Ikke mer søl med flere kokker

Samarbeid kan skje på flere forskjellige måter. Det kan skje ved at man jobber tett sammen, eller hele tiden holder hverandre oppdatert. Men det kan også skje ved at man gir andre mennesker tillit. Man innser at man har forskjellige roller, man gir hverandre frie tøyler og stoler på at hver enkelt gjør det han eller hun er best til. 

Personlig har jeg samarbeidet på begge disse måtene.

Med ett menneske – Jon Bing – har jeg virkelig jobbet så tett at hvis noen hadde spurt hvem som fant på ditt eller datt, så ville ingen av oss hverken ha kunnet svare eller sett noen vits i å prøve på det.

Men med de fleste har samarbeidet vært slik at vi nesten ikke har sett hverandre. Slik var det med Inntrenger. Ideen til boken kom fra forlaget. Min venn, Fredrik di Fiore, er redaktør i Ena. Han ringte og spurte hva jeg mente. Jeg kontaktet Jon Bings enke, som har rettighetene etter sin mann. Og vi var begge enige om at Fredriks idé hørtes spennende ut. Så fant forlaget en god tegner de ville foreslå. Jeg fikk se noen av arbeidene hans og jeg tror vi traff hverandre en halv times tid på kontoret til Fredrik. Men det var nok. Jeg følte at valget var riktig. For igjen: Det handlet om tillit. Både til Fredrik og til Sigbjørn Lilleeng. Og da var det enkelt å gi slipp.

Du må slippe taket

Jeg er vant til å skrive bildebøker. Det skjer slik: Jeg skriver en tekst, velger hvem som skal illustrere den – og så gir jeg illustratøren frie hender. Fra da av er det like mye hennes prosjekt som mitt. Det er hun som bestemmer hvordan figurene skal se ut. Det er hun som bestemmer fargen på veggene i huset og hvor mange apekatter som skal sitte i epletreet. Og jeg synes det er spennende at det er slik. Hvis du ikke liker tanken på at andre skal leke med en tekst du har skrevet, så bør du aldri gi den fra deg. Da er det bare rene tekstbøker som er din greie, og ikke noe annet. 

På samme måte er det med et skuespill. Når du gir det til et teater, så er det ikke bare ditt lenger. Instruktøren vil være med på å bestemme handlingen, kanskje vil han endre på rekkefølgen av det som skjer, kanskje vil han stryke et par scener, kanskje vil han be deg om å skrive en ny slutt. Og personene i stykket? Bare etter et par prøvedager, kjenner skuespillerne personene mye bedre enn deg, selv om det er du som har funnet på dem. Og igjen: Hvis du synes at noe av dette er ugreit, så bør du holde deg borte fra teatrene. For det er sånn det er. Et skuespill er noe som blir til i et fellesskap. Teksten din er bare den trampolinen som de andre får lov til å hoppe på.

Slik er det med billedbøker, slik er det med teater – og slik er det også med tegneserier. Sigbjørn Lilleeng har like mye eierskap til Inntrenger som forfatterne Bing & Bringsværd. 

Kort om tegneserier

For meg har tegneserier alltid vært like viktige som bøker. Etter mitt syn var Bill Watterson (Tommy og Tigern) og Charles Schulz (Knøttene) to av 1900-tallets aller mest betydelige forfattere, og Bill Watterson ville egentlig vært en like verdig nobelprisvinner som Bob Dylan. Min påstand er at hvis Shakespeare hadde levd i dag, ville han helt sikkert ha laget film, tv – og tegneserier. Men verden har alltid vært litt sidrumpa. Og kanskje vil det gå enda en generasjon før tegneserier blir lest på t-banen av folk med slips og stresskoffert. 

Nok om det.
Glem at jeg sa det.
Jeg måtte bare få det ut.

Bing & Bringsværd

Inntrenger er en tegneserie som tar utgangspunkt både i en tre episoders fjernsyns-serie (Blindpassasjer), som ble laget i 1978 og i det opprinnelige tv-manuset, som ble trykket noen år senere, og som du kan lese i boken Marco Polos nye eventyr (Lanterne Science Fiction,Gyldendal, 1980). Vi – Jon Bing og jeg – kalte stykket «Hvem av oss er den drepte?», men NRK forandret tittelen, de som bestemte mente den vi hadde hørtes altfor rar ut …  Forøvrig hadde vi bare gode erfaringer med TV-folkene. Stein Roger Bull var en suveren filmregissør og et oppkomme av gode ideer, scenografen, Rijk van Ravens, var en ren trollmann når det gjaldt å finne løsninger på visuelle problemer og Egil Monn Iversen laget en stemningsmusikk som henger fast i øret den dag i dag. 

Kort sagt: samarbeid.

Og her – fordi vi var to manusforfattere – begynte altså samarbeidet allerede på skrivebordet, eller rettere sagt: Ved kjøkkenbordet (av og til mitt, av og til Jons). 

Alt vi samarbeidet om signerte vi Bing & Bringsværd. Ja, for når vi jobbet sammen, så var vi ikke Jon Bing og Tor Åge Bringsværd lenger, det var som om vi smeltet sammen og ble til en annen person, en slags felles-skikkelse – en skapning som var litt Jon og litt meg, men aller mest helt seg selv. Vi kalte ham Bing & Bringsværd. 

Dette hamskiftet minner på mange måter om det vi ellers vet om varulver, for det skjedde forbløffende regelmessig – nesten hver eneste tirsdag ettermiddag i nesten femti år – men i motsetning til folketroen helt uavhengig av månefasene. Og helt sant: Bing & Bringsværd skrev faktisk helt annerledes enn oss. Jon ville aldri ha skrevet på den måten, og det ville ikke jeg heller. Men Bing & Bringsværd – den litterære varulven – han skrev altså slik. På sin måte. Dessuten var han en forbløffende pragmatisk og kompromissvennlig person – som trivdes best når han var enig med seg selv – og som derfor aldri tviholdt på et forslag eller en «lur» måte å gjøre tingene på, men tvert imot hadde som motto: «Ideer er det nok av her i verden!» 

Hemmeligheten

Jeg tror hemmeligheten ved et godt samarbeid, er at partene tror på hverandre og stoler på hverandre. Det er den banale, men likevel så vanskelige sannhet om teamwork. Man må stole på at den andre ikke synes man er dum, bare fordi man sier noe dumt! Det er bare ved å tenke og snakke fritt at man kan snuble over noe som virkelig er lurt og brukbart. Men da følger det også naturlig med i slike utpuster en masse forslag som bare er sludder og vås.

Jeg tror det er ingen jeg har sagt så mye dumt til som til Jon. Men jeg kan forsikre at han har sagt minst like mye tåpelig til meg. Og sånn må det være! 

Jon døde i 2014.
Det året døde Bing & Bringsværd også.
Jeg savner begge to.

Hva Inntrenger dypest sett handler om

Trangen til å forstå alle skapelsens hemmeligheter har fulgt oss like fra den dagen våre eldste forfedre klatret ned fra trærne. Og mest tydelig viser den seg i drømmen om å lage et kunstig menneske. I vår egen tid finner vi den i laboratoriene, blant dataingeniører og programmere, blant moderne genforskere (hvor man endog ønsker å ta patent på levende organismer). Men i nesten alle kulturer og til nesten alle tider kan vi se spor av denne gamle drømmen. Myter, eventyr og faktiske hendelser vever seg inn i hverandre. Og de nærgående spørsmålene som alle slike fortellinger reiser er naturligvis: Hvilken forskjell er det mellom oss og en maskin? Mellom oss og et dyr? Mellom oss og et kunstig skapt vesen? Hva er egentlig liv? Og hva er egentlig et menneske?

I dag er drømmen nær ved å bli virkeliggjort. Mange forskere mener at kunstig intelligens kanskje vil være en realitet innen tredve til førti år. Og da snakker vi ikke bare om skapninger som er flinke til å gjøre det de får beskjed om, men ”vesener” som er i stand til å lære av sine feil, forandre seg, utvikle seg videre – kanskje langt hinsides vår egen forstand. 

Men hva vil da skje med oss?
Hvordan vil vi reagere på det nye liv som vi selv har skapt?
Vil vi være i stand til å akseptere at det kanskje er oss overlegent, og at vi selv fra da av gradvis vil bli redusert til ikke lenger å være den ledende arten her på kloden? 

Fremvekst av en kunstig intelligens kan bli en like viktig endring som da mennesket en gang for lenge siden reiste seg på to ben og sa farvel til resten av dyreriket. Og det vil knuse den eldste av alle arrogante, vestlige myter, nemlig den om at vi etter Guds vilje er den suverene verdenshersker – og at alt som finnes på denne kloden utelukkende er til for vår skyld …