Litterære møter: Å formidle tilrettelagt litteratur

I 2018 debuterte Pia Tveterås med romanen «Tordivel», støttet av Leser søker bok. Da boka mottok Ordknappen i 2019, sto det blant annet i begrunnelsen:

– «Tordivel» er tilrettelagt for ungdom med funksjonsvariasjoner, men romanen om den sta og viltre Vilde har alle forutsetninger for å få en stor leserskare. Boka tar fordomsfritt opp tema som forelskelse og sex, kropp og grensesetting. Når Tor forelsker seg i Vilde, kribler det i Vilde også. Men han går for fort og drastisk fram, og den krisa trenger Vilde hjelp til å håndtere. Visst skal Vilde bli selvstendig, men alle treng hjelp fra en voksen eller en venn iblant. Boka har et enkelt og klart språk, og markante karakterer som det er en glede å bli kjent med. I denne artikkelen deler Pia Tveterås sine erfaringer fra formidling av boka og møter med leserne sine gjennom Den kulturelle skolesekken.

«Å formidle tilrettelagt litteratur – mine erfaringer fra møter med ungdom med funksjonsvariasjoner»

I 2019 dro jeg på mitt aller første forfatterbesøk hos Asker bibliotek. Dette var absolutt en positiv opplevelse, selv om jeg var dødsnervøs på forhånd. Det er kanskje helt normalt før man skal prøve noe nytt. Og i ettertid har jeg skjønt at flere synes at dette med tilrettelegging er uvant og skremmende. Men jeg lover, det er ikke noe å være redd for.

En trygg arena

Først bør jeg kanskje nevne at jeg allerede hadde erfaring fra arbeid med barn med funksjonsvariasjoner da jeg skulle ut og formidle. Det var jo derfor jeg skrev boka mi, «Tordivel». Den baserer seg løst på personer og situasjoner fra virkeligheten, som blant annet innebærer onani, «dickpics» og samtaler rundt kropp, pubertet, seksualitet og grensesetting. Med andre ord, temaer det kan være kleint å snakke om for alle ungdommer. Samtidig opplevde jeg at mange voksne vegret seg litt ekstra for å ta praten med nettopp denne målgruppa. Da Leser søker boks konsulent, Brit Bildøen, og jeg gjorde en testopplesning ved et dagsenter for voksne, fikk vi høre at flere av brukerne aldri hadde diskutert sex, forhold og intimitet. Jeg synes dette er urovekkende, da overgrep både skjer oftere og over lengre tidsperioder mot mennesker med nedsatt funksjonsevne enn mot den øvrige befolkningen. I tillegg mangler noen av de utsatte språk og begreper til å si ifra, og i verste fall til å forstå hva som er ugreit og ulovlig. Målet med «Tordivel» var dermed å skape en trygg arena hvor vi fra en passelig, fiktiv avstand kunne diskutere Tor og Vilde, hva de gjør, burde gjøre og ikke burde gjøre. Det høres kanskje ut som et tungt og alvorlig oppdrag, men jeg vil faktisk si at forfatterbesøkene har vært den mest oppløftende og givende siden ved å utgi bok.

Å formidle er å tilpasse

I 2019 skrev jeg i artikkelen «Innganger» at jeg var forberedt på «både mer og mindre heldige erfaringer». Og formidling er som alt annet – man må prøve seg fram og øve for å bli bedre. Jeg har testet ut ulike tekstutdrag, vist fram en utstoppet tordivel, arrangert avstemninger, omorganisert rekkefølgen på diskusjonsspørsmål og temaer, strøket noen og lagt til nye, og fortsatt er det garantert rom for forbedringer. I tillegg møter man en ny gjeng hver gang, og dermed blir hver økt annerledes. Av og til kan deltakere være stille, sjenerte, slitne, ukonsentrerte eller uinteresserte, noe som slett ikke er unikt for ungdom med funksjonsvariasjoner. Men de utallige fine stundene veier definitivt opp for møtene som ikke er like engasjerende.

Alle vellykkede formidlingsstunder krever at man stiller godt forberedt, og at man samtidig lytter og er fleksibel. Det er aldri mulig å forutse alt som kan skje når man åpner opp for innspill. For eksempel pleier jeg å arrangere en juge-konkurranse tidlig i økta, der ungdommene kan velge om de vil dele en sann eller oppdiktet påstand om seg selv. Etterpå forsøker jeg å gjette om de lyver. Dette er vanligvis veldig gøy, og en effektiv måte å bli bedre kjent på. Jeg ble bare litt overrasket den gangen en tenåringsgutt slang ut påstanden «Jeg er jomfru!». Skulle jeg gjette at han løy eller snakket sant? Jeg gikk for det siste, som også viste seg å stemme. Så takket jeg for at han ville dele denne opplysningen med oss andre, og gikk videre i programmet. Igjen er ikke dette noe som kun angår tilrettelagt-klassene. Alle ungdommer har behov for å bli sett, og i alle klasserom må man tilpasse opplegget for elevene man møter. Men mitt inntrykk er at flere av deltakerne med funksjonsvariasjoner er ærlige og mer direkte i sin respons, enten det vi gjør er morsomt, spennende, kjedelig eller flaut. Dette gjør egentlig formidlingsjobben enklere, siden jeg ofte slipper å gjette og fortolke i like stor grad som når jeg møter andre tenåringer (I tillegg har jeg fått flere klemmer i tilrettelagt-klassene, og det er stas!).

Mange muligheter

Selv om jeg prøver å forberede meg grundig før ethvert forfatterbesøk, tenker jeg at planlegging er ekstra viktig i møtet med denne varierte målgruppa. Jeg stiller aldri opp uten først å ha vært i kontakt med en lærer eller andre som kjenner ungdommene godt. De vet hvilke hensyn som bør tas, hvordan vi kan inkludere alle deltakerne og ivareta deres behov på en best mulig måte. Kanskje ikke samtlige har verbalspråk, men heller kan svare med kroppen? Kanskje noen kommuniserer ved hjelp av maskiner og foretrekker ja- og nei-spørsmål? Kanskje noen er blinde og trenger at de visuelle komponentene synstolkes, eller kanskje de har nedsatt hørsel og ønsker at jeg snakker i mikrofon? Det er egentlig ikke vanskelig å finne løsninger og alternativer, så lenge man har gjort forarbeidet og forhørt seg om mulighetene. Likevel har jeg inntrykk av at mange tror tilrettelegging er unødvendig komplisert. Og selv om det som nevnt er noen år siden jeg skrev en artikkel om mitt første forfatterbesøk, gjelder dessverre påstanden jeg da kom med om kunstneriske produksjoner for målgruppa fremdeles: Tilbudet strekker ikke til.

Prøv!

Heldigvis finnes det også de som gjør en bemerkelsesverdig innsats for å utvide feltet, og muligens er de nølende holdningene til tilrettelagt formidling i ferd med å forandre seg. Ettersom mangfold og representasjon har fått mer oppmerksomhet i den offentlige debatten, velger jeg i hvert fall å være optimistisk. Nå må vel enda flere bli interesserte i å løfte fram temaer som i så lang tid har fått minimalt med plass i litteraturen? Her finnes det jo et hav av originale karakterer og situasjoner å fortolke og formidle! I tillegg kan vi være nyskapende, siden det ikke er så mange som har utforsket området før. Og i den andre enden finnes det et relativt stort publikum, som mangler litteratur de kan kjenne seg igjen i. Derfor oppfordrer jeg herved alle som er nysgjerrige på å skrive for og formidle til mennesker med funksjonsvariasjoner til å prøve. Kort oppsummert er det:

1. nødvendig
2. lærerikt
3. og supergøy!

Avslutningsvis håper jeg at innen neste gang jeg skriver en artikkel om emnet, er denne blitt fullstendig utdatert og overflødig.

Les mer om «Tordivel» i Boksøk.