Hopp til innhold

Fengslende møte

«Jeg ser meg selv i deg. Her inne er alt så konformt. Så a4. Man skal ikke stikke seg ut, men være som alle andre. Du minner meg på hvem jeg er. Hvem jeg egentlig er. På utsiden. Jeg er armer og bein. Jeg er smil og latter. Jeg er som deg.»

Jeg sitter og tenker at det er dette formidling handler om. Å gi en mulighet til å se andre og til å se seg selv. Se hvem du er, og ikke minst hvem du kan være.

Det handler ikke om boka, om antall sider og linjer du har lest. Det handler om mennesker. Om møter og følelser. God formidling kan vekke noe du har glemt, vekke det du ikke trodde du hadde eller åpne opp for det du ikke en gang ante eksisterte.

vero skyggen

Vi sitter inne i det som er et av Deichman bibliotek sine minste avdelinger. Solen skinner ute. Det er noen dager før påske og det er lett å drømme seg vekk til fjellet og skiløyper. Til frihet og pause fra jobb og hverdagsliv. Jeg ser meg rundt og tenker at disse folka ikke får noen pauser. Ingen pauser fra hverandre, ingen pauser fra rommene, fra rutinene. De 45 kvinnene som sitter på Bredtveit kvinnefengsel er innesperret. De skal se hverandre hver dag. De kan ikke gå ut. Dørene er låste. Påske eller ikke. De skal ingen steder.

Det er Lesefrøfestival på Deichman bibliotek. Veronica Salinas og Hilde Hagerup skal lese fra bøkene sine og snakke om hvordan man kan lese høyt for barn. «Du vet, her sitter det kvinner som ikke får se barna sine. Noen har ikke har barn, andre har kanskje blitt mishandlet eller har selv mishandlet barn. Barn er et sårt tema,» forteller Liv Stensby, spesialbibliotekar på Deichman Bredtveit.

Hun kjenner stedet og kvinnene, 30 års erfaring har hun fra dette biblioteket. Liv betyr mye for fengselet. Veronica leser Skyggen med hele seg og spør hva vi er redde for. «Å bli pensjonist», sier Liv. «At Liv skal bli pensjonist,» sier en annen.

«Jeg var redd for å være barnslig og at dere ikke skulle synes at dette var interessant,» sier Veronica.  «Jeg både gruet og gledet meg til i dag. I går tenkte jeg på dagen i dag og flere spørsmål gikk gjennom hodet mitt. Hvordan er stemmingen i et kvinnefengsel? Hvordan vil det være å lese for dem? Jeg tenkte at jeg ville gi dere en skikkelig opplevelse!»

Hilde Hagerup

«Jeg har syv barn. Jeg savner da jeg leste høyt for dem i dobbeltsenga, vi var alle sammen i samme seng. Vi diktet videre på historier, lagde trollskog og fantasidyr. Jeg savner å lese høyt for dem,» sier en av kvinnene. Hun er engasjert og lar seg rive med i leken til Veronica. Jeg tenker hun glemmer seg selv og hvor hun er, nå er hun i skogen sammen med anda, Hun ser flyvende kaniner, flaggermus og sovende ugler. Hun sier hun leser fordi det er medisin til sjelen, en medisin som er umulig å beskrive.

Veronica Salinas leser Skyggen

«Jeg vil høre flere kapittel, les fra når de kommer frem til hytta,» sier hun til Hilde. Hun har aldri hørt på lydbøker, men låner med seg «Politi og røver» på lydbok etter arrangementet.

«Kanskje du kan komme inn til meg en halv time før innlåsning og lese litt høyt før jeg sovner?», sier hun til kvinnen ved siden av. «Det er jo så hyggelig å bli lest høyt for!»