Forfatter og journalist Selma M. Yonus skriver dikt på arabisk og norsk i diktsamlingen «Vuggesang for liten kriger». Diktene startet som små private tekster på Facebook, men treffer et felles menneskelig punkt som gjør at de kan nå og berøre mange ulike lesere. Yonus trekker spesielt fram unge lesere som hun håper lar seg inspirere til å bli bedre kjent med både egne og andres språk og kultur.
Boka «Vuggesang for liten kriger» er nettopp lansert. Gratulerer, Selma! For første gang er diktene dine tilgjengelige på både arabisk og norsk i en og samme bok. Diktene i «Vuggesang for liten kriger» handler om tap av den elskede, om sorg, lengsel og flukt. Men de har også en lekenhet og innspill av svart humor. Kan du fortelle litt om hvorfor du begynte å skrive dem?
Diktene startet i 2014. Da IS tok over hjembyen min, Mosul i Irak, mistet jeg kontakt med alle jeg kjente inne i byen. Jeg hadde bodd i Norge i mange år, men hadde kontakt med familie, venner og journalister gjennom sosiale medier. Nå var all kontakten brutt. I begynnelsen var tekstene nesten som meldinger. Jeg postet dem på Facebook, men gjorde dem private slik at bare jeg kunne se dem.
Ideen var å skrive noe annerledes. Noe som var knyttet direkte til livet, og som ikke bare er begrunnet i kunst. Hver dag skrev jeg noe nytt. Jeg skrev ikke med tanke på at det skulle bli en bok. Tekstene er inspirert av gamle, veldig triste irakiske vuggesanger som mødrene pleide å synge til sine barn. Når de synger, høres det mer ut som gråt enn som sang.
I to år gjorde jeg dette. Jeg måtte skrive. Før IS tok over byen, hadde jeg dekket noen av hendelsene som journalist. Jeg hadde derfor kontakt med ulike kilder, mange av dem var unge. Noen av dem døde. Jeg ble sint og trist. Jeg begynte å sørge over den personen jeg selv har mistet. Nå mistet jeg flere. Jeg kjente på et ansvar, uten å vite hvordan jeg skulle håndtere de følelsene som dukket opp inni meg. Hendelsene traff et veldig personlig sted, og ut fra dette stedet begynte jeg å skrive.
I 2018 tok du og Veronica Salinas på Leser søker bok kontakt med meg. Dere presenterte et parallellspråklig bokprosjekt. Vi snakket om hvordan enkle, klare dikt kan formidle noe større.
Etter den samtalen begynte jeg å lure på om alle de korte, personlige diktene på den skjulte Facebook-siden min, likevel kunne bli en bok? Jeg tenkte: Hvorfor ikke? Nå begynte jeg å skrive flere dikt, til boka. Derfor er noen av diktene i boka spontane, mens andre er mer gjennomtenkte.
Jeg angrer ikke på at jeg skrev disse spontane tekstene. De dokumenterer en periode i livet mitt, og gir meg en ide om hva jeg tenkte på den tiden. Jeg var så sint, så emosjonell. Ikke alle tekstene ble med i boka. Men tekstene endret tankene mine om skriving. Jeg skriver annerledes nå, på grunn av disse spontane, personlige tekstene. Jeg har skrevet og publisert mange bøker, men ingen av dem er skrevet på denne måten. Derfor har denne boka en helt spesiell plass inni meg.
Diktene startet på en helt spesiell måte, og resten av prosessen har også vært spesiell. Kanskje særlig det siste året etter at Aschehoug kom inn i bildet, og vi begynte å jobbe sammen i et team på fire personer: Du som poet, jeg som rådgiver fra Leser søker bok, Johanne Fronth-Nygren som redaktør fra Aschehoug og Geir Juell Skogseth som oversetter. Hvordan har det vært å jobbe med diktene og oversettelsene i team på denne måten?
Ærlig talt har jeg alltid innbilt meg at min første bok på norsk ville bli ganske kaotisk. Oversettelse er vanskelig. Jeg har selv jobbet som oversetter, og jeg har blitt oversatt før. Som oftest blir noe borte i oversettelsene, særlig når språkene er så forskjellige som arabisk og norsk. Men dette arbeidet ble gjort annerledes og profesjonelt. Vi jobbet som et team. Denne metoden hjalp meg mye.
I perioden før vi begynte å møtes jevnlig for å arbeide med boka, var jeg sliten og kunne ikke se boka for meg. Vi forfattere kan være sta noen ganger. Vi liker ikke at andre blander seg i det vi skriver og skal mene noe om tekstene våre. Men etter arbeidsmøtene, begynte jeg å se at boka skulle et sted. Og plutselig, etter noen dager i samarbeid med dere, så jeg at dette ikke handlet om at jeg måtte senke forventningene mine. Tvert imot begynte jeg å se at denne måten å jobbe på var bra for boka. Jeg ble mer fleksibel. Forslagene deres til den norske oversettelsen fikk meg innimellom til å gå tilbake til den arabiske originalen og gjøre endringer som gjorde det arabiske diktet bedre.
Jeg ser fortsatt for meg hvordan vi satt i ring rundt et stort bord. Jeg ser hvordan diktet beveget seg ut av hodet mitt, og over i Geir sitt hode, og over i ditt hode, og deretter til Johanne sitt, rundt bordet i en prosess og i et samarbeid. Jeg så at samarbeidet var bra for boka.
Nå tenker jeg at alle oversettelser burde foregå på denne måten. Språkene er veldig forskjellige, men dette var ikke bare oversettelser. Det var overføring. Resultatet er synlig i boka. Når jeg ser boka nå, er jeg fornøyd med begge deler: Både de arabiske diktene og de norske oversettelsene.
Norsk skrives fra venstre, arabisk fra høyre. Her møtes de to språkene på midten. Vil du si noe om det poetiske språket? Har arbeidet med denne boka lært deg noe om poetisk språk?
Dette prosjektet har hjulpet meg å kjenne det norske poetiske språket bedre. Jeg kan norsk, men nå ser at det også finnes en viss standard for et norsk poetisk og litterært språk. Jeg ser for eksempel at nordmenn bruker både dialekt og hverdagsspråk i dikt. Dette har fått meg til å begynne å bruke hverdagsspråk i de arabiske diktene mine også. I arabisk bruker vi vanligvis et høyverdig, akademisk språk når vi skriver poesi.
Gjennom dette prosjektet oppdaget jeg at det er mulig å skrive tekster som er enkle og som samtidig har et høyt litterært nivå, som er målet til dere i Leser søker bok.
Jeg spurte meg selv: Hvorfor kan jeg ikke skrive sånn på arabisk også? Prosjektet hjalp meg å se at jeg kan skrive både akademisk og poetisk på en veldig, veldig enkel måte. Folk kan lese diktene mine uten å bruke ordboka.
Det er også viktig for meg å vise at ikke alle arabiske forfattere skriver på samme måte. Det finnes noen stereotype ideer om arabisk litteratur. Jeg håper at denne boka kan få leserne til å se og forstå at du ikke kan klassifisere eller forhåndsdømme litteratur bare fordi den kommer fra et spesielt område eller er skrevet på et spesielt språk.
Boka er endelig ute. Hva tenker du om at nå kan disse diktene leses av alle som vil?
Nå overlater jeg diktene til leserne mine. Diktene lever hos leserne, og jeg håper at både nordmenn og arabere vil lese dem.
Jeg ville blitt spesielt glad dersom unge mennesker leser boka. Både unge arabere og unge nordmenn. Pandemien, de globale endringene, flukt; alt dette fører til endringer. Jeg opplever at vi står foran en ny litterær og poetisk bevegelse i Europa og Midtøsten. Flere bøker blir oversatt. Det ville betydd mye for meg dersom unge norske lesere leser boka og får et glimt av en annen kultur og et annet språk. Jeg ville også blitt skikkelig glad dersom unge mennesker fra arabisktalende land som bor i Norge nå, kan oppleve kunst fra deres eget opprinnelsesland. Jeg håper boka kan inspirere dem til å beholde morsmålet sitt ved siden av det norske språket de skal lære. Jeg håper også at de kan se utviklingen av morsmålet sitt, at boka får dem til å se at språket ikke har stagnert, men at det finnes nye arabisk dikt skrevet med et moderne arabisk språk på en moderne måte. Jeg håper å se mange unge mennesker blant publikum når jeg leser.
Har du noe du vil dele med leserne dine før vi avslutter?
Denne boka fortsetter den prosessen jeg startet da jeg postet de spontane tekstene på Facebook i 2014: Å bruke poesi for å kommunisere med meg selv og med andre. Vi lever i en tid med mye ensomhet og isolasjon. Vi trenger noe vi kan kommunisere ved hjelp av. Jeg håper at denne boka kan vise at vi kan bruke kunst, litteratur og poesi for å kommunisere. Både med oss selv, men også med andre og ikke minst med hverandre.
Tekst av Hanna Bovim Bugge.