Poesi og varmestuer
Diktsamlingene på årets 100-liste utgjør ofte hele fortellinger og kan ligne små, kompakte romaner. Lesere som synes at romaner blir for tjukke og samtidig ønsker seg noe engasjerende, kan ha stort utbytte av å plukke med seg en av disse anbefalte diktsamlingene.
Leseren inviteres inn i diktene av et ‘jeg’ som snakker, en fortellerstemme det er lett for leseren å identifisere seg med. Det er gjerne en «fortellende» tråd som binder diktene sammen.
Her er dikt som er enkle å lese og som tar det å være menneske på alvor. Det korte formatet åpner for vesentlige livserfaringer og sterke følelser med utgangspunkt i konkrete situasjoner. Et fellestrekk for mange av diktsamlingene er en stor åpenhet om følelser, sårbarhet, psykisk helse og eksistensielle erfaringer.
Joakim Kjørsviks dikt stuper inn i forelskelsens logrende jubeldager, men ikke uten ambivalens. Kari Saanums kjærlighetsfulle «Sorgsanger» følger en ektemann og far inn i døden. Mange av bøkene rommer et stor alvor. De parallellspråklige diktutgivelsene til Selma M. Yonus og Ali Hayder gir språk til sorg og lengsel, med erfaringer fra krig, flukt og eksil. Åse Ombustvedt gir stemme til tenåringen som møtes med bekymring i «Ring hvis det er noe«, mens det i virkeligheten er moren i kulissene som er problemet.
Karoline Brændjord skriver livsbejaende og med stor vitalitet med en mor sitt selvmord som bakteppe i «Jeg vil våkne til verden«. Kristian Bergquists dikt i «Alt du er trengs her» er prega av en nattsvart livsfølelse iblanda galgenhumor og handler om smerten over en tapt kjæreste, utenforskap og selvmordstanker. Jeg-personen til Ida Frisch i «Kjære Grønland» bekymrer seg for klimaet og alt som er i forandring, og skriver brev om dette til Grønland, som hun kjenner en samhørighet med. I «Jenter på do» skriver Ida Lórien Ringdal fram sinne og indignasjon på vegne av all verdens jenter, som en feministisk protest mot urettferdighet knytta til erfaringer med det å være jente.
Her er dikt som står åpne for leseren, som snakker direkte og ikke prøver gjøre seg for vanskelige. Dikt som berører, tar tak, rusker litt i leseren, gjør litt vondt – men også gleder, trøster og gir håp. Dikt som anerkjenner og gir verdighet til lesere som står oppi vanskelige ting; kriser, tvil og ensomhet. Derfor oppleves disse diktsamlingene inkluderende. Man kan som leser komme som man er og kjenne seg velkommen. Det gir kanskje mening å tenke på disse bøkene som små varmestuer som tilbyr et værested, rom hvor man kan møtes og kjenne seg igjen. «Kom inn. Vi er flere. Her kan du få sitte ned og bare lytte, sanse, være. Du er ikke alene».