Ærlig og vakkert om å miste mor inn i glemselen

En aldersdement mor flytter inn på institusjon,
og gjennom sønnens blikk følger boka hennes siste år fram til livets slutt.

Skildringene er ærlige og usentimentale, fylt med varme, humor og kjærlighet. Leseren kommer tett på livet i serviceboligen i denne grafiske fortellingen – og morens fortvilte forvirring er en tilstand som også utløser humoristiske og absurde situasjoner.

Illustrasjonenes elegante, lette og vare strek tar leseren tett på hverdagslivet som pasient og pårørende, og bildene formidler stemninger og livsbetingelser som ord knapt kan fange alene.

Dette er en sterk, vakker og gjenkjennelig grafisk fortelling om hvordan det er å miste en av sine nære og kjære og den eksistensielle ensomheten som selv den beste omsorg ikke kan bøte på.

Utdrag fra «Mora mi»

– Hun som liksom skal være mora mi besøker meg aldri. Makan!

– Foreldra dine døde for over 40 år siden, mamma.
Du har et bilde av dem. Se her!

– Å ja! De så jo kjekke ut.

*

– Du sa at de gamle foreldra mine ikke lever lenger, Trond.
Men de som jeg har nå, hvor er de hen, da?

*

– De som jobber her lurer vel på hvor familien min er,
og at jeg bor her helt alene.

– De vet at vi er familien din, mamma.
Alle kjenner oss. Vi er jo her så ofte.

– Jo, jo. Kanskje det.
Men hvor er dere om natta?

«Grafiske fortellinger om demens utdyper der ordene stanser opp»

De gode lesningene av «Mora mi» har ikke latt vente på seg.

I Klassekampens Bokmagasin skriver Silje Bekeng-Flemmen om tegneserieformatets egnethet til å beskrive demens, at tegningene kan utdype der språket kommer til kort: «Grafiske fortellinger om demens utdyper der ordene stanser opp … Trass i at det er en folkesykdom, er demens en ensomhetens sykdom: Det ligger i diagnosens natur at den rammede får begrensede muligheter til å delta i et fellesskap. Ensomhet preger også den pårørende, for det er et unikt menneske man er i ferd med å miste, og ingen kjenner dette unike mennesket på samme måte som du. Minnene går fra å være delte, til å bli ensomme. Man trenger ikke ha demens for å kjenne seg språkløs av den erfaringen».

«Trond Bredesen (67) [viser] meget godt hvorfor demens ofte beskrives som en langsom sorg. Man mister sine kjære over tid, og ser også hvordan de mister seg selv, det er som om de må dø to ganger» skriver Dagens Næringslivs anmelder, Øyvind Holen, i sin anmeldelse av «Mora mi». Holen har anmeldt både «Mora mi» og «Men hvem er du?» i høst, som begge omhandler demens, og om disse bøkene skriver han: «I motsetning til Martin Erntsens ‘Men hvem er du?’, holder Bredesens fragmentariske fortelling seg i nåtiden, og lesere vil kanskje savne større innblikk i hvem moren var før sykdommen. Samtidig gjør dette valget disse svært private øyeblikkene til en langt mer allmenn og gjenkjennelig fortelling, om hvordan vi kan, skal og bør ta vare på våre gamle og syke».

Morgenbladets anmelder, Aksel Kielland, skriver at «Trond Bredesens første tegneseriebok er en kjærlig hyllest til moren Johanne og en treffsikker skildring av norsk eldreomsorg i det enogtyvende århundret».

«Hjertevarmt om det hjerteskjærende»
Med overskriften «Hjertevarmt om det hjerteskjærende» anmelder May Andersen «Mora mi» i Serienett. Hun skriver at Bredesens bok «gir en dyptfølt innsikt i alderdommens utfordringer» og videre at: «Mens dialogene dyptgående formidler historiens kjerne, er det illustrasjonene som virkelig gir fortellingen en pulserende livskraft og skildrer livet i forfall på et pleiehjem. Bredesens tegninger formidler stemninger som ord alene kan ha vanskelig for å fange – som eksistensiell ensomhet, frykt, forvirring og livstretthet. … ‘Mora mi’ beriker vår forståelse av de mentale og emosjonelle utfordringene pårørende og eldre kan møte».

Les hele anmeldelsen, «Hjertevarmt om det hjerteskjærende», i Serienett her.

«Bildene stråler»
Egon Låstad i Empirix har også anmeldt «Mora mi». «Bredesens tegneseriedebut handler om hvordan det er å være pårørende til en dement forelder. Han kaller boken et tegnet kammerspill mellom seg selv og moren, og som kammerspill er det både gripende og intenst, med skarp og velspilt dialog. Som tegneserie er den nyskapende og sterk. Bildene stråler», skriver han og avslutter den gode lesningen med følgende: «Det kreves stor styrke å skildre sin nærmestes ferd inn i døden, og Bredesen gjør det med verdighet og fintfølelse».

Les hele anmeldelsen, «Når ordene ikke strekker til», i Empirix her.

Les mer om «Mora mi» i Boksøk.

Les også om «Men hvem er du?».