Lukta av svart. Et poetisk minnesmerke på Norsk Litteraturfestival

Melankolien og lengslene etter det tapte lever videre i diktsamlingen «Lukta av svart«, skrevet av poet, forfatter og journalist Ali Hayder. Med sine dikt inviterer boka leseren til et ubarmhjertig innblikk i krigen og IS’ terrorregime. Og kanskje også til en bedre forståelse?

Blikket hans bærer på et enormt alvor når han står på scenen i Lillehammer. Stemmen hans er dyp, men fattet. I hjemlandet vant han priser for tekstene sine og på fredag fremførte han sin poesi med egen arabisk opplesing, samt oversettelse til norsk. Reaksjonene fra publikum gjorde det lett å skjønne at de opplevde diktopplesningen som prisverdig. Med total taushet var blikkene deres vendt mot scenen der bilder fra krigen lyste opp som bakteppe.

En parallellspråklig diktsamling

Ved siden av Ali Hayder stod sønnen Hayder Jumaah og litterær rådgiver Hanna Bovim Bugge. De har begge vært med til å oversette den nye diktsamlingen. Sammen har de tre fått til et verk på både arabisk og norsk som nylig er utgitt på Aschehoug, initiert av Leser søker bok.

Hvert oppslag i boka viser både den arabiske og norske versjonen av diktene, og denne parallellspråklige opplevelsen var også premissen for fremføringen på årets litteraturfestival i Lillehammer. Den arabiske versjonen ble lest av Ali Hayder selv, mens Hanna Bovim Bugge og Hayder Jumaah byttet på å lese de norske oversettelsene. Hvert eneste dikt springer ut av minner fra krigen. Skildringer fra et totalitært regimes ofre av både død, sensur og maktesløshet.

Hva hvis alle nyheter ble skrevet som dikt?

Etter opplesningen ble det åpnet opp for spørsmål fra publikum. En amerikansk kvinne takket med hånden på hjertet for den poetiske opplevelsen. Med referanse til sitt eget hjemland spurte hun hvordan det hadde vært å miste ytringsfriheten til den faretruende sensurens potensielle konsekvenser og hvordan han tenker tilbake på dette nå, i et land som Norge.

– Det er som det fortsatt bor en politimann inne i hodet. Jeg må hele tiden minne meg selv på at det er lov å si og tenke hva jeg vil og føler, sa Ali Hayder.

I Mosul gjorde IS alt for å forhindre arbeidet til nyhetsjournalistens og hans kollegers formidling. En jobb som fikk fatale konsekvenser for mange og flere dødstrusler for Hayder selv.

– Men hva hvis alle nyheter ble skrevet som dikt? spurte samme person.

Spørsmålet ble oversatt til arabisk av Hayder Jumaah, og ifølge Ali Hayder var dette er veldig godt spørsmål, men ikke en mulighet i praksis. Han fortalte at nyheter skal formidle det som skjer så presist som mulig, men allerede dagen etterpå er nyheten gammel. Et dikt formidler hva hendelsen gjør med de menneskene som opplever den. Dikt varer lenge etter hendelsen.

Det kom flere spørsmål fra publikum og i et av svarene forklarte Ali Hayder at de opplevelsene han har hatt ikke bare gjelder befolkningen i land som Irak, Syria og Libya, men også andre steder i verden hvor det er sensur og undertrykkelse. Han understreket flere ganger at dette er viktig å huske på.

12 millioner ord

På litteraturfestivalen i Lillehammer denne fredagen, hvor gardinene var trukket for slik at bilder fra krigen kunne støtte poesiens fortelling på arabisk og norsk, ble det skapt et eget rom med dikt, lidelse, melankoli og innlevelse.

– Det arabiske språket har 12 millioner ord, fortalte Ali Hayder etter folk hadde gått. Han gjentok seg selv, 12 millioner. Det er så mange nivåer man kan uttrykke seg på.

Etter opplevelsen med diktene fra «Lukta av svart» er det tydelig hva de få ordene fra diktene til Ali Hayder kan ha av enorm betydning i fortellingen fra krigen og Mosul. Også når de oversettes til norsk. Formatet på formidlingen med arabisk parallelt med norsk, gjorde det nærværende og autentisk. De store krigsfotografiene projisert på veggen var oppslukende, og samlet sett ble den totale opplevelsen så sanselig og følelsesmessig at det ikke var andre muligheter enn å overgi seg til fortellingen. Det var som om det oppstod både lyder og lukt på en grobunn av poesi fra de tre stemmene på scenen. Det var en gripende måte å komme litt nærmere forståelsen av de grusomme hendelsene. På en måte som ingen nyheter noensinne kan gjøre.