Et langdikt om økosorg og kjærlighet

Jeg legger meg på siden og ser inn i panelet på veggen,
det har mørke hull og streker,
de er akkurat som stier på Grønlands sletter,
jeg puster så kaldt jeg kan på veggen foran meg,
Ikke smelt,
Ikke forsvinn fra meg,
Hvor skal du.

Vennlig forsøker hun å overbevise Grønland om å la være å smelte, brev etter brev fulle av forståelse og mild desperasjon. Som leser kan man ikke unngå å ta til seg budskapet. Hun viser oss vår samhørighet med naturen og hva vi står i fare for å tape. Men det er ikke bare kjærligheten til jorda og spesielt til Grønland som kommer til uttrykk, egne kjærester og forelskelser er også flettet inn i fortellingen.

Jeg husker en gutt jeg var forelsket i da jeg var atten,
vi løp i mose i skogene på øya der han bodde,
han plukket bringebær til meg, vi syklet fort på smale
veier, og jeg elsket ham med hver pore i kroppen,
så lå han med venninnen min,
det var som å få tusen istapper boret inn i meg.
Kanskje havet og du har en historie som ligner,
jeg vet ikke, kanskje havet fikk flyte rundt,
mens du måtte være kald og hvit og isete og fast.

Ida Frisch sine dikt treffer bredt. Og kanskje spesielt de unge, de som trolig skal se at Grønland faktisk smelter. De som må leve med de store konsekvensene som klimakrisen ser ut til å få.
Men den bør angå oss alle.