vi. Mennesker med leseutfordringer skal med den største selvfølgelighet være en del av et litterært kretsløp uten hierarkisk plassering.
Et reelt kulturelt demokrati inviterer lesere med ulike leseferdigheter inn i et likestilt litterært rom. Målet er at de med leseutfordringer skal dele leseopplevelsen med andre som ikke har de samme utfordringene. En ungdomsskoleelev med dysleksi eller konsentrasjonsvansker, skal lese akkurat den samme boken som de andre klassekameratene. De skal ikke henvises til noe som kan oppleves som en andresortering. En bok tilpasset en leser med kognitive utfordringer, kan også være en rik leseopplevelse for en uten disse utfordringene. I dette ligger et viktig signal og en viktig handling: Statusen til disse utgivelsene og leserne løftes inn i den offentlige litterære samtalen.