Hopp til innhold

– Eg snakkar om det heile tida

Vi er på Tyrilisenteret. Det er festival på Lillehammer. En ansatt ønsker oss velkommen. Vi spør om han vet hvor mange som kommer i dag. Han sier han ikke vet, «det kan komme tre, det kan også komme 15» sier han. Han snakker om jobben de gjør for å gi elevene på Tyrili et behandlingstilbud som forbereder dem best mulig på hverdagen de skal tilbake til etter tida oppholdet.

«Om vi klarer å gi elevene trening i å mestre livet i omgivelser som ligner det de skal leve i etter Tyrili, øker vi sjansene for at de skal lykkes senere» sier han. Vi venter i spenning på publikum, tretti stykker samler seg i siste liten. Camara smiler varmt og setter i gang.

– Åh, du lurer på kvifor eg er brun? spør Camara i boka si. Hun leser de korte, enkle og poetiske tekstene fra boka «Eg snakkar om det heile tida». Hun deler personlig om livet sitt både ved å lese fra boka, og med nye fortellinger. Hun sier hun egentlig ville skrive en bok om pornografi. Men så endte det opp med en bok om rasisme. Publikum ler. Gjennom korte kapittel som går rett på sak får publikum en hel unik opplevelse. Det blir mange spørsmål. En sier forsiktig «Alle må lese denne boka.»

Utdrag fra boka:
Eg står på Kvaltorget i Sandefjord og skin.
Eg svingar med skjørtet. Eg har ikkje på meg kysa.
Det er 17. mai. Og to kvinner – dei er eldgamle,
i minnet mitt er dei minst hundre år – kjem bort til meg
og kommenterer bunaden min.
Så du har på deg nordlandsbunad, du?
Ja, svarar eg, og legg ut om at den har vore i slekta alltid,
og at når nokon er gamle nok, så får dei bruke den,
og eg er gammal nok, for eg blir sju år om to veker,
og eg spinn rundt i den og viser meg fram.
Den eine kvinna gir meg eit rapp på armen
med paraplyen sin. Og ho fortel at eg har
ingenting i den bunaden å gjere.