Å skrive godt og enkelt for barn og ungdom med lesevansker

Bøkenes verden – en leser søker en bok

Målet til Leser søker bok er at det skal finnes bøker for alle. Det skal finnes en bok for deg! – en bok du både vil og kan lese, også dersom du har lesevansker. En bok som både gir leseglede og lesemestring. Som åpner opp bøkenes verden og gjør bøker til noe som angår deg. Men hva gjør vi for å nå det målet? Og spesielt: Hva gjør vi for å inspirere forfattere, illustratører og tegneserieskapere til å skape bøker for barn og ungdom som sliter med lesing?

For mange av oss gir det gode assosiasjoner å tenke på bøker. Bøker fra barndommen som var så spennende at vi ikke klarte å legge dem fra oss. Bøker som gjorde at vi satt under et tre i skyggen det meste av sommerferien, og kom tilbake på skolen nesten like bleke som da vi dro. Bøker som vokste sammen med oss, hjalp oss gjennom en ungdomstid der både tanker, følelser og kroppen var i opprør, eller bøker vi var ambivalente til, bøker som førte til heftige diskusjoner med venner og klassekamerater. Bøker som har gitt oss nye perspektiver, rom til tankene og ord til følelsene.

Men hva skjer når bøkenes verden blir en vegg av uoverkommelige, tunge og ugjestmilde bøker? Når møtet med en bok blir ensomt på en dårlig måte?

Hvordan få den unge gutten som gruer seg så mye til skolen hver eneste dag at han til slutt ikke orker å gå dit mer, til å åpne en bok uten å kjenne på kvalmefornemmelsen fra trange klasserom med alt for lite luft? Hva med jenta som er så flink at ingen har oppdaget at hun ikke er dum, hun har bare dysleksi, men det vet ikke hun, hun vet bare at selv om hun jobber hardere enn alle venninnene sine, og sitter med leksene mange flere timer enn de noen gang gjør, klarer hun ikke det samme som dem. Hvordan skal vi få gutten som går på mellomtrinnet, men som fortsatt strever med å lese den boka han fikk i 2.klasse, til å føle at han også henger med? Hvordan skal vi lage bøker som gir en 12-år gammel jente med sterk dysleksi mot til å klatre opp stigen og inn i bokhylla, og oppleve at det finnes en bok som kan lyse og skinne akkurat for henne, som trekker henne inn til et sted det er spennende og fint å være?

Leser søker bok er en organisasjon som jobber for at det skal finnes bøker også for de som har dårlige erfaringer med bøker – som ikke klarer å lese en bok der bokstavene står tett, tidshoppene er forvirrende eller fortellerstemmene for mange. For at det skal finnes bøker for alle, gjør Leser søker to ting: Vi leser og leter med skarpt blikk gjennom det som utgis på det norske bokmarkedet hvert eneste år, og siler ut det vi kan anbefale. Bøker vi kan anbefale legger vi ut på boksøk.no. I Boksøk beskriver vi hva boka handler om, hva som gjør den lettere å lese og hva som eventuelt er vanskelig. Slik kan alle avgjøre om akkurat den boka passer eller ikke. Jeg anbefaler alle som ikke kjenner til Boksøk å gå inn for å se.

I tillegg bidrar vi til at det lages bøker. Helt nye bøker, som utgis på vanlig måte på vanlige forlag, men som er jobbet ekstra mye med for at de skal passe til ulike lesere. Vi gir støtte og råd til forfattere, illustratører, tegneserieskapere og forlag slik at det skal skrives, illustreres og utgis bøker som kanskje ellers ikke ville sett dagens lys, eller som ville sett annerledes ut uten påvirkning fra rådgivere som gjør alt de kan for å få forfatteren til å gå enda en runde med manuset.

Blant utgivelsene vi støtter finnes blant annet bøker for voksne mennesker med utviklingshemming, som skal få mulighet til å lese om gjenkjennelige situasjoner som arbeidsliv og forelskelse, i stedet for bøker for barn om lille Emma som begynner i barnehagen. Bøker for mennesker som ikke kan se, men som er eksperter på å føle seg fram i en bok og kan lese både bilder og tekst med fingrene. Mange ulike typer bøker, skrevet for mange ulike typer mennesker, for heldigvis er mangfold et sterkere kjennetegn på oss mennesker enn likhet og repetisjon. Og vi jobber med de bøkene jeg vil fokusere på her, bøker for barn og ungdom som sliter med lesing, men som ikke er dummere enn andre, og som ikke vil være annerledes enn sine klassekamerater. Hvordan skal vi få til det? For å svare på det, vil jeg gå en omvei om hva det innebærer å slite med lesing.

Mestring og motivasjon

I følge Dysleksi Norge kan vi skille mellom spesifikke lærevansker og generelle lærevansker. Dysleksi er en spesifikk lærevanske som gjør det vanskelig å tilegne seg funksjonell lese- og skriveferdighet (Dysleksi Norge, 2017). Rundt 7% av enhver befolkning har dysleksi (Peterson & Pennington, 2012). I følge Dysleksi Norges definisjon av dysleksi, er «typiske kjennetegn (…) omfattende vansker med ordavkoding og staving, i tillegg til vansker med andre språkrelaterte ferdigheter. Mest vanlig er vansker med fonologisk prosessering, hurtig benevning og fonologisk korttidsminne. (…)» (Dysleksi Norge, 2017). Hurtig benevning handler om å koble raskt og presist mellom et ord og den gjenstanden, tilstanden eller følelsen ordet representerer. Dysleksi kan være sammensatt; det dreier seg ikke alltid bare om å klare å lese ordet, men kan også handle om andre forhold som er viktige for lesningen, som å klare å koble ordet til betydningen av det.

Ved spesifikke språkvansker er vanskene vedvarende, og kan ikke forklares ut i fra forhold som dårlig opplæring, lav motivasjon, dårlig konsentrasjon eller generelle evner. I tillegg har vi alle de som har generelle språkvansker, og her er tallet mye høyere. Dysleksi Norge oppgir at 20 % av de som går ut av skolen sliter med lesing på generelt plan (Dysleksi Norge, 2019).

En rekke studier viser at motivasjon har avgjørende betydning for både lesemengde, leseferdighet og prestasjoner blant barn og ungdom (blant andre Tracey & Morrow, 2006; Malloy, Marinak og Gambrell, 2010). Ifølge Gambrell (2011) motiveres studenter når de opplever at de mestrer til dels vanskelige tekster. Selv lesere med lesevansker ønsker en opplevelse av å mestre krevende tekster, noe som fører til at de relativt ofte velger tekster som er for vanskelige.

Her er vi inne på en viktig balansegang: Dersom teksten er for vanskelig, er det mer sannsynlig at leseren gir opp, men er den for lett, mister leseren motivasjonen. Den negative sirkelen som flere svake lesere havner i (lesing er vanskelig, derfor leser de lite), trenger ikke å være relatert til manglende motivasjon, men manglende erfaring av å mestre til dels krevende tekster og mangel på progresjon (Becker, McElvany & Kortenbruck, 2010).

Vi mennesker er fine sånn. Vi trenger å kunne strekke oss. Kjenne at vi mestrer noe nytt, kommer litt lenger. Repetisjon av det vi allerede kan, blir fort kjedelig. Men å bli utsatt for bøker vi ikke mestrer, der vi faller, ikke får det til – det er heller ikke bra, og særlig ikke dersom opplevelsen av å ikke strekke til, gjentas, igjen og igjen. Da får vi barn og ungdommer som går ut fra skolen med både dårlig leseevne, dårlig selvtillit og et såret selvbilde. Mange mennesker med lesevansker føler seg annerledes nok fra før, derfor lager ikke vi i Leser søker bok spesiallitteratur, men tilstreber å lage bøker som både er lette å lese og så gode og interessante at alle kan ha glede av dem.

Basert på foredrag til seminaret Lettlest litteratur. Hva er lettlest? 18. oktober 2018.

Hvordan finner vi balansegangen mellom motivasjon og mestring? Det finnes ikke noe fasitsvar på det spørsmålet, men i Strategiplanen til Leser søker bok står det beskrevet hvorfor vi i Leser søker bok jobber med å utvikle nye bøker: «Mennesker som sliter med lesning, har ikke mangel på leselyst, men leseevne. Vi må gjøre noe med selve bøkene. Leser søker bok jobber for at det lages flere bøker som er lettere å lese, og som har høy litterær kvalitet. Mennesker som sliter med å lese, trenger bøker med enklere språk, en tydelig fortelling og luftig oppsett. For å bli flinkere til å lese, må man lese. For at svake lesere skal kunne lese en bok, må boka være tilpasset deres lesenivå. Mennesker som sliter med lesing, trenger ekstra gode bøker.»

Ekstra gode bøker

Hvordan lager vi bøker som er både enkle og gode? For å svare på det, vil jeg ta dere med på eksperiment: Hva om vi stryker ordet enkelt og sitter igjen med disse ordene: Å skrive godt. Hva skjer da? Hvor ligger motivasjonen, drivkraften, fortellergleden og den nesten uimotståelige trangen til å skrive, tegne, lage tegneserier, virkelig dele noe, ikke bare en mening (som kunne blitt en kronikk) eller en tanke (som like gjerne kunne deles på Facebook), men noe som trekker både tanker, følelser, erfaringer og sanser inn, noe vi strekker oss etter? Når kommer vi til det punktet der språk blir kunst, der bokstavene løfter oss inn i en verden, en stemning, et hendelsesforløp der vi bare må bla videre?

Og hva skjer hvis vi gjør motsatt? Stryker ordet godt, slik at vi sitter igjen med denne oppfordringen: Å skrive enkelt. Blir litteraturen plutselig pedagogisk? Reduserer vi skrivingen til å handle om enkle ord og enkle setninger? Er det alt som skal til?

Etter å ha jobbet med bokutvikling i Leser søker bok i flere år, har jeg blitt ganske sikker på at det å skrive enkelt handler om mye mer enn enkle bokstaver og ord. Enkle bokstaver og ord må også til, og alle som har prøvd å bruke enkle ord og setninger vet at det ikke er enkelt. Du må file og jobbe til ordene sitter, du må vite hva du vil si. Men det trengs noe mer, for dersom alt fokuset ligger på de enkle ordene, er det noe som glipper.

For å vise dere hva jeg mener, skal jeg bruke eksempler fra bøker for barn og ungdom som er støttet av Leser søker bok og som har kommet ut de siste to årene. Jeg skal gi eksempler på hvordan manusene og bøkene er jobbet med. Rådene fra oss i Leser søker bok kan minne om vanlige skrivetips, men hos oss er skrivetipsene skjerpet, filt på og jobbet med i mange runder, hele tiden med den lesesvake leseren i bakhodet, og helst uten at forfatteren mister gleden over å skrive. Rådgiverne i Leser søker bok må jobbe med en balansegang på to plan: Mellom mestring og motivasjon hos leseren, slik at bøkene vi støtter skal kunne gi både mestringsfølelse og leseglede, og hos forfatteren, som må finne en balansegang mellom hensynet til en leser som trenger et varsomt blikk på teksten, og forfatterens egen skrivedrivkraft, slik at den teksten som skrives blir litteratur.

Tydelig karakterer

For ikke lenge siden var jeg borti en lesestartsbok for førsteklassinger som handlet om en klassefest. Teksten i seg selv var relativt enkel, og det var bare tre-fire setninger på hvert oppslag, men leseren ble stadig introdusert for nye klassekamerater med ulike navn og ulike roller i fortellingen. Teksten som helhet var ikke lett å orientere seg i. For at historien skal bli lettere å følge, hjelper det å ha en eller to personer som leder oss gjennom den. Teksten trenger en tydelig karakter.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» (Gyldendal, 2017), er en bok med enkel tekst og rike illustrasjoner. Allerede på første oppslag blir vi kjent med karakterene, mormor og Anna. En ring faller ned fra en høyblokk, og vi får bli med Anna og mormor inn i blokka på jakt etter eieren av ringen. Mormor og Anna ringer på leilighet A, så B, så C og så videre.

Det geniale med denne boka er at det ikke bare en ABC, men også en historie. Sammen med Anna og mormor møter vi ulike mennesker, dyr og ting inne i hver leilighet som både i tekst og bilde begynner på den bokstaven de representerer, og slik leder mormor og Anna oss bokstavelig talt gjennom hele alfabetet.

Fortellerstemme og fortellerperspektiv

For at en historie skal bli både lett og spennende å følge, er det også viktig at historien har en tydelig stemme vi vil lytte til. En stemme som trekker oss inn i boka, og at det er tydelig og konsekvent hvem som forteller. Men like viktig som fortellerstemmen, er fortellerperspektivet; at fortellerstemmen har et tydelig hvorfra når historien fortelles. Det vil si: Hvor, langs en tidsakse, befinner fortelleren seg når historien fortelles? Ser hun eller han tilbake på det som skjedde? Eller er hun eller han midt inne i situasjonen mens den fortelles? Forfatteren må være bevisst fortellerperspektivet for å skape en troverdig stemme og kontakt med leseren. Fortellerperspektivet viser oss om fortelleren har distanse til det som skjedde eller ikke. Alderen og modenheten til den som forteller kan være et annet enn jeg-et vi møter når vi åpner boka, og det må være tydelig.

«Ingen er ei øy» av Kari Saanum (Omnipax, 2018), en bok med enkel tekst for ungdom. Boka handler om Kaia, og den siste dagen hennes på ungdomsskolen. Utfordringen med et slikt fortellerperspektiv, bare en dag i Kaias liv, er å få fram hvorfra fortellingen fortelles. Det må være tydelig hva som er nåtid og hva som er tilbakeblikk, og hvor i forløpet Kaia befinner seg. Boka har i tillegg den utfordringen at den er nummer tre i en serie, men likevel skal kunne leses selvstendig. Et viktig driv i historien om Kaia, er spenningen mellom henne og Andreas, som dukket opp i bok to. For å vise oss hva som allerede har skjedd mellom henne og Andreas, tenker Kaia tilbake, men hun tenker tydelig ut i fra en nåtid som er henne slik hun er nå:

«Jeg begynte å juge, finne på unnskyldninger.

Sa jeg heller ville være inne og lese.

Ligge i badekaret, tenke, og slappe av.

Jeg sa det, sjøl om jeg likte at han kom.

Og ville at han skulle komme.

Jeg satt og venta på han.

Mange kvelder.

Jeg likte at han likte meg.

Jeg var forelska i at han var forelska i meg.

Men jeg fiksa det ikke.»

Litt senere i boka møter vi Kaia midt i den komplekse nåtida, der hun fortsatt har følelser for Andreas, men ikke tør å innrømme det, hverken for ham eller seg selv. Vi som leser merker interessen hennes og de komplekse følelsene hennes i måten hun ser på ham på, og i hvordan hun legger merke til hvordan han er med andre jenter:

«Når jeg åpner øynene igjen, ser jeg rett på Andreas.

Han har satt seg ned, holder hånda på roret,

og bøyer seg fram mot Isabell,

sier noe til henne.

Isabell ler og legger en hånd på skuldra hans,

og lar den ligge der.

Andreas rister lett på skuldra.

Da tar Isabell bort hånda.»

Vis, ikke fortell – og bruk sansene!

Ofte møter jeg en fordom hos forfattere, bevisst eller ubevisst, om at en bok som skal være lettere å lese, bør fortelle mer, og vise mindre. Men den som sliter med lesing, sliter med selve lesingen, og ikke med evnen til å forestille seg noe eller leve seg inn i en situasjon. Noe av det interessante med litteratur er kanskje nettopp det at forfatteren skal bruke det samme språket vi bruker i hverdagen vår, til å lage kunst. Hvordan skal han eller hun få til det?

En tommelfingerregel er å bruke språket til å vise oss som leser noe, vise oss scener, vise oss karakterene i handling og hendelser, vise oss dialoger, vise oss karakterenes ytre og indre liv, og ikke fortelle oss det. Vis oss, og overlat til oss som leser å tolke og føle, ikke fortell oss hva vi skal få ut av det vi leser. Vi som leser må få lov til å oppleve. En god forfatter klarer å vise oss situasjonene i en tekst som gjøres levende. Og dette gjelder særlig når teksten skal være enkel. Forfatteren må klare gi oss gode og tydelige bilder som trekker oss inn i handlingen.

I fjor lanserte Samlaget en ny lettlestserie for ungdom, serien «Grøss og gru». Først ute i denne serien var «Den tolvte spelaren» (2018) av Tor Arve Røssland og «Død eller levande» (2018) av Lars Mæhle. Begge bruker visuelle scener for å få fram grøsserstemningen og samtidig få leseren til å kjenne på det som skjer. «Den tolvte spelaren» åpner med at jeg-fortelleren får en fotball midt i ansiktet. Vi kommer rett inn i scenen, vi kjenner det fysisk, vi er på fotballbanen sammen med ham:

«Eg fekk fotballen midt i trynet.

Balansen svikta, og eg ramla bakover.

Tårane kom trillande, heilt av seg sjølve.

Ikkje fordi eg var lei meg,

men ballen trefte midt på nasen.

Og det svei!»

For at en tekst skal være enkel, må situasjonene som beskrives være lett å se for seg. Erfaringen min er at når en forfatter klarer å skrive både enkelt og godt, skriver hun eller han tekster som appellerer til hele oss, ikke bare til intellektet. Alle sansene trekkes med inn, lukt, smak, farger og følelser. Hovedpersonen Simon i «Død eller levande», har evnen til å se og høre det andre ikke sanser. Boka åpner med at Simon ikke får sove, fordi han hører tyskeren spille piano. Også her kommer vi rett i scene, og tar i bruk flere sanser som setter stemningen og trekker oss inn i fortellingen.

«I kveld spelar tyskaren piano.

Det er første gong på fleire år.

Eg hadde nesten gløymd han.

Men no.

Tonar stig sakte opp frå Bekkedalen.

Den same melodien som før.

Ein roleg, sørgmodig song.»

Tid og rom

Ungdom med lesevansker trenger mange ulike bøker. Lettleste og underholdende bøker, gjerne med en alvorlig og tankevekkende undertone, som i «Grøss og Gru»-serien, kan få flere ungdommer til å lese en hel bok. Andre bøker tar opp mer alvorlige temaer med et lettlest og presist språk, men uten at alvoret blir mindre. Ungdomsboka «Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen» av Bjørn Sortland (Piggsvin forlag, 2017), handler om en jente som flykter fra Syria. Hovedpersonen Mariam er en vanlig jente med et vanlig liv før krigen bryter ut. For å få fram at hun var en vanlig ungdom som deg og meg, har forfatteren valgt å begynne boka før krigen bryter ut, tre år før Mariam må flykte. Leseren får tydelig beskjed om hva som skjer når ved at forfatteren begynner hver del med tid og sted for hendelsen. Slik blir stedet og tiden også en tydelig markør på den skremmende reisen til Mariam, i avstand til det vanlige livet hun hadde, i tøffe erfaringer hun burde vært foruten.

På første oppslag står det derfor bare: «Homs, Syria, 2011». Og så blar vi fram til åpningsscenen, som er slik:

«Vannet ligger stille. Det er ingen andre her, bare oss to.

Nizar og jeg.

Jeg liker å lukte på huden min når våren kommer.

Huden lukter sol.»

I denne delen fortsetter forfatteren å fortelle om den gryende forelskelsen mellom Mariam og Nisar, som avbrytes av at familien må flykte. Og så gjør vi et hopp fram i tid, mot den delen som begynner med «Aleppo, Syria, 2014»:

«Jeg ligger i en kjeller i et hus som forsvant ett år etter at

vi flyttet inn i det.

Det er tre år siden.

Alt er lenge siden nå.

Jeg ligger på en skitten madrass og lukter på huden min. Slikker på

den.

Den smaker salt. Støvete og salt.

Jeg har glemt hvordan huden min luktet før. Før alt

dette. Dette som gjør at jeg aldri går rolig lenger, nå

løper alt hele tida: beina, hjertet, tankene.»

Indre og ytre

Et annet eksempel på en bok som tar opp et alvorlig tema samtidig som språket er holdt i en lavmælt, enkel tone som kler handlingen og hovedpersonen, er ungdomsromanen «Smadra» av Brynjulf Jung Tjønn (Flamme forlag, 2018). Boka handler om Oda, en ung jente som blir slått av moren sin. For Oda er det selvsagt grusomt å bli slått, men moren til Oda sliter. Hun har fått en sykdom i hendene som gjør at hun ikke lenger kan å være arkitekt. Moren er i fritt fall, bort fra det livet hun hadde før, bort fra alt hun mestret. Oda er glad i moren sin og vil beskytte henne, noe som skaper en indre konflikt i Oda. Oda trenger hjelp, men hun tør ikke å fortelle hva moren gjør, ikke en gang til bestevennen Milad, som har flyktet fra krigen, og som også har en mor som sliter.

Når Milad forteller om moren sin, blir Oda fristet til å fortelle, men lar vær. Kontrasten mellom indre og ytre blir tydelig for oss som leser. Oda sier ikke høyt hva som egentlig foregår inni henne, men vi som leser, vet:

«Du er heldig,» seier Milad. «Foreldra dine er ikkje
plaga av noko.»
Eg svarar ikkje. Men kjenner at eg vil seie det til han.
For Milad er bestevennen min. Eg vil fortelje
kva mor gjer mot meg.
«Milad, eg er så glad for at du fortalde meg
om mor di,» seier eg.

Bøker for alle

Bøker for barn har ofte illustrasjoner, og vi som jobber med bokutvikling, må alltid ha et bevisst forhold til hva illustrasjonene gjør med helheten og med teksten. Hvordan er samspillet mellom tekst og bilde? Hva gjør illustrasjonene med det inntrykket og den opplevelsen leseren får når han eller hun åpner boka? Hva sier bildene om hvem boka passer til, og hvilke muligheter til fortelling ligger i hver illustrasjon?

Jeg ba en jente på 12 år med sterk dysleksi om å lese «Jenta som ville redde bøkene» av Klaus Hagerup og Lisa Aisato (Gyldendal, 2017). Jeg ba henne si akkurat hva hun syntes om den, og dette er viktig, for det er opplevelsen hennes av boka som skulle fram, hun skulle slippe å oppleve oppdraget som en test på hva hun mestret. Hun begynte med å fortelle om illustrasjonene: «Bildene var fine. De gled liksom litt ut. Jeg likte at de ikke hadde en rett strek sånn som i mange bøker for barn.»

Noe av det fine med illustrasjonene med Lisa Aisato er jo nettopp at de ikke er barnslige. At de er vakre, at de utvider teksten og gir boka et løft. Jenta på 12 år opplevde å bli tatt på alvor. Å bli sett på som kompetent, å ikke bli nedvurdert som leser og som observatør, det er viktig for alle, også for barn og ungdom som strever med lesing. Kanskje særlig for barn og ungdom som strever med lesing, fordi de møter på så mange fordommer og nederlag til vanlig.

I møte med lesesvake er det lett å ha fordommer. Jeg må innrømme en ting; også jeg, som har jobbet med dette lenge, møter innimellom fordommer hos meg selv. Da jeg leste førsteutkastet til «Jenta som ville redde bøkene», ble jeg skeptisk. Boka handler om en jente som elsker å lese. Hun leser hele tiden. Målet var at også lesesvake barn skulle få glede av denne boka. Burde ikke boka i stedet handle om noen som sliter med lesing?

Heldigvis fikk Klaus rom til å skrive den boka han ville; en bok om en jente som leser og leser. For da jeg ba 12-åringen fortelle hva hun syntes om historien, sa hun: “Jeg likte boka. Jeg likte at den handlet om en jente som elsket bøker. Da fikk jeg også lyst til å like å lese bøker.”

Vi må slutte å lage et skille mellom dem og oss. Vi må slutte å tro at de som sliter med å lese, ikke trenger den samme spenningen og den samme litterære utfordringen som oss. Det de trenger er bøker som tar hensyn, men uten at det går på bekostning av kvalitet.

Å skrive godt og enkelt. Å finne fram til en bok som et barn eller en ungdom med lesevansker både kan og vil lese. Hva handler det om? Først og fremst handler det kanskje om å finne fram til den skjøre og spennende balansegangen mellom skrivelyst og lesehensyn, mellom mestring og motivasjon. For det som er så spennende med «Jenta som ville redde bøkene», er jo ikke først og fremst at den er lett å lese, men at den er sprelsk, morsom, rar og sprø, akkurat slik Klaus Hagerup skriver. Det er først og fremst en bok av Klaus Hagerup. En bok som har fått beholde den energien han alltid hadde i bøkene sine.

Hva skal til for å få ungdommen med dårlig selvtillit til å finne en bok som interesserer ham? Hva skal til for å få jenta med sterk dysleksi til å løpe til biblioteket som jenta på dette bildet? Det handler om både mestring og motivasjon, om glede og hensyn, og om helhet, nysgjerrighet, engasjement, holdninger og interesse. For skriving for lesesvake er fortsatt noe mange forfattere vegrer seg mot, kanskje fordi de tror det vil hindre dem i kreativ frihet. Bøker for skoletrette ungdommer er fortsatt noe mange forlag er redde for å satse på. Leser søker bok jobber for at flere av de bøkene som kommer ut på allmennmarkedet skal passe for flere.

Men det er fortsatt mye vi ikke vet. Det er forsket veldig lite på bøker for lesesvake. Vi er ikke framme enda. Vi må løfte fram kunnskap, vi må spørre og grave, skrive, illustrere og utforske. Vi må slutte å se på tilrettelegging som forenkling og fordumming, men i stedet finne ut hva som skal til for at flere skal ha glede av de bøkene som finnes. Vi som er inne i litteraturen må ikke lage stengsler for de som vil inn. Hva skal til for å åpne bøkenes verden for alle? Det håper jeg vi vil fortsette å bry oss om og finne ut av, slik at alle barn og ungdom, også de med lesevansker, kan finne en bok som er god.

Litteraturliste

Becker, M., McElvany, N. & Kortenbruck, M. (2010): Instrinsic and extrinsic reading motivation as predictors of reading literacy: A longitudinal study, Journal of Educational Psychology, 102(4), 773-785. doi:10.1037/a0020084.

Dysleksi Norge (2017): Faglige retningslinjer for kartlegging, utredning og oppfølging av elever med dysleksi, Dysleksi Norge.

Dysleksi Norge (2019). Lokalisert 05.04.19 på http://dysleksinorge.no/fagstoff/

Johnsen, Mari Kanstad (2017): ABC, Gyldendal.

Gambrell, L. B. (2011). Seven rules of engagement: What`s most important to know about motivation to read, The Reading Teacher, 65(3), 172-178.

Hagerup, Klaus og Aisato, Lisa (ill) (2017): Jenta som ville redde bøkene, Gyldendal.

Malloy, J., Marinak, B. & Gambrell L. B (Eds.) (2010): Essential readings on motivation. Newark, DE: International Reading Association.

Mæhle, Lars (2018): Død eller levande, Samlaget.

Peterson, R. L., & Pennington, B. F. (2012). Seminar: Developmental Dyslexia. Lancet, 379(9830), 1997–2007.

Røssland, Tor Arve (2018): Den tolvte spelaren, Samlaget.

Saanum, Kari (2018): Ingen er ei øy, Omnipax.

Sortland, Bjørn (2017): Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen, Piggsvin forlag.

Tjønn, Brynjulf Jung (2018): Smadra, Flamme forlag.

Tracey, D. H. & Morrow, L. M. (2006). Lenses on reading, New York: Guiford.