Hopp til innhold

Max Estes om boka Flommen, riskrem og høytlesning

Slottsparken ligger et steinkast unna kontoret vårt på Litteraturhuset. Når vi i Leser søker bok må ut og lufte hodet, trenger inspirasjon eller skal ta noen kjappe møter, går vi en tur i parken. Vi inviterer med oss noen av de vi samarbeider med inn i parken for å bli litt bedre kjent. Før jul ruslet vi en tur i Slottsparken med Max Estes, som har skrevet og illustrert boka Flommen. Boka er gitt ut med støtte fra Leser søker bok.

Foto: Ann-Sofi S. Emilsen

Hei Max Estes, så hyggelig at du ville gå en tur i Slottsparken med oss. Det er snø og glatt nå i desember, så vi får gå forsiktig. Hva forbinder du med desember og jul?

Desember gir meg alltid mange gode assosiasjoner og minner. Jeg tenker tilbake på snøhvite juler i mitt barndoms Wisconsin, hvor snøen kunne nå opp til hustakene. En juleferie måkte jeg og søsknene mine en sti til den lokale kinoen, flere kvartaler unna. Stesøsteren min hadde fått et par fancy støvler, og hun var redd for at de skulle bli våte. Jeg tror vi skulle se Karate Kid.

Etter å ha bodd i Norge det siste tiåret, gleder jeg meg nå til riskrem hver desember. Jeg klarer meg fint uten marsipan, men riskrem er dopet mitt. Mildt og mykt. Og sist, men ikke minst, er jeg svak for Wham-klassikeren Last Christmas. Hva er vel en jul uten litt skikkelig 80-talls popmusikk?

Du har flere bøker i Boksøk, men Flommen er den første hvor du har samarbeidet med oss. Hvordan syns du det var?

Jeg er så glad for at Leser søker bok finnes. Både som innvandrer til Norge, og som en med en lang liste lærevansker (et ord jeg ikke er så fan av), er jeg veldig begeistret for LSB’s prosjekt. At jeg kan bistå med bøker, har vært en ekte glede for meg. Jeg er skikkelig stolt av samarbeidet.

Hvordan ble historien om Aiko og eieren hans til?

Jeg ramlet over frøet til denne historien ganske tilfeldig. For noen sommere siden, da mye av sørstatene var rammet av oversvømmelser, kom jeg over en nyhetssak om en skadet hauk som hadde funnet ly i en parkert bil. Den gigantiske fuglen hadde blitt skadet i orkanene, og bileieren – uten å kunne noe om hauker – pleiet fuglen frisk. Denne historien rørte meg. Her er det en fugl skadet i en orkan, som vi nå vet var stort sett menneskeskapt. Med global oppvarming hadde mennesket laget et problem, men her var det et tilfelle hvor en mann forsøkte å gjøre bot.

Jeg liker å se for meg at både mannen og fuglen fra denne historien lærte noe av denne hendelsen, men det er kanskje å dra ting litt langt. Det som er sikkert er at vi mennesker må skjerpe oss og ta ansvar for den negative påvirkningen vi har på klimaet. Vi må tenke på det faktum at vi ikke er de eneste som lever her på jorda.

Flommen er en fortelling med få ord, og da blir illustrasjonene ekstra viktige for leseren. Hvem ser du for deg at leseren av Flommen er?

For å være ærlig hadde jeg ikke en «ideal-leser» i tankene da jeg kom på denne historien. Jeg bare visste at klimakrisen jeg hadde lest så mye om i media hadde påvirket meg. Og det gjør den fremdeles. Uansett hvem leseren var, i denne historien så jeg verdien av å ikke gi opp. Dessuten var jeg veldig dratt mot den visuelle estetikken og særegenhetene ved historien i seg selv. Intensjonene mine strakk seg selvsagt forbi klimakrisen. På en tragisk måte var dette sjansemøtet mellom den skadde hauken og mannen ganske poetisk. Det var lett å se hvordan biter av denne nyhetssaken kunne utvikle seg til en grafisk roman.


Har du et favorittord?

Mitt norske favorittord må være kaffetørst. For et briljant, smart, fargerikt ord. Mens mange norske ord er lette å glemme, er det et ord som har festet seg.

Hvis du må velge, liker du best å lese høyt eller bli lest for?

Uten tvil, jeg elsker å bli lest høyt for. Jeg er stor fan av lydbøker, og jeg hører alltid på en eller flere. Når jeg tar på meg høretelefonene er jeg umiddelbart et annet sted. Det bringer meg tilbake til femte klasse, hvor en kjær lærer pleide å lese høyt for klassen. Jeg elsket høytlesning som liten, og gjør det fremdeles. Faktisk har jeg holdt kontakten med læreren alle disse årene. Hver gang jeg gir ut ny bok, sender jeg en til henne i posten. Det viser hvor viktig det er å lese høyt for barn. Den opplevelsen gjorde at jeg ble glad i bøker. For en som slet med dysleksi, var dette en stor gave.

Det brenner i huset ditt, hva gjør du?

Redder min kone Ann-Sofi og katten vår Lucy. Alt annet kan erstattes.

Hva brenner du for?

Jeg liker godt å bruke tiden min på prosjekter som inspirerer meg, enten estetisk eller konseptuelt. Godt betalt arbeid uten mening er ikke så interessant for meg, så jeg er veldig takknemlig for hvordan Norge støtter kunsten. Det har gitt meg mulighet til å bruke mye av det siste tiåret på å planlegge og lage nye bøker for unge og voksne. Jeg tilbringer stort sett dagene med tegning, og jeg kunne ikke vært mer glad for det.

Hvilken bok har du gitt bort flest ganger bort i gave?

E.M. Forster’s, The Machine Stops er ikke en gladbok, men veldig passende for det duppeditt-opphengte samfunnet vi lever i. Flere på julegavelista mi får den i år.

Får du latterkrampe, kan du huske du sist?

Jeg er svak for kattevideoer, som de fleste andre.

Du er med på 4-stjerners middag. Hvem er drømmegjestene dine (velg blant døde, levende eller fiktive) personer, hva blir underholdningen og hva serverer du?

Oi, den er vanskelig. Jeg tror faktisk jeg ville elsket å sitte ned med noen fjerne, fjerne slektninger. Min mors foreldre døde da hun var ung, så jeg har alltid vært nysgjerrig på hvem de var. Det hadde vært gøy å sitte ned med mine fjerne slektninger fra Norge, Skottland og Russland, og sammenligne livene våre. Min immigranterfaring har, for å si det mildt, vært ganske forskjellig fra da de ankom USA for over hundre år siden. Jeg skulle gjerne hørt deres erfaringer. Med tanke på maten, er det litt vanskelig. Jeg har vært vegetarianer de siste 30 årene, og jeg antar at gjestene ikke vil sette pris på en kjøttfri middag. Spesielt hvis jeg fikk de tilbake fra de døde for et siste måltid.