«Hvis det er en bok du vil lese, som ikke er skrevet ennå, bør du skrive den selv»!

Gratulerer med diktdebuten, «Bestemors bok». Hvordan føles det å være forfatter?

Det har vært utrolig fint, og litt rart. Det å se noe som har bodd i hodet mitt ta form som en konkret bok, og se den i bibliotek og butikker, har vært veldig spesielt. Jeg husker at jeg ble intervjuet på P2 noen uker etter at jeg debuterte og programlederen kalte meg «forfatter og poet Sadik Qaka». Det var helt sykt å høre. Trodde ikke at det skulle føles sånn, men føler jeg har fått en ny identitetsmarkør, på en veldig konkret måte.

Kan du fortelle litt om hvordan boka ble til? Hvor kom ideen fra?

I starten visste jeg ikke hva boka skulle handle om, men jeg visste at den skulle være satt i Kosovo. Mens jeg skrev, ble bestemoren min i Kosovo stadig sykere. Jo sykere hun ble, jo større del av boka ble hun. Den albanske poeten Ali Podrimja skrev om sin kreftsyke sønn, Lumi, og i et av diktene skriver han noe om at ingenting vondt skal skje Lumi i diktene hans. At han kan søke tilflukt i dem, og at han er trygg i dem. Jeg kjente litt på det: at diktene ble et slags tilfluktssted for både meg og bestemor. Eller, hvertfall bestemors minne. Til slutt ble det bare «Bestemors bok». Det føltes veldig naturlig.

Bestemoren er den sentrale her, som diktene kretser rundt, hva betyr hun for dikt-jeget?

Bestemoren er på mange måter inngangen til å snakke om veldig mye større temaer enn bestemoren som en slektning eller relasjon. Relasjonen og slektskapet er naturligvis en vesentlig del av det, men på en måte representerer bestemoren også det lyriske jeg-ets Kosovo. På samme måte som bestemor, er det lyriske jeg-ets Kosovo i ferd med å forsvinne. Dermed blir bestemoren en inngang for å snakke om hva krig gjør med relasjoner, men også hvordan det er umulig å dra tilbake til hjemmet du flyktet fra. Bestemoren er dessuten en påminnelse om hvor viktig relasjoner er for vår forståelse av oss selv. Hun representerer det lyriske jeg-ets røtter og et slags diasporaparadoks: at folkene som er oss nærmest emosjonelt, som kjenner oss og historien vår, som helt fysisk ligner på oss, er langt unna hverdagen. I forfatterens forord til «Song of Solomon» skriver Toni Morrison at da faren hennes døde, sørget hun både over faren og seg selv – for da faren døde, døde også den utgaven av henne som kun bodde i faren, den utgaven som bare faren hennes så og satte pris på. Det er litt det samme med relasjonen mellom det lyriske jeg-et og bestemor.

«Bestemors bok» har fått gode lesninger i pressen. «’Bestemors bok’ [er] et komprimert, men rikt litterært bidrag til påminnelsen om etterlatenhetens erfaring» og «denne gode boken våger å prøve seg på både små og store spørsmål ved det å havne midt imellom. Det vitner om en debutant verdt å følge med på» er noe av det anmelderne skriver om boka. Hvordan føles det å få så gode anmeldelser?

Det har vært ganske utrolig. Det å vente på anmeldelser har vært veldig ubehagelig, men det har blitt lettere med tiden. Det har også vært veldig rørende at de har vært så positive, og så personlige samtidig. Særlig anmeldelsen til Ali Esbati i Klassekampen var utrolig spesiell å lese. Jeg var fortsatt i min lille bok-boble da anmeldelsen kom, og det var veldig fint å lese at boka hadde fått et eget liv og kunne påvirke folk lang utenfor min forestillingsevne. Det var særlig rørende fordi det føltes nesten som om anmeldelsen kom fra samme univers som boka.

I arbeidet med boka har du skrevet vekselvis på norsk og på albansk. Hvordan har det vært?   

Jeg kom til Norge som seksåring og har egentlig ingen minner av å slite med å lære meg norsk. Det kom veldig jevnt og gradvis. Det har derimot vært en veldig reell innsats fra mine foreldre for å hindre at jeg glemte albansk. Jeg husker at pappa alltid snakket albansk meg, selv hvis jeg stilte ham spørsmål på norsk. Derfor har jeg alltid underbevisst oversatt mellom albansk og norsk. Albansk er jo det første språket jeg lærte meg, og «følelsesspråket» mitt. Selv enkle setninger på albansk kan treffe meg på en helt annen måte enn norsk. Mange av diktene i boka ble først skrevet på norsk, men de ble først følt på albansk. Det å oversette til albansk var egentlig som å komme tilbake til originalen. Derfor er det umulig å si om det er den norske eller den albanske som er «den originale». Det har også skjedd at et dikt først ble skrevet på albansk, så oversatt til norsk, men at oversettelsen til norsk gjorde at den albanske versjonen måtte endres.

Når begynte du å skrive?

Det må ha vært på starten av videregående, men det var veldig lenge en ganske privat aktivitet. Jeg hadde noen nære venner som fikk lese det jeg skrev, ellers var det bare for meg selv. Da jeg i 2013 flyttet til Oslo for å studere, begynte jeg å skrive poesi. Det var mest som en salgs dagbok. Jeg tror ikke jeg har noen av de gamle diktene mine, jeg sletta eller kastet det meste. I 2016 var jeg med å starte det litterære tidsskriftet VOKS. Der begynte jeg å publisere dikt, og fikk mange fine tilbakemeldinger. Etter VOKS begynte jeg å skrive litt mer aktivt. Det var faktisk via VOKS at redaktøren av parallell-serien «fant meg».

Når bestemte du deg for at du ville bli forfatter?

Jeg har lenge likt å skrive, men jeg trodde aldri at identitetsmarkører som «forfatter» eller «poet» var ment for folk som meg. Jeg leste ikke fryktelig mye, og jeg fikk heller aldri så gode karakterer. Det høres veldig naivt ut, men før trodde jeg at å være «norsk» (hva enn det betyr), å lese mange bøker og få god karakter i norsk var helt nødvendig for å drømme om å bli forfatter. Det bildet ble ganske nyansert da jeg flytta til Oslo, men det er fortsatt ikke enkelt å presentere meg selv som forfatter, poet eller dikter. Det er betydelig lettere enn før, men fortsatt ikke enkelt.

Hvorfor kan dikt være bra for de som sliter med å lese, tenker du?

Dikt kan si veldig mye med veldig få ord. Det kan være fint for folk som er redd for mengden tekst i en roman. Det kan dessuten være et fint utgangspunkt for samtaler om noe større. Hvis du er heldig og finner poesi som snakker til deg, kan det å lese være så oppslukende at du glemmer at du i det hele tatt leser. Du blir som en gjest i en unik verden. Slike opplevelser er veldig spesielle. Det er sånne dikt som lever videre i meg og som jeg kan huske nesten ordrett lenge etterpå.

Det bør nevnes at det å finne poesi som snakker til deg ikke er et uskyldig spørsmål. Det sier mer om samfunnet vi lever i enn leseren selv.  Det handler om hvem som har muligheten til å skrive, hvem sine historier vi anser som «riktige» for poesi, og hvem vi antar leser poesi.

Hva er den fineste tilbakemeldingen du har fått fra en annen leser?

Det har vært veldig mange. Jeg har vært opptatt av å skrive ned opplevelsen av å reise til Kosovo og det universet, men veldig mange majoritetsnorske lesere har sagt at de kjenner seg igjen. Det har vært en fin overraskelse. Generelt sier mange at de kan kjenne seg igjen i diktene. Jeg husker at redaktøren min sa at boka er et minnesmerke som kommer til å leve lenge, da vi sendte boka til trykk. Det var et veldig fint kompliment. En venn sa også at de alltid kommer til å tenke på sikkerhetsnåler når de spiser kyllingvinger. Det var også veldig fint!

Hva leste du selv som barn og ungdom?

Ikke så veldig mye, faktisk! Jeg leste ikke veldig fort, og følte derfor at bøker ikke var for meg. Søsteren min leste veldig mye, og hvis det var bøker hun ble veldig begeistret for, kunne jeg plukke dem opp. Det var slik jeg leste min første roman for voksne, «Drageløperen» av Khaled Hosseini, det var kanskje i 9. klasse. Det var en utrolig fin leseopplevelse. Ellers begynte jeg å lese mye mer på videregående. Da leste jeg blant annet «Beatles» av Lars Saabye Christensen. Det var også en sånn type bok som gjorde at jeg glemte at jeg i det hele tatt leste. Jeg likte boka så godt at den ble en av grunnene til at jeg søkte på UiO, og ble boende i Oslo.

Kan også nevne at vi i andre året på videregående i engelsken leste poesi skrevet av soldater under første verdenskrig, Wilfred Owen og Rupert Brooke, blant flere. Jeg husker at engelsklæreren min, Molly, tok meg til side etter en time og sa at jeg måtte «keep up the good work» og at jeg var mer aktiv enn jeg pleide. Det er morsomt å tenke tilbake på. Det er kanskje noe jeg kan beskrive som et frempek.

Hvor mye har du hatt leseren i tankene under arbeidet? Hvem passer boka for?

Jeg tror jeg har hatt meg selv som leser i tankene. Toni Morrison (også en skjellsettende leseopplevelse på videregående!) skal ha sagt at hvis det er en bok du vil lese, som ikke er skrevet ennå, bør du skrive den selv. Det sitatet hadde jeg i bakhodet da jeg skrev. Jeg var også opptatt av at det både i den norske og albanske delen trekkes inn elementer som vanligvis ikke forbindes med poesien som sjanger: en gammel dame på bygda som aldri gikk på skole, å melke kyr, å lage albansk mat, upassende vitser, også videre. Det var også veldig viktig for meg at det lyriske jeg-et er annerledes. Men ikke fordi han er en «innvandrer» med en «annen kultur» som enten er «integrert» eller «ikke integrert». Det er ikke premissene i boka mi. Det lyriske jeg-et er annerledes fordi menneskene og stedene som er enormt viktig for han, menneskene som kjenner han, ligner på han, kjenner slektshistorien hans, og overlevde krigen med han, befinner seg veldig langt unna. Hverdagen hans er i Norge, men nesten alt annet er i Kosovo. Den splittelsen, og personene (også ikke-albanske!) som befinner seg i den, var alltid noe jeg tenkte på.

Hvilken bok har du anbefalt flest ganger? 

Dette spørsmålet henger sammen med tid, tenker jeg. Jeg anbefalte ofte «Drageløperen» da jeg leste den i 9. klasse. Senere ble det «The God of Small Things» av Arundhati Roy eller «Song of Solomon» og «Sula» av Toni Morrison. I dag veksler det litt. Til albanske lesere anbefaler jeg alltid diktsamlingen «Lum Lumi» av Ali Podrimja. Den er en av de vakreste diktsamlingene på albansk, og er en klassiker i albansk litteratur. Den handler om poetens kreftsyke sønn, Lumi. Lumi er et guttenavn, men det betyr også elv. Den er utrolig vakker.

Har du et favorittord?

Tror ikke det. Det avhenger litt av kontekst. I «Bestemors bok» var det noen ord som ble viktige som motiver, for eksempel skaut, snø, aske. Men tror ikke jeg har ett favorittord sånn ellers.

Hva hører du på når du skriver?

Masse forskjellig! Alt fra albansk folkemusikk og jazz til Karpe og opera. Fantasien min blir veldig aktiv når jeg hører på musikk, så det gjør jeg ofte. Jeg hørte også en del på Adrianne Lenker mens jeg skrev. Det er jo også praktisk talt poesi.

Hva gjør du hvis det brenner i huset ditt?

Jeg har en nevø som er enormt glad i Brannbamsen Bjørnis – han ville sikkert foreslått at jeg skulle ringe han. Ellers vet jeg faktisk ikke helt hva jeg ville tatt med meg. Det meste kan heldigvis erstattes. Det som ikke kan erstattes, hadde jeg vel sikkert skrevet en bok om!

Hva brenner du for?

Jeg er veldig opptatt av rettferdighet og omsorg, men det er pussig nok når disse tingene mangler at inspirasjonen og skrivekløen slår til. Omsorg er noe av det viktigste vi har, om det er ovenfor andre mennesker eller natur, dyr og planter. Det var faktisk mye på grunn av min lidenskap for rettferdighet og omsorg at «Bestemors bok» ble skrevet, men min lidenskap for rettferdighet og omsorg ble også utviklet av å skrive boka. Det har vært en fin prosess.

Hvis du kunne invitert hvem du ville på middag, døde eller levende, hvem hadde vært drømmegjestene dine og hvorfor, og hva ville du servert?

Stort spørsmål, og veldig vanskelig å svare på! Jeg hadde kanskje fått sammen forfattere hvis bøker har betydd mye for meg, og teoretikere som har gjort at jeg ser verden på en annen måte. Toni Morrison, Ali Podrimja, bell hooks og Judith Butler. Og kanskje Karl Marx. Jeg hadde servert fli, som de kunne vært med å lage. Tror det hadde blitt mange fine samtaler rundt bålet. Fli er en albansk matrett som lages over et bål. Jeg skriver om det i boka, og på omslagsbildet, oppe til høyre, ser en litt av prosessen.

Hvordan var det å samarbeide med oss i Leser søker bok?

Det har vært en glede. Jeg har jobbet mest med Hanna Bovim Bugge, og hun har vært en fantastisk ressurs. Av henne har jeg lært mye, men det viktigste er at kvalitet og tilgjengelighet ikke er motsetninger i litteraturen. Faktisk, er det nettopp kvaliteten i et litterært verk som får skinne når det er skrevet på en måte som er tilgjengelig. Jeg tror det særlig er en maskulin fantasi, at det virkelig gode litterære verket også er skrevet på et språk som er tungt og krevede å lese. Jeg tror det handler om å prestere, og ha den intellektuelle styrken. Men intellektuell styrke handler også om å prosessere omfattende tematikk, stille vanskelige spørsmål og bli værende i ubehagelige situasjoner. Den feministiske forskeren Donna Haraway kaller det «staying with the trouble».  Selv om noen verk kanskje «må» være tunge å lese, synes jeg ikke at det bør være en standard. Jeg kjøpte nok delvis den maskuline fantasien om «tung litteratur», men nå vet jeg heldigvis bedre. Takk, Hanna!