Hopp til innhold

En modig tekst om døden

«Hvis jeg skulle bli borte en gang» åpner et stort rom for å snakke om død og sorg. Åsne Maria Gundersen har skrevet en relativt kort roman, boka er på luftige 139 sider og der hun tør å ta tak ting vi helst ikke vil tenke på og i hvert fall ikke snakke om.

© Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

En mor som alltid har vært syk ligger for døden, en datter som hele livet har stått i sykdommens skygge er alene om ansvaret for henne.

«Det mamma ikke kan, blir etter hvert så selvsagt at jeg ikke lenger tenker over det. Jeg åpner rutinemessig brusflaskene for henne, jeg plukker opp ting som ligger på gulvet, jeg måker bort snøen, skraper med måkespaden helt ned til asfalten utenfor inngangsdøren. Jeg forventer ikke at hun skal bli med meg på handletur, at hun skal se på ballettoppvisningen eller besøke meg i leiligheten jeg bor i etter at jeg flytter hjemmefra.»

 «Jeg spør ikke hvordan det går med henne og hun spør ikke hvordan det går med meg». 

Forfatteren tør å ta tak ting vi helst ikke vil tenke på og i hvert fall ikke snakke om. Ting vi skammer oss over, som de pliktskyldige besøkene, motviljen mot den døendes krav, kropp og behov, ubehagelige telefonsamtaler og dårlig samvittighet.  Døden er og en befrielse. Noen ganger er det den sterkeste følelsen. 

Parallelt med morens siste leveår og død blir datteren gravid og føder et barn. Hennes nærhet til barnet står i sterk kontrast til den avstanden hun selv har opplevd. Det som aldri var, blir smertelig tydelig. Men en gang må moren ha vært tett inntil henne. En gang må hun ha følt det datteren nå føler for sitt lille barn. Slik tennes et lite lys. 

Åsne Maria Gundersen har skrevet en poetisk, presis og viktig tekst om den sorgen det er å ikke sørge.
Jeg håper den blir anbefalt og lest av mange.