Høsten 2021 reiste rådgiver Hanna Bovim Bugge og prosjektmedarbeider Hayder Jumaah rundt på ulike videregående skoler i Oslo. I møtet med elevene og diktene opplevde vi at flere ulike punkter krysset hverandre. Her deler vi noen refleksjoner om møtet mellom diktene, elevene og hverandre.
Vi står foran klassen. Vi spør elevene hvilke språk de snakker. Mange rekker opp hånda og ramser opp det ene språket etter det andre.
Vi åpner bøkene. Diktene i «Lukta av svart» og «Vuggesang for liten kriger» møter oss med norsk til venstre og arabisk til høyre. To ulike språk satt sammen av ulike punkter i en og samme bok.
Vi leser diktene høyt foran klassen. Hayder leser på arabisk. Hanna leser på norsk. Klassen er stille. Så spør vi hva de synes. «Når jeg hører deg lese arabisk,» sier en jente til Hayder, «går liksom ordene dine inn i det jeg leser inni meg på norsk. Språket ditt og språket mitt glir over i hverandre. Det er nesten som jeg leser og hører et nytt språk, satt sammen av begge.»
Vi spør elevene hvordan de tolker diktet vi nettopp leste. To helt ulike meninger dukker opp. Den ene sier at de døde som banker på, ikke egentlig er døde. De er levende, men krigen har gjort at de ikke lever lenger, symbolsk sett, de er som døde. En annen rekker opp hånda og sier at hun tolker det motsatt. De som banker på er døde, og han som åpner opp er også allerede død, det er derfor han kan se dem. Han slipper døden inn.
Punkter krysser hverandre. Meninger møtes. Dialogen om diktene blir et sted der ulike tanker, tolkninger og meninger krysser hverandre. Å fylle et dikt med mening handler ikke om å finne riktige svar. Et dikt gir ingen fasit, men åpner opp for at vi som leser det, fyller det med mening – sammen.
«Hayder er en 20 år gammel gutt fra Irak og jeg er 45 år gammel dame som har bodd nesten hele livet mitt i Norge,» sier Hanna. «Likevel klarer vi å jobbe sammen, tenke og diskutere,» forteller Hayder. «Sånn kan det være for dere i klassen også. Dere er forskjellige, men har mye å gi hverandre.»
Vi leser flere dikt. Noen setninger tar oss rett inn i en konkret hendelse. Andre er mer dvelende. Elevene setter seg i grupper og leser diktene sammen. Dikt er komprimerte og sammensatte, ofte må de leses flere ganger for at vi skal oppdage bilder og sammenhenger det ikke er mulig å se med en gang. Lagene av mening krysser hverandre og skaper flere lag.
Vi leser et dikt som handler om Eksilets Gud. En jente rekker opp hånda og takker Hayder for lesingen. Hun kan arabisk. Når han leser, forteller hun, føler hun diktet dypere enn når hun hører det på norsk.
Noen av diktene handler om Irak. Andre handler om å være i Norge. «Jeg kan ikke arabisk,» sier en gutt. «Men det betyr mye for meg å høre diktet på arabisk. Hendelsene i diktet blir sterkere for meg når jeg hører det på det språket som hører naturlig til det stedet der hendelsen skjedde.»
Ulike språk, ulike kulturer og religioner er tilstede i klasserommet samtidig. Vi spør elevene hvordan det er å kunne flere språk, og oppdager mer: Ulike språk, ulike meninger og ulike kulturer kan også være tilstede i en og samme elev, i ett og samme menneske.
«Når jeg snakker spansk hjemme, er jeg helt meg selv,» sier en jente. «Men på skolen er alt på norsk. Jeg må levere alle prøvene på norsk. Vise hvem jeg er og hva jeg kan få til på norsk.»
Vi spør elevene om de er vant til å snakke om flerspråklighet i klasserommet?
«Nei», sier de. «Norsk er et filter,» sier en jente. «Jeg må sile alt gjennom filteret, både når jeg hører andre snakke og før jeg får sagt det jeg vil.»
Noen kjenner på et krysspress, at det finnes ulike forventninger fra ulike miljøer som møtes i dem. Andre forteller at bakgrunnen deres også gjør at de lettere kan forstå og skifte mellom ulike kulturer, tenkemåter og språk. Vi snakker sammen om alle utfordringene, all kunnskapen og alle mulighetene som finnes blant elevene, men som ikke synes hvis ingen snakker om dem. «Jeg har flest følelser på portugisisk,» sier en gutt. «Men når jeg tenker, er det mest på norsk.»
Til slutt spør vi hvordan det var å lese dikt sammen. Flere sier at de ikke er vant til at dikt betyr noe for dem personlig. Men at disse diktene, og samtalene vi hadde, har gitt dem et nytt syn på dikt. «Jeg vil lese flere dikt,» sier en elev, og mange nikker.
Vi går ut av klasserommet. Går ut på gata, over asfalten, og tar t-banen, bussen eller trikken til et annet sted i byen.
Videregående skoler i øst og sentrum, i byen og landet vi deler. På vei bort fra de ulike videregående skolene snakker vi sammen om det vi opplever. «Hvert eneste menneske er et perspektiv,» sier Hayder. «Noe eget skapt av alle opplevelsene som ligger bak oss, hvert minutt i våre liv. Barndommen, ungdomstiden, livet sekund for sekund, alt dette ligger rett under huden vår.»
Vi blir enige om at det er få andre miljøer som er bedre egnet til dialog enn et klasserom. I et klasserom møtes 25-30 elever med forskjellige opplevelser fem dager i uka, åtte måneder i året.
Gjennom språket kan forskjellige mennesker dele perspektiver, tanker, følelser og opplevelser som er med på å bygge dem som mennesker. Gjennom språket kan vi overføre tankene våre til de andre i verden. Vi kan få det som foregår inn oss, ut.
Når vi leser dikt sammen, får vi tilgang på erfaringer som ellers ikke er synlige på akkurat den måten. Diktene er et eget språk, som kan få oss til å se og føle noe vi ellers ikke har tilgang på.
Mennesker er satt sammen av historiene de har bak seg. Gjennom dialog kan vi se verden med andres øyne enn våre egne. Dialog gir oss mulighet til å se mer enn oss selv. Når vi deler tolkninger, tanker og erfaringer, oppstår noe som er større enn den enkelte.
Gjennom å lese diktene sammen, gjennom dialogen som springer ut fra diktene, kan ulike erfaringene kombineres, bli til noe nytt. De blir til kryssende punkter. Punkter der noe møtes, og blir mer. Dikt og dialog – det virker kanskje enkelt, men til sammen blir det et virkemiddelet som åpner nye rom og får oss framover.