Kjære Grønland, digital språkkafé

Til daglig jobber jeg som arrangementsansvarlig på Bærum bibliotek Bekkestua og har ansvaret for språkkaféen. Jeg er ganske ny i jobben. Gruppene består av både deltakere og språkverter. Vår språkkafé har hatt flere frivillige enn vi kanskje trenger, og gjerne 20 deltakere eller mer. Til nå har utgangspunktet for samtalene vært temamateriell som jeg har forberedt.  Vi har også startet alle spåkkafeene med fellessang.

Interkulturell dialog
Veronica har ledet digitale språkkafe med litteratur siden mai 2020 og jobber med et forskningsprosjekt som Leser søker bok har inngått i samarbeid med OsloMet og Deichman bibliotek. Målet for forskningen er å undersøke hvordan bibliotekene kan legge til rette for interkulturell dialog, økt deltakelse og integrering gjennom bruk av litteratur i språkkaféer og andre samtalebaserte aktiviteter.

Som sagt, så gjort, og jeg blir med på den digitale språkkaféen hennes en tirsdag i november. Det er en liten gruppe på ti personer der deltakerne har ganske ulik bakgrunn og opprinnelse. Felles er at de ønsker å bli bedre til å snakke norsk, og de er her for å praktisere språket. 

Plattformen for språkkaféen er Zoom, og på forhånd har deltakerne fått tilsendt en lenke til dagens arrangement som de skal klikke på for å bli med på. Deltakerne, Veronica og jeg klikker oss inn og hilser på hverandre og småprater litt mens vi venter på at alle kommer seg inn i dette felles samtalerommet. «Hei!», «Hvordan går det?» sier Veronica til deltakerne mens de entrer skjermen én etter én. I alt blir vi 11 stykker, flest kvinner og et par menn. Veronica har valgt diktsamlingen Kjære Grønland av Ida Frisch til dagens språkkafé. Hun har laget en Power Point-presentasjon med diktene som hun deler på skjermen. 

Veronica går i gang: «Kjære Grønland er et langt dikt, en sørgesang, et brev, en ønsket samtale mellom et menneske og verdens største øy. Hvilket sted vil DU skrive brev til?» Deltakere nevner alle mulige steder i verden, landskap med jungel, med sand, med en elv. Steder hvor det lukter regn. Så går vi i gang med å lese første dikt:

Grønland, dette er kanskje rart for deg,
men jeg lurer på om vi kan snakke litt sammen, kanskje vi kan skrive brev eller ringes en dag,
jeg vet ikke hvordan jeg kan nå deg. 

Kanskje du hører meg hvis jeg roper
inn i en hul trestamme,
hvis jeg hvisker til en fugl og slipper den mot himmelen, eller hvis jeg stryker fisk over skjellhuden deres og ber dem svømme til de kalde strømmene som omgir deg. 

Hver deltaker leser før vi diskuterer i plenum. Veronica roser som fortjent hver deltaker for lesingen og spør om det er noe deltakerne lurer på, om det er vanskelige ord eller annet som vi skal diskutere eller forklare. Når en deltaker har lest ferdig og alt i avsnittet er diskutert, er det neste deltaker sin tur til å fortsette og lese. Så diskuterer vi det avsnittet på samme måte. Hun stiller spørsmål om tema, og her snakker vi om kjærlighet til et land eller et sted. Om deltakerne kan se hvilket sted det er? Deltakerne nevner klimaendringer, isen som smelter, natur som endrer seg og de gamle skikkene som forsvinner. Kan det henge sammen med sorg over noe man har mistet og sorg over at man ikke lenger er i sitt hjemland? 

Veronica berører alt dette, og deltakerne supplerer, noen sier mer enn andre. Det er tydelig at denne gjengen har snakket sammen noen ganger tidligere. Her flyter praten mye lettere enn den har gjort i mine to forsøk med språkkafé.

Man kan være personlig, men det er ikke naturlig å være veldig privat. Det er en fordel i denne sammenhengen, for det viktigste er at man får brukt språket. I tillegg til å møte andre i samme situasjon og få muligheten til å kjenne seg igjen i andres opplevelser. Det oppstår en følelse av at her deler vi noe som er felles for oss. Deltagerne befinner seg ofte i en fase der man prøver å bli en del av samfunnet, så språkkaféer både digitalt og fysiske har et stort potensial som møteplasser. Å møtes gjennom ord og litteratur er helt klart en måte bibliotekene kan legge til rette for sosiale nettverk og for integrering. 

Til slutt runder Veronica av og spør om noen vil si noe om dagens språkkafé. En kvinne sier: «Poesi presser deg, du må tenke mer». En annen kvinne sier «det er mer frihet – det var interessant». En tredje kvinne sier: «Jeg er veldig glad for å delta på denne språkkaféen i dag. Dere oppmuntrer meg. Jeg snakker for mye portugisisk hjemme. Jeg lærte mye i dag».

Det er rørende å se hva 10 mennesker kan få til i denne settingen, hvor mye fellesskap mellom halvveis ukjente mennesker kan skape sammen, og hvor mye man kan lære i en slik trygg ramme som Veronica klarer å skape her og nå.

Egne erfaringer
Etter dette inspirerende møtet bestemte jeg meg for å gjøre mine egne erfaringer, og det var bare å kaste seg ut i det. Jeg har ledet to digitale språkkaféer etter dette. Den første gangen brukte jeg også Kjære Grønland som utgangspunkt, den neste gangen brukte jeg Jeg vil bare at det skal være oss av Kristian Bergquist.

Vi har en gruppe der det hele tiden strømmer nye til, og vi er vel nå oppe på 12 stykker, med noen fra eller til. Det er helt andre deltakere som er med enn tidligere. De deltakerne som er med nå er langt mer ressurssterke enn mange av de som har pleid å være med på den tradisjonelle språkkaféen på biblioteket. Flere av dem er arbeidsinnvandrere med høy utdannelse som bruker engelsk i jobben og tar sannsynligvis en time språkkafé innimellom arbeidstimene på hjemmekontoret. De er stort sett fra Europa, med enkelte unntak. Det har fungert veldig bra hittil, alle får lest og vi diskuterer det vi leser. Ofte har setninger dobbeltbetydning, og det kan være spennende å diskutere. Selv om det kanskje ikke alltid er like lett å forstå, så gir det noen knagger å henge språket på som gjør at de utvikler forståelsen litt etter litt.

Jeg samarbeider med Marit og Katarzyna på Bærum bibliotek Rykkinn, og de har god erfaring fra digital språkkafé fra vårsesongen 2020 der de hadde et samarbeid med Fredrikstad bibliotek. Vi leder språkkaféen på ulike måter og har gjerne med minst én kollega hver gang som kan hjelpe når man skal forklare et ord, søke opp noe på nettet eller lignende – begge deler er til stor hjelp for oss som leder, men også en fordel i det at det blir variasjon for deltakerne. Vi bruker Teams som plattform.

Jeg anbefaler alle mine formidler- og bibliotekarkollegaer til å kaste seg ut i det. Det er gøy og utrolig givende, både for andre og for deg selv.