Skrevet av Mohammad M. Izadi
Mohammad «Momme» Izadi har vært både oversetter og tolk i arbeidet med den parallellspråklige diktsamlingen «Hun er ikke kvinne». Men hva gjør en oversetter når boka som skal oversettes handler om kjønn – og persisk og norsk uttrykker kjønn så ulikt?
Når man snakker om oversettelser, er det ikke uvanlig at samtalen dreier inn på det oversetteren ikke har overført fra det ene språket til det andre. Det en oversetter har tilføyd teksten, virker derimot å være en mindre del av samtalen.
Noe gikk tapt, og noe ble tilføyd, også under prosessen med å oversette Fatemeh Ekhtesaris «Hun er ikke kvinne» fra persisk til norsk. Av størst interesse, synes jeg som oversetter, var det som ble tilføyd, og hvilken effekt tilføyelsene hadde på avstanden mellom originaltekstene og de norske gjendiktningene.
Hvis man behersker persisk i tillegg til norsk, ser man allerede på bokens omslag hvilken effekt en tilføyelse kan ha. Øverst på omslaget står det «Hun er ikke kvinne», men lengre ned til høyre står det bare «zan nist», som er diktsamlingens persiske tittel. Ordrett oversatt betyr det «kvinne ikke er», og de aller fleste persiskspråklige vil nok umiddelbart lese tittelen i retning av at en kvinne er borte. Men når du leser tittelen «Hun er ikke kvinne» på norsk, er det liten tvil om at det er snakk om en kvinne som ikke er en kvinne, og at dette sannsynligvis er en bok der kjønn er et tema. Det er betydelig avstand mellom de to tolkningene av tittelen, og det har introduksjonen av pronomenet «hun» forårsaket.
På persisk har man ikke pronomenet «hun», og følgelig heller ikke «han», bare et kjønnsnøytralt pronomen som brukes for alle. I tillegg kan pronomenet limes på i enden av ord fremfor å opptre selvstendig, slik at ett verb og ett pronomen kan smelte sammen til ett ord. Det gjør at pronomenet er litt gjemt i en persisk setning. Men det norske språket er mer presist og tydelig. Som oversetter ble jeg nødt til å tilføye kjønn til ikke bare bokens tittel, men også mange av versene i boken. Jeg spurte Ekhtesari i alle tilfellene: «Vil du at personen skal bli en kvinne eller en mann på norsk?».
«Er det så viktig? Begge deler går! Det får være opp til den enkelte leser», svarte Ekhtesari til å begynne med. Men det norske språket er annerledes enn det persiske, og det går ikke an å skrive «noen» hver gang, eller – som i eksempelet med tittelen – «Det er ikke kvinne» eller «Ikke kvinne». Vi snuste på det nye pronomenet «hen» en stund. Men «hen» er et nyord med politiske konnotasjoner, noe som ga diktene en ladet mening i stedet for å være ukjønnet som på persisk. Derfor havnet vi på at Ekhtesari skulle fastsette kjønnene «han» eller «hun» i hvert dikt.
Effekten av å tilføye han- og hunkjønnspronomen i diktene ble for alvor klart for meg da boka var ferdig og jeg leste den fra perm til perm. Kjønn er naturligvis til stede i den persiske originalen, men i gjendiktningen er «hun» eller «han» virkelig spaltet opp og skjøvet i forgrunnen av det norske språket, ikke ulikt som i eksemplet med tittelen. Det er interessant at kjønn er tydeligere i den norske gjendiktningen, spesielt med tanke på at Norge er et foregangsland når det gjelder likestilling og inkludering av kjønnsidentiteter, mens kjønnssegregering er et karakteristisk trekk ved Iran.
Forestill deg diktene uten bruk av ordene «han» og «hun». Hvordan er samspillet mellom språk og kultur, egentlig? I hvor stor grad gjenspeiler språk og kultur hverandre? Og kan fjerning eller tilføyelser av grammatiske kjønn – eksempelvis gjennom bruk av «hen» – endre samfunnets holdninger til kjønn? Oversettelsen av Fatemeh Ekhtesaris «Hun er ikke kvinne» fikk i alle fall meg til å tenke over disse spørsmålene. Hva tenker du?