Handleliste for enkel tekst

Da mor fylte åtti, skrev jeg talen hennes på en handlelapp fra Rema.

En smal, avlang lapp med Rema-logo og svarte linjer.

Det var mye som kunne vært sagt i talen, mer enn jeg fikk plass til å skrive ned på noe ark.

Så jeg brukte handlelappen.

På lappen var det bare plass til noen få ord på hver linje. Jeg måtte velge ordene jeg ville bruke. De viktigste ordene, som ga rom for alle ordene jeg ikke fikk til å skrive. Handlelappen ble en huskelapp, og jeg holdt talen ved å se på ordene jeg måtte huske, og spinne andre ord rundt dem.

På den tiden var hodet mitt som handlelappen fra Rema: Fylt av noe stort som bare kunne uttrykkes gjennom noen ganske få enkle ord. De viktigste ordene. Det var en tilstand som da allerede hadde vart i flere år, og som fremdeles preger meg i dag. Kanskje går den aldri over.

Ordene som presset seg ut, var som svettedråper. De piplet ut gjennom huden, drevet frem av arbeidet som foregikk på innsiden, og tømte seg på papiret som slagg, grums og rensevæske.

Ville noen ha denne tette, destillerte blandingen, andre enn jeg selv? Var det andre enn meg som skjønte dette språket? Som heller ikke hadde plass i seg til lange ord og setninger? Som trengte det enkle, fordi alt annet ble for vanskelig?

Jeg trodde ikke det.

Samtidig var det umulig å la være å skrive. Kropp og hode var fylt av noe som var større enn det kropp og hode kunne romme. Det måtte ut, og løsningen ble å skrive.

Da jeg begynte å skrive kort, skrev jeg for meg selv og ingen andre. Men da skrivingen ikke tok slutt, måtte jeg spørre meg selv om jeg skulle fortsette. Hvem ville lese dette? Ville noen utgi det?

Så kom jeg til å tenke på en bok jeg hadde vært med på å lage en gang, mange år tidligere. Utgangspunktet for boka var et dikt jeg hadde skrevet. Boka fikk tittel etter diktet mitt, «Ansiktet», og ble laget med støtte fra Leser søker bok. Kunne de hjelpe meg med å forstå hva jeg holdt på med, og hjelpe meg videre?

Jeg sendte en ny tekst jeg hadde begynt på til Leser søker bok. Det var begynnelsen på en historie om en ung jente som levde to liv – ett liv ute, ett hjemme, med mange hemmeligheter. Det var en tekst med et stort indre trykk og mye usagt.

De som tok imot teksten hos Leser søker bok, trengte ingen forklaring på hva jeg holdt på med. De hadde sett sånne tekster før. Med korte setninger, enkle ord, konkrete bilder. De visste også at det fantes lesere som trengte denne type tekster. Det var en stor og sammensatt gruppe, men alle hadde en felles utfordring – å lese.

Siden 2013 har jeg utgitt fire bøker i samarbeid med Leser søker bok. Det har vært et privilegium.

Den første boka jeg ga ut med hjelp og støtte fra Leser søker bok, var ungdomsromanen «Elefanten i rommet» (Omnipax 2013). Den bygde på den første teksten jeg sendte inn til Leser søker bok. Etter å ha vært på skoleturné med boka, skrev jeg to bøker til. De tre ungdomsromanene går i dag under navnet Kaia-bøkene. Anne, som var redaktøren min den gangen, var redaktør for alle bøkene. Etter at jeg hadde skrevet et førsteutkast og Anne og jeg hadde gjort grunnarbeidet med manus, jobbet jeg videre med konsulenter fra Leser søker bok.

Vi jobbet med enkle og sammensatte ord, setningslengde, tidslinjer, og handlingsavbrudd. Vi jobbet med fremmedord og dialektord. Og da vi var ferdig med det, jobbet Anne og jeg videre og gjorde boka ferdig. Sikkert ikke bare enkelt for en redaktør å utvide dialogen om et manus på den måten, men for meg var det bonus i alle ledd. Anne hadde vært redaktør for alle barne- og ungdomsbøkene mine. Vi kjente til og forsto hverandres måte å jobbe på. Konsulentene Leser søker bok lot meg få jobbe med, er blant landets beste lesere. De er også blant landets beste forfattere.

«Jeg tror det viktigste jeg og Leser søker bok lærte underveis i disse prosessene, var at enkel tekst ikke er forenklet tekst.»

Sammen med konsulentene, lærte jeg å skrive enkelt. Jeg tror det viktigste jeg og Leser søker bok lærte underveis i disse prosessene, var at enkel tekst ikke er forenklet tekst. For også Leser søker bok var i prosess med sitt eget arbeid de fem årene jeg brukte på å skrive bøkene om Kaia. Noe av det viktigste vi forsto sammen, var at enkelt verken betyr flatt eller banalt. For meg ble enkel tekst tvert imot en raffinert, kondensert måte å skrive om komplekse tema på.

Jeg tok med meg Kaia-bøkene ut på skoleturneer, og fikk gleden av å oppleve hvordan bøker med enkel tekst kan være med på å gi nye lesere tilgang til kompleks litteratur. Og nettopp fordi innholdet i bøkene er sammensatt og ikke enkelt, kunne også mange ungdommer identifisere seg med Kaia, selv om de ikke hadde samme oppveksthistorie som henne.

For mange barn og unge var det også stort å klare å lese en hel bok. En roman! Og når jeg var ute i klasserommene, var det alltid noen som rakte opp hånda for å si at teksten liknet på et dikt. Så: Kunne elevene lese boka, kunne de jo lese dikt også, da.

Den gangen språket mitt forandret seg og jeg begynte å skrive kort, skrev jeg først tekster som liknet dikt. Disse knappe, bilderike tekstene begynte jeg etter hvert å bruke på scenen. Jeg samarbeidet med en billedkunstner og forskjellige musikere, og lagde flere forestillinger sammen med dem, der jeg selv sto på scenen. Vi spilte på teaterscener, gallerier, kirker og bibliotek. Og Nationaltheatret lagde en forestilling av tekstene til en festival for ny dramatikk.

Mange år etter at jeg hadde skrevet disse første korte tekstene, tok jeg dem med til Hanna i Leser søker bok. Jeg ville lage bok av tekstene, men trengte hjelp til å forstå hva jeg holdt på med. Hanna pekte på to ulike stier hun mente jeg kunne følge for å skrive videre. Jeg fant den rette stien for meg. Jobbet med Hanna. Sendte det jeg hadde skrevet til et forlag, som sa de ville lese mer.

Så jobbet jeg ett år med redaktøren min, Cathrine. Skrev, strøk, strammet inn, og skrev mer, flyttet rundt på tekstene, fant en struktur, samlet dem. I 2021 ga Forlaget Oktober ut diktsamlingen min «Sorgsanger». Utgivelsen er støttet av Leser søker bok.

En tid visste jeg ikke om jeg noen gang kom til å gå tilbake til å skrive lange setninger. Alle tekstene jeg jobbet med, ble egentlig bare bedre av å bli kokt ned til det vesentlige, essensen.

Nå har jeg nettopp skrevet ferdig en sakprosabok for barn om å vokse opp i arbeiderklassen på slutten av 1800-tallet. All faktakunnskapen jeg ville ha med, gjorde det nesten umulig å skrive kort og lettlest. Og selv om jeg ikke har skrevet en lettlest bok denne gangen, har jeg i hvert fall prøvd å ta med meg det jeg vet om å skrive enkel tekst med et komplekst innhold. For jeg vet hva det betyr. Flere får muligheten til å lese. Og jeg når frem til flere barn med boka.

Historien om handlelisten derimot, blir et dikt i neste bok.

– Kari Saanum