Modige dikt om eksil, identitet og psykisk helse

«La oss si at jeg er» er ei bok som kan få leseren til å både gråte og le. Fortelleren i diktene møter verden med undring og nysgjerrighet, men også sorg og lengsel. Han savner hjemlandet og sin egen mor. Minnene fra krig, diktatur og sensur sitter i kroppen, og ansikt til ansikt med Edvard Munchs «Skrik», kjenner han seg igjen i skriket. Selv om mange av diktene har et tungt alvor i bunn, framstår de direkte og usentimentale, og de er skrevet med et hverdagslig språk. Diktene tar oss med til både Asmara, Kristiansand og Lillehammer, på vandring gjennom Sahara og langs Mjøsa. Slik skaper diktene ei bro mellom Eritrea og Norge, mellom ulike kulturer og ulike måter å leve og være i verden på.

Banebrytende om psykisk helse
Forfatter Haile Bizen setter ord på komplekse følelser og livserfaringer når han skriver om flukt, traumer, lengsel og kjærlighet. Mange som har måttet forlate sitt eget hjemland og er nye i Norge, vil kunne kjenne seg igjen i diktene, som beskriver både tristhet, ensomhet, sinne og depresjon, ofte gjennom overraskende, litterære bilder. Man trenger likevel ikke ha erfaring med flukt eller krig for å få utbytte av diktene. Mange av følelsene og livserfaringene som beskrives, er allmenngyldige, og handler i bunn og grunn om det å være menneske.

Haile Bizen har selv tatt et bevisst valg om å være åpen om psykisk helse og uhelse – et tema som ellers er tabu å snakke om i eritreisk kultur. I denne sammenhengen blir «La oss si at jeg er» ei banebrytende bok. Forfatteren ønsker at det å bære på tunge erfaringer og komplekse følelser, skal bli mindre skambelagt.

-I min kultur får kvinner lov til å gråte, men ikke vi menn, fortalte han under et forfattermøte med flyktninger på Lillehammer Læringssenter under Norsk litteraturfestival.

Bizen og Mariussen i samtale på
Lillehammer Læringssenter. Foto: LSB.

-Så lenge vi kan huske, har landet vårt vært underlagt kolonistyre eller vært i krig. Vi er oppdratt i en krigerkultur, hvor menn skal være tøffe og bære våpen, ikke vise følelser. Men jeg gjør det, gjennom diktene jeg skriver – jeg er fri nå, sier Bizen.

Mer åpenhet
Også rådgiver i Leser søker bok, Lina Undrum Mariussen, er glad for Haile Bizens åpenhet.

– Jeg håper at diktene til Haile Bizen kan være med å bidra til at flere menn, også menn med flerkulturell bakgrunn, tør å være mer åpne, sier Mariussen. – Å se seg selv i andre, og å kjenne seg selv igjen i kunst og litteratur, er en viktig erfaring for alle mennesker. Litteraturen kan tjene som en «buffer» som gjør komplekse og smertefulle følelser, mindre farlige å nærme seg. Kanskje kan diktene være en døråpner som gjør det enklere å identifisere egne utfordringer med psykisk helse, og å klare å snakke om det.

Hør Haile Bizen lese
Diktene er arbeidet fram parallelt på tigrinja og på norsk, og kan leses på begge språk gjennom hele boka. Det ligger et lagarbeid bak boka, hvor alle involverte har møttes i verksteder og sittet rundt bordet og diskutert diktene, ord for ord, linje for linje. Men under arbeidet oppdaget oversetter-teamet en interessant utfordring:

– Underveis innså vi at mange med eritreisk bakgrunn ikke kan lese tigrinja skrevet med geez-alfabetet, selv om de behersker språket muntlig, forteller Mariussen.

Dette kan for eksempel gjelde yngre annengenerasjons eritreere i diasporaen, og eldre med svakere leseferdigheter. Leser søker bok og Aschehoug ønsket imidlertid at også disse leserne skulle få tilgang til diktene.

– Derfor valgte vi å lage en egen lydversjon integrert i papirboka. Haile Bizen gikk i lydstudio og leste inn alle diktene på tigrinja. Boka ble utstyrt med en QR-kode under hvert enkelt dikt, som fører leseren til et lydspor hvor man kan høre forfatteren lese.

Haile Bizen i lydstudio. Foto: LSB.

– Så vidt vi vet, er dette et nybrottsarbeid i norsk diktsammenheng. Vi håper lydversjonen vil bidra til at enda flere lesere med tigrinja som morsmål vil få glede av diktene, sier Mariussen.

Å stryke bukser 

Jeg er svak for shorts
men dette diktet handler om mor

Da broren min grep til våpen for frihet
hørte vi aldri mer fra ham
ingen grav å legge blomster på
ingen bilder å tenne lys ved
Mor mintes ham på sin egen måte:
Hvert år strøk hun buksene til broren min
fuktet dem og kjente lukta hans dampe
Da far døde
fikk hun to bukser å stryke
Da jeg dro i eksil
fikk hun tre
etter, rettere sagt, to og en halv

Tilgi meg, mor, at du sitter igjen med halve lukta
jeg er bare så svak for shorts

ምስትራር ስረ

ኣነ ፈታው ሓጺር ስረ`የ
እዚ ግጥሚ ግን ብዛዕባ ኣደይ’ዩ

ሓወይ ንነጻነት ብረት ክሕዝ ምስ ወፈረ
ብኡ ኣቢሉ ደሃይ ምሰጥፈአ
ዕንባባ ከይተቐምጥ የለን መቓብሩ
ሽምዓ ከይትውልዕ ዝተረፈ የለን ስእሉ
ኣደይ ግና ሚሂዛ ብልሓት
ዓመት ዓመት ስረ ሓወይ ምስትራር
ማይ ‘ናረብረበት ነቲ ዝተረፈ ጠረኑ ምምእራር
ጸኒሑ ኣቦይ’ውን ዓሪፉ
ክልተ ስረ ገይራቶም ዓመት መጸ ዝስታረሩ
ጸኒሑ ኣነ’ውን ካብ ገዛይ ነፊጸ ንስደት ኣምሪሐ
ርግጽ ተስታርሮም ኮይኖሙላ ሰለስተ ስረ
ግና ክልተን ፈረቃን’ዩ ብልክዕ ምስ ዝቕመረ

ይቕረታ እነዋ’የ ፍርቂ ሽታይ’የ ገዲፈ
ዓጊበ’የ ኣነ ብሙዃነይ ፈታው ሓጺር ስረ

Les mer om «La oss si at jeg er» i Boksøk.

ANMELDELSER OG OMTALE: «Fribyforfatter Haile Bizens eksildikt er kraftfulle og befriende humørfylte»

«La oss si at jeg er» har fått flere gode lesninger, i Klassekampens Bokmagasin og i Bokbrevet til Siss Vik i NRK.

Over en helside i Klassekampens Bokmagasin trekker Eirik Riis Mossefinn frem «La oss si at jeg er» i en begeistret anmeldelse med overskriften: «Fribyforfatter Haile Bizens eksildikt er kraftfulle og befriende humørfylte». Riis Mossefinn skriver: «Med den identitetsløse eksiltilværelsen som grunnforestilling, lager Bizen et poetisk rom som skapt for smertefulle lengsler og tragikomiske skråblikk. Dette rommet fylles med et språk som er sårt, sint og utsatt, men også vittig, og det ligger ofte en overraskende vending og venter på leseren som beveger seg fra vers til vers … Heller enn å være en sorgtung bok over alt det tapte, er jegets forhold til både hjemlandet og Norge ofte beskrevet med et slikt fandenivoldsk og skakt humør. At Bizen unngår det altoppslukende gravalvoret, gjør diktene befriende tilgjengelige. Men for all del finnes det nok av eksplisitte personlige og politiske kriser her, gjerne tett omslynget. Selv om språket ofte er fiffig, ødelegger ikke tragikomikken for Bizens evne til å påkalle den brutale virkeligheten, hvor autoritær politikk strekker sine røtter langt ned i enkeltindividets rom for livs- og ytringsfrihet». Til slutt legger han til: «I tillegg gir «La oss si at jeg er» meg et lite og opplysende innblikk i en situasjon som er fjern, men som tekstene bringer nærmere – slik dikt skal og bør gjøre».

I sitt Bokbrev beskriver Vik «La oss si at jeg er» som helt unik og skriver om Bizens kritikk av regimet i Eritrea og hvilke konsekvenser det har fått i hans liv: «Haile Bizen er hatet av regimet i Eritrea og det er forbudt å eie en bok av ham. Alt som publiseres der må gjennom sensuren. Så i praksis finnes det ikke et fritt tigrinja. Og hvem skal så utgi dikt på et minoritetsspråk i lenker? Aschehoug har tatt sin del av ansvaret her. Med denne boka, som inngår i Parallell-serien deres, har de gitt et tilbud til tigrinja-talere over hele verden. Boka kan lastes ned som e-bok, om du bor i Paris eller Toronto». Videre skriver Vik at: «Det ligger et stort arbeid bak en slik utgivelse, og jeg er glad de har tatt seg bryet. Haile Bizen skriver modig om flukt og eksil, men har også en underfundig humor. I noen dikt skriver han om norske byer og fenomener, og får meg til å se dem på nye måter».

Les Bokbrevet til Siss Vik her.

I et intervju med magasinet Utrop forteller Haile Bizen ærlig om at mange av diktene har vært utfordrende å skrive. Han bruker galgenhumor bevisst for å balansere det tunge stoffet.

– Å skrive om flukt er ‘heavy stuff’, det er alvorlig. Gjennom å bruke enkle humoristiske knep prøver jeg å vise til flyktningers virkelighet. For meg er det en slags forsvarsmekanisme, fordi det også er vanskelig for meg å skrive om egne og andres traumer. Jeg blander alvor med smil og vennlighet.