«Gullkatt» – en poetisk og leken bildebok for alle aldre!

Når vi er ensomme, føles det som alle andre har noen. Sånn er det for hovedpersonen i denne boka også. Kanskje en katt vil gjøre alt bedre? Hen dagdrømmer om hvor bra alt skal bli, bare en katt kommer i hus.

Dette er en poetiske og leken bildebok som tar leseren tett på hovedpersonens lengsler. Historien er velkomponert og lett å følge. De korte, konkrete og poetiske setningene er gode å lese. Bildene byr leseren underfundige, såre og lekne rom å gå inn i. «Gullkatt» er en nydelig bildebok for både barn, ungdom og voksne, om forventninger og skuffelser, håp og kjærlighet.

Utdrag fra boka:

Alle har noen.
En å kose med.
En å spise middag med.
En å hviske hemmeligheter til.
En å gå gjennom kirkegården med midt på natta.
En å strikke lue til.
En å gå på epleslang med.
En å komme hjem til.

Jeg vil også ha noen.
Jeg vil ha en katt.

Les mer om boka i Boksøk.

God lesning av «Gullkatt»

Ruth Hege Halstensen i Barnebokkritikk er begeistret for «Gullkatt» og skriver at den er «En fortettet fortelling om ensomhet og omsorgssvikt, som viser hvor rare vi mennesker blir uten andre rundt oss», med en hovedkarakter som beskrives slik: «Denne karakteren er en slags miks av premisset rundt Astrid Lindgrens selvstendige Pippi, farget med Tove Janssons temperamentsfulle karakter Lille My, satt inn i en Sven Nordqvists Gubben og katten-verden».

Videre tar hun for seg hvordan strek og fargebruk underbygger handlingen og hovedpersonens sinnsstemning: «Dahle Nyhus har en aktiv bruk av kontraster, der verden utenfor, den som jenta egentlig misunner og ønsker seg mot, er tegnet i et tablå av gråtoner. Hennes fortelling, som er sentrum, presenteres i duse pasteller, det er et jeg som nærmest er visket ut. Få eller ingen detaljer i landskapene og miljøene rundt vies mer interesse enn gjentakende, korte strekmønstre. Dahle Nyhus bruker oppbrukte og tørkede tusjer i detaljeringen på jenta, noe som gir et dramatisk og røft uttrykk»

I «Gullkatt» er hovedpersonen først alene, så får hen den etterlengtede katten i livet. Det blir ikke det hen drømte om, men til slutt innser hen at det ble veldig fint allikevel, for som Hege Halstensen skriver: «Er vi ikke der, alle sammen iblant? Vi forestiller oss en ny hverdag der alt vil alt bli mye bedre, for i drømmene våre vet vi hvordan det ender».

Les hele anmeldelsen her: «Dumme dyr».