Jeg bruker hele meg

Leser søker bok og viktigheten av dialog

Leser søker bok har et fantastisk mål: Det skal finnes bøker for alle lesere. For å nå dette målet, jobber vi både med bokproduksjon i samarbeid med forfattere, illustratører, serieskapere og forlag, og vi jobber med formidling av bøkene i samarbeid med bibliotekarer, lærere og andre formidlere.

«Språket er den fremste beraren og formidlaren av kultur, historie og identitet.»

står det i Kulturmeldingen 2018. Dette er et sitat som også dette seminaret viser til, og bakgrunnen for seminaret er at det snart kommer en ny språklov og en ny Stortingsmelding om språk. Spørsmålet jeg stiller meg, er derfor: Hvordan møter vi barn, ungdom og unge voksne som har flere språk? Det vil ofte si barn og unge som bærer i seg ulike kulturer, mangfoldige historier og en sammensatt identitet. Kan litteraturen spille en rolle i hva vi formidler om flerspråklighet?

Da vi skulle i gang med produksjon og formidling av såkalte parallellspråklige bøker, ble det viktig for oss å trekke flerspråklige ressurser inn i både produksjonen og formidlingen av disse bøkene.
Den røde tråden i dette arbeidet er og har vært dialog. Dialog med leserne, med bibliotekarer, med lærere og pedagogiske ledere, med forskere, NAFO og Det flerspråklige bibliotek, dialog med forfattere, oversettere, forlag og enda flere. Vi valgte forfattere og oversettere som selv har minoritetsspråklig bakgrunn, fordi vi ser at disse forfatterne og oversetterne bringer inn en medverdi som gir hele prosjektet tyngde og kunnskap.

Prosjektgruppa består av Veronica Salinas og meg selv. Veronica er utdannet skuespiller og forfatter og har jobbet med formidling av bøker mot mange ulike grupper i en årrekke. Selv har jeg bakgrunn som litteraturviter, og har jobbet med bokproduksjon i Leser søker bok i over 10 år. I dette prosjektet samarbeider vi om å se på hele linjen hele tiden, fra produksjon til formidling, og lærer mye av hverandres ulike erfaringer. I tillegg er jeg er selv tospråklig, og har vokst opp i et hjem der vi snakket norsk og engelsk om hverandre, mens Veronica flyttet til Norge fra Argentina for 19 år siden, lærte seg norsk i voksen alder og har skrevet flere bøker på norsk. Denne kombinasjonen av bakgrunn og kompetanse gjør at vi har mange samtaler om flerspråklighetens mange ansikter og kompleksitet, dialoger både oss imellom og med andre involverte i prosjektet.

Det finnes få parallellspråklige bøker i Norge, og vi prøver oss fram, snakker sammen underveis, og lærer av hverandre. Hele veien har vi som mål at prosjektet, så langt det er mulig, skal gjennomsyres av flerspråklighet, og samtidig være bærekraftig og målrettet. Vi samarbeider for å finne ut hvordan vi kan involvere minoritetsspråklige forfattere og oversettere inn i produksjonen av bøkene på en god måte, hvordan vi på best mulig måte kan få produsert bøker som når bred ut og som forlagene tør å satse på, og hvordan kan bøkene formidles slik at blir til glede for mange ulike lesere, også lesere som vanligvis ikke opplever å finne en bok som treffer ekstra godt.

Parallellspråklige bøker for barn

For å få laget parallellspråklige bøker for barn, inngikk vi et samarbeid med Cappelen Damm. Cappelen Damm er forlaget som står bak den kjente serien «Leseløve», og vi valgte å produsere to nye utgaver av Leseløven Ryddetid av Camilla Kuhn. «Leseløve» er en serie som mange barn vil kjenne igjen. I denne formen for samarbeid velger vi å gå inn i det etablerte for å utvide nedslagsfeltet i stedet for å finne på noe nytt.

Majoriteten gir plass til minoriteten. Minoritetsspråket oppstår ikke i noe eget, men integreres inn i det som allerede finnes i majoritetssamfunnet. I de to nyutgavene av Ryddetid står to språk side ved side: Somali og norsk i den ene utgaven, arabisk og norsk i den andre. Dette er en tankegang som følger prinsippet om universell utforming, et prinsipp som gjennomsyrer arbeidet til Leser søker bok: I stedet for å lage egne spesialprodukter for dem som sliter med lesing, gjør vi det vi kan for at flere forfattere, illustratører og forlag skal inkludere alle mulige lesere inn i sine bokproduksjoner og lage god litteratur tilpasset alle.

I Norge bor det cirka 44 000 somaliere, og cirka 110 000 mennesker fra arabisktalende land. Samtidig er både somali og arabisk to språk som er veldig forskjellige fra norsk. Disse bøkene hjelper barna, og de voksne, å forholde seg til både morsmålet og til norsk.
Som oversettere valgte vi to flotte kvinner som selv har bakgrunn i det språket de skulle oversette til. Safia Abdi Hase flyktet fra tvangsekteskap i Somalia og var analfabet da hun kom til Norge i 1992. Nå skriver og leser hun på både norsk og somali og er en viktig forkjemper for barn og kvinners rettigheter. Sherin A Wahab kom til Norge fra Egypt da hun var seks år gammel, og pendler i dag sømløst mellom Norge og Egypt. Hun er totalt tospråklig og tokulturell, og en viktig ambassadør for samtaler mellom mennesker fra disse to landene og mellom språkene arabisk og norsk. Når det er disse to som står på scenen og formilder betyr det noe annet enn om det hadde stått to personer med norsk bakgrunn der. Oversetterne blir i tillegg formidlere, rollemodeller og brobyggere.

Alternativ distribusjon og lavterskel formidling i barnehager

Noe av det som gjør forlagene skeptiske til å bli med på prosjekter som dette, er at disse bøkene ikke nødvendigvis selges og blir kjent via de vanlige kanalene som forlagene baserer salget sitt på. Vi har derfor spurt oss hva vi kan gjøre annerledes for at bøkene skal nå de leserne som virkelig trenger dem. Forskning er en viktig ressurs for oss når vi jobber med dette, og vi har blant annet latt oss inspirere av et større forskningsprosjekt i Canada, der forskerne observerte hva som skjedde i barnegrupper med høytlesning fra parallellspråklige bøker (Naqvi, Thorne, Pfitscher, Nordstokke og McKeough: Reading dual language books: Improving early literacy skills in linguistically diverse classrooms, Journal of Early Childhood Research, I 1 (1) 3-15), 2012). Dette var sammensatte barnegrupper med både engelskspråklige og flerspråklige barn, og forskerne fant blant annet ut at alle barna, også de som ikke kunne parallellspråket, hadde godt av de tospråklige høytlesningene. Barna fikk en metaspråklig bevissthet, en førskriftlig forståelse av språk, som gjorde dem mer fleksible i møte med de ulike skriftspråkene. For å få til tospråklige høytlesninger, ofte på språk som læreren ikke kunne selv, benyttet skolene seg ofte av personale og foreldre til høytlesningene, noe som hadde en positiv bieffekt ved at samarbeidet mellom foreldre og skole ble bedre.

Inspirert av dette har vi satt i gang med å prøve ut parallellspråklige høytlesninger i ulike barnehager rundt omkring i Norge i samarbeid med NAFO. Vi ønsker å finne ut hva som skjer når flerspråklige foreldre og personale involveres i en høytlesning på denne måten, og resultatene skal samles i en ressursside hos både NAFO og oss.

Tilbakemeldingene så langt har vært inspirerende og positive. En barnehage i Troms fortalte om stoltheten til barna da faren deres kom til barnehagen og leste boka høyt på somali sammen med den pedagogiske lederen. En uke senere leste de den samme boka på somali og norsk, denne gangen ved å involvere et flerspråklig personale som leste boka på arabisk. Barna gledet seg over å høre samme historie på nytt, denne gangen på enda et språk. Mest stas var det selvsagt for de barna som kunne somali eller arabisk, og fikk vist fram at denne ferdigheten også betyr noe, men også de barna som ikke kunne disse språkene, gledet seg over høytlesningene, og snakket om hvor rart og morsomt det er at det tok lengre eller kortere tid å si det samme på de tre ulike språkene. Vi får stadig spørsmål om når denne boka kommer på enda flere parallellspråk: Kan vi få den på urdu? På polsk? På kinesisk? På tigrinja? På dari? Jeg kan ikke si annet enn at både vi og Cappelen Damm jobber med saken.

Jeg bruker hele meg!

Barn med flere språk møter stort sett det norske språket og den norske kulturen i storsamfunnet; i barnehagen, på skolen, og på ulike fritidsaktiviteter. I dette prosjektet har vi sett hvor mye glede det skaper hos alle barna når mangfoldet får lov til å synes.

Jeg bruker hele meg! Hele jeg er verdifull. Neste skritt blir å prøve ut bøkene på skoler via skolebibliotek. Det gleder vi oss til.

Parallellspråklige bøker for ungdom og unge voksne

Ungdom og unge voksne med flere språk er en stor og sammensatt gruppe, og vi i Leser søker bok har hatt flere verdifulle møter med ulike flerspråklige ungdommer de siste årene.

Et av dem har vært i Groruddalen i Oslo, der vi har samarbeidet med fem ulike ungdomsklubber. Hit kommer ungdommene for å være sammen, spille i band, snakke med en voksen, og lese. I samarbeid med klubbene har vi lagt ulike bøker rundt på klubbene, og da leser ungdomme. De plukker opp en bok mens de venter på vennene sine, eller setter seg i en lenestol med matpakken og en bok. Ungdom leser ikke, sies det, men kanskje har dette også å gjøre med distribusjon og formidling?

Som en del av dette prosjektet har min kollega Veronica Salinas kurset ungdom i å intervjue forfattere. Og hva skjer med ungdommene når hun spør dem hvor mange språk de kan? Mange sitter med hodet bøyd mens de ramser opp det ene språket etter det andre. Da sier Veronica: «Så mange språk! Så utrolig bra!» og så ber hun dem om å si hvilke språk de kan en gang til, denne gangen med hevet hode og sterkere stemme.

Hva gjør det med ungdommene når de blir sett for mangfoldet i det de kan – og får hjelp til selv å se det: Hvor rik bakgrunn de egentlig har, hvem de også er. Mange av ungdommene går ut fra kurset med en litt rettere rygg enn før de kom inn i rommet.

Parallellspråklig utvikling av poesi

Som en del av prosjektet jobber vi også med å få laget diktsamlinger på to språk samtidig. Til denne delen av prosjektet jobbes det fram nye dikt fra bunnen. Manal Al-Sheikh jobber med 50 korte dikt på arabisk og norsk. Diktene handler om krig og å miste den man elsker.

Den andre forfatteren som jobber med en slik diktsamling, er Ali Hayder fra byen Mosul i Irak. Ali Hayder skriver om hverdagen i en IS-okkupert by, om å flykte, og om å komme til Norge. Som en del av prosjektet har vi jobbet sammen i arbeidsmøter, Ali Hayder, den arabisktalende tolken og oversetteren Sherin A Wahab, og meg selv. På arbeidsmøtene har vi jobber med både den arabiske versjonen og den norske versjonen av diktene samtidig. I løpet av slike arbeidsmøter diskuterer mye: Hva vil diktet fortelle oss? Hvordan kan diktet fortelle omtrent det samme på arabisk som på norsk, formidle den samme følelsen og opplevelsen, og samtidig åpne opp for tolkning, samtale og dialog? Hvordan kan diktet – språklig sett – bli så enkelt at selv unge mennesker som holder på å lære seg norsk, kan forstå diktet, samtidig som vi beholder en høy litterær kvalitet?

Ett av mange eksempler på hvordan vi har jobbet, er et dikt som i begynnelsen var direkte knyttet til en konkret hendelse i Mosul, hjembyen til poeten. Førsteutkastet beskriver fortvilelsen til dikterjeget når han erfarer hvordan byen hans blir bombet i stykker i et forsøk på å frigjøre byen fra IS. «Okkupasjonen av byen var grusom,» sier han om hvorfor han skrev diktet, «men frigjøringen av byen var også ødeleggende og blodig. Mer enn 40 000 mennesker, inkludert barn og kvinner, ble begravet under ruinene.» Men i prosessen med diktet på både arabisk og norsk ønsket han å løsrive diktet fra utgangshendelsen og gjøre det mulig for alle å legge sine egne erfaringer inn i jegets fortvilelse over å ikke kunne hindre det vonde som skjer.

Å møtes i litteraturen

Nylig var Ali Hayder og jeg så heldige å få lese diktene hans på Oslo voksenopplæring på Helsfyr. Vi møtte en lydhør gjeng som viste glede og takknemlighet over å få møte litteratur, på to språk, samtidig. Selv de som ikke kunne arabisk, men bare hadde gått på norskkurs i 2-3 år, erfarte endelig å kunne berøres av et dikt, på norsk. Mange ble rørt, inkludert vi to som leste. Og vi erfarer at poesi utviklet i dialog mellom språkene og kulturen, også fører til samtale og dialog. Etter å ha lest sammen, etter å ha grått sammen, åpnet vi opp for samtale, på norsk, på arabisk og engelsk. Vi fikk mange interessante samtaler om diktene.

«Du reiste gjennom ørkenen,» sa en mann fra Eritrea til poeten som hadde lest. «Jeg reiste gjennom hav.» Korte setninger på norsk, som likevel betyr så mye. «Du fortalte oss en historie,» sa en annen, «men det finnes mange historier, både i bøkene her på biblioteket, og inne i hver av oss.»

Litteraturen kan hjelpe oss å snakke om det som betyr noe for oss, uten at vi blir for private. Litteraturen er et eget rom som kan åpne dørene mellom oss, samtidig kan litteraturen være en buffer – vi snakker sammen om det som står på arket, og kan velge hva vi deler med hverandre og hva vil lar bli igjen inni oss.

Til slutt avsluttet vi med et morsomt dikt om å gå på norskkurs og lære seg norsk. Etter å ha grått sammen, er det ofte fint å le sammen. Le av det komiske i en absurd situasjon, smile av det som kan oppstå i møte med et nytt språk. Og så løste vi oss opp, gikk hver til vårt.

Og det var da det skjedde. De unge arabiske mennene på bakerste rad, de som hadde holdt seg i bakgrunnen, flokket seg sammen rundt poeten, og snakket med ham og hverandre, høyt og levende, diskuterte sammen på arabisk. Etterpå gikk flere av dem ut til røykehjørnet. Røyket sammen, og fortsatte å snakke.

Etterpå spurte jeg: Hva snakket dere sammen om? Og poeten svarte: Vi snakket om å lære seg norsk. Om landene vi kommer fra. Og mye annet også.

Og da slo det meg: Litteraturen handler også om dette. Om samtalene den setter i gang. Både i det magiske punktet der teksten møter en leser, men også i den mer skjulte dialogen som vi ikke nødvendigvis ser, men som teksten skaper – og som, kanskje oftere enn vi aner, foregår i etterkant, i det barna leker med boka, i samtalene i skolegården eller på et røykehjørne.

Kan vi snakke sammen?

Kan vi snakke sammen, spurte seminaret om flerspråklighet som ble holdt i Nasjonalbiblioteket 26. februar. JA, selvfølgelig kan vi snakke sammen. Men det finnes også et annet spørsmål, knyttet til det første, og det er hvordan. Hvordan snakker vi sammen på en slik måte at mangfoldet blir verdifullt?

Hva er det barnehagebarna, skolebarna på skolebiblioteket, ungdommene i Groruddalen og de unge flyktningene har felles?

De har mer enn ett språk, mer enn en kultur, mer enn en historie. Spørsmålet vi kan stille oss er: Hvordan møter vi disse barna, disse ungdommene, og disse unge menneskenes sammensatte identitet, mangfoldige tankesett og komplekse erfaringer?

I arbeidet med å utvikle og formidle parallellspråklige bøker for barn og unge, har Leser søker bok sett hvordan litteraturen har en egen evne til å samle oss om felles undring, felles sorg, og felles glede. At disse bøkene presenterer det samme litterære innholdet på to språk samtidig, har en bevisstgjørende effekt i seg selv. Vi er her sammen. Vi ser hvordan ulike språk og uttrykksmåter, stilt side ved side gjennom en hel bok, bærer i seg en mulighet til å oppdage og snakke om språklige og kulturelle likheter og forskjeller. Samtidig er det litteratur. Litteraturen har en egen kraft, den er et eget sted, og også der kan vi møtes.

Litteraturen er selvsagt ikke svaret på alt, men vi har sett, gang på gang, at litteratur også kan være dialog på mange plan. Ikke bare gjennom ordene vi bruker, men også gjennom det vi kommuniserer ved å sette to språk side ved side, helt likestilt, i en og samme bok.

Innlegget er basert på et foredrag fremført under seminaret «Kan vi snakke sammen? Om flerspråklighet hos barn og unge» på Nasjonalbiblioteket 26.februar 2020. Seminaret var arrangert av Leser søker bok i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt, Nasjonalbiblioteket og Språkrådet.