– Jeg ønsker å bruke språket mitt til å lyse opp hjørner, kroker og kjellere…

Slottsparken har begynt å få høstfarger, hva betyr høsten for deg?

For meg betyr høsten jobb, september, oktober og november er ute-av-huset-jobbe-månedene mine, da er det hit og dit, fly og tog og bil og kurs og opplesninger og skoler.
Jeg er veldig glad i september og oktober, det er nok yndlingsmånedene mine, men de siste årene har programmet mitt vært fullt og plutselig er det jul!

Husker du vårt aller første samarbeid?

Ja, var ikke det med Werner-boka? «Ikke gi opp håpet, Werner»?

Hvordan fikk du egentlig vite om oss?

Det var vel at dere kontaktet meg angående Werner – og at dere inviterte meg til å skrive noe for dere.

Tenker du mye på leseren når du lager bøker?

Når det gjelder Kaffehjerte tenker jeg på leseren hele tiden:
korte setninger, enkle og konkrete ord, ikke for mange bilder, ikke for mye informasjon i hver setning,
holde linja og ikke snuble av sted i en bihandlinger eller digresjoner, men holde meg til tydelige situasjoner.

Det begynner å bli en del mange bøker fra deg nå, hvordan klarer du å være så produktiv? Hvor kommer alle disse fantastiske ideene dine fra?

Jeg har aldri ideer, jeg vet aldri hva jeg skal skrive, jeg har ingen fantasi,
men det gjør ikke noe, for jeg stoler på armen som skriver og handa som holder kulepennen,
for jeg begynner å skrive uten å tenke og uten noen retning eller mål, og da kommer ideene ut og ned på arket sammen med skriften.
Dette er jobben min, det er det jeg lever av,
sånn sett vil jeg gjerne utgi én bok i året. Minst.

Nå jobber du med datteren din, og det er mange kreative folk i familien. Inspirerer dere hverandre?

Ja, Kaia, dattera mi inspirerer meg hele tiden,
hun har inspirert meg helt siden hun var baby,
og mye jeg har skrevet springer ut av noe hun har sagt eller gjort eller tenkt,
hun er så morsom og rar
med ideer og ting hun sier og ting hun har hørt som hun gjenforteller og prosjekter og tegninger.

Du kommer snart med boka Kaffehjerte, fortell litt om den.

Boka Kaffehjerte handler om å bli sitt eget menneske – å leve med drømmen om å flytte, få sitt eget liv og bli selvstendig,
men dette kan være vanskelig for mange,
spesielt når moren er kontrollerende.
Det er også en kjærlighetsroman som er lettlest og tilrettelagt for voksne lesere og ungdomslesere,
som kan lese, men som kanskje syns det er tungt å lese mye tekst eller vanskelig og krevende,
derfor er illustrasjonene noe å holde seg fast til.

Tittelen – Kaffehjerte – gir gode assosiasjoner, men hva betyr det egentlig?

Ordet kaffehjerte forteller om det å spå i kaffegrut og se et hjerte i koppen.
«Kaffehjerte» handler derfor om å tolke drømmen om kjærlighet ut fra et kaffegrut-hjerte nederst i en kaffekopp.

Har du et favorittord?

Kanskje ordet «frosk», det har en morsom lyd i seg, en froskelyd som passer veldig godt,
ordet frosk hopper på en måte litt slapt framover.

Hvis du må velge, liker du best å lese høyt eller bli lest for?

Jeg liker best å lese høyt enn å lese for meg selv.
Av og til leser jeg for Kaia.
Det er noe av det koseligste som fins, syns jeg.

Det brenner i huset ditt, hva gjør du?

Jeg tror kanskje jeg roper. Og så må jeg tenke og få ut menneskene mine og hundene.

Hva brenner du for?

Hva jeg brenner for?
Mange ting! Jeg brenner for trær og for dikt og for bildebøker.
Jeg ønsker å bruke språket mitt til å lyse opp hjørner, kroker og kjellere for å si til barn, ungdommer og voksne
at de ikke er alene og at de må strekke seg ut og fortelle om livene sine.
Men politisk brenner jeg for miljøet og naturen.

Hvilken bok har du gitt bort flest ganger bort i gave?

«Mistborn» av Brandon Sanderson, tror jeg. Eller «Fuglane» av Tarjei Vesas?

Får du latterkrampe, kan du huske du sist?

I sommer. Vi spilte Dominion, jeg og de voksne barna. Og jeg var trøtt og glad og lattermild.

Du er med på 4-stjerners middag. Hvem er drømmegjestene dine (velg blant døde, levende eller fiktive) personer, hva blir underholdningen og hva serverer du?

Det er nok familien min det, og vi må i så fall spise noe alle tåler og kan gå med på,
når én er veganer, to vegetarianere og én glutenintolerant er det ikke alltid så enkelt.
Men indisk pleier å gå bra! En helt alminnelig Dal ville vært fint!
Hva underholdningen er? Jeg tror kanskje vi bare prater og tuller og hører på hverandre fortelle.
Men det hadde ikke gjort noe om den indiske restauranten viste en serie eller en film på storskjerm heller,
noe ingen av oss hadde sett og som alle hadde lyst til å se,
f eks noe helt nytt slik som «His Dark Materials» basert på Phillip Pullmanns «mørke materie»-roman-triologi,
som Svein, mannen min, pappaen i huset, leste høyt for familien da barna var mellomsmå
eller «The Mandalorian» fra Star Wars-universet som er en intergalaktisk western?