Vil underholde og få leserne til å tenke

Hvordan var møtet med teksten til Michael Stilson? Og hvordan begynte du å jobbe med illustrasjonene?

Det var den norske tegneserieskaperen John Jamtli som nevnte meg og arbeidet mitt til Michael Stilson og Nicolai Houm, som er redaktør på Ena forlag.  Etter noen telefonsamtaler og et møte ble vi ganske raskt enige om å samarbeide. Jeg hadde nettopp fullført en annen tegneserie om unge fotballspillere og kunne vise frem arbeid i den stilen de var ute etter. Med noen justeringer passet det inn i Stilson sin historie. Til dette prosjektet tegnet jeg en renere stil. Jeg tok bort overflødige detaljer og hadde mer fokus på god leseflyt og handling.

Hva var det beste med å arbeide med denne boka?

Helt ærlig? Alt! Jeg elsker Michael sitt manus. Jeg synes menneskelige forhold og vennskap er veldig interessant. Spesielt liker jeg hvordan manuset utforsker begrepene «vinnere» og «tapere». For dagens ungdom er det to viktige begreper. Nå er det suksess som er blitt målet, og ikke nødvendigvis den man jobben gjør. Det er en form for «desperat suksess».

Jeg likte også at boka inneholder mye action. Det var en utfordring å illustrere bevegelser og disponere de visuelle elementene riktig. Hvordan skulle spillerene på fotballbanen se ut, hvordan skulle ballen og målene plasseres i forhold til hverandre?

Er du interessert i fotball?

Jeg spiller ikke fotball selv, men jeg liker å følge med på VM! Alt blir litt forsterket av min «innvandrertilstand». Nostalgien for landet mitt gjør fotballen enda mer intens. Men tiltrekningen min er nok mer «intellektuell». Jeg er fascinert av ritualene, kampen om å nå målene sine, dynamikken i lagene, de menneskelige relasjonene og alle historiene fotball skaper.

Jeg er også fascinert av de ulike filosofiene til trenerne, som i noen tilfeller overgår selve fotballen. Når noen trenere snakker om fotball, snakker de egentlig om helt andre ting som er mye mer knyttet til selve mennesket:  Å reise seg etter nederlag, den sterke solidariteten til laget i vanskelige tider, fortsette kampen selv om du vet den er tapt. Slik skiller fotball seg fra andre idretter og blir spesiell for meg.

(Luis Guaragna)

Tenker du at folk forventer at du liker fotball og at du er god til å spille fordi du er argentinsk?

Ja! Folk forventer at argentinere skal spille fotball, danse tango og være grillmestere. Heheh! Fotball har i stor grad definert den argentinske kulturen. Vi var svært gode lenge og fotball var et spørsmål om stolthet. I dag er nivået på fotballagene over hele verden mer jevnt. Det er vanskeligere å skille seg ut nå.

Vi må huske at det første verdensmesterskapet ble spilt i Uruguay (som er nesten det samme som Argentina, ettersom landene er så nærme hverandre) og i finalen spilte Uruguay mot Argentina. Siden den gang i 1930 er det mye historie som knytter Argentina og Uruguay til fotball, og Maradona er kanskje den siste store, ekte argentinske fotballhelten.

Når kom du til Norge? 

Jeg kom til Norge for omtrent 12 år siden. Jeg ble født i Buenos Aires i Argentina. En vakker by. Og nå bor jeg i en annen vakker by, Tromsø. Buenos Aires er en verden i seg selv. Kulturelt har byen bevart storheten den hadde fra 1940 til 1970-tallet, til og med noe fra 1980-tallet. Selv om de forskjellige politiske og økonomiske krisene har påvirket byen.

Til tross for krisene har mange fine tradisjoner blitt bevart, for eksempel teateret og kultursentrene.  Og ikke minst kjærligheten til musikk, tegneserier og til bøker. Det er kulturelle begivenheter overalt. Jeg setter også pris på de sosiale båndene i byen. Buenos Aires er virkelig en storby, men båndene mellom menneskene er tette som i en liten bygd. Denne landsbyfølelsen i storbyen gjør Buenos Aires spesiell for meg.

Tromsø er en annen vakker opplevelse. Jeg flyttet hit med et familieprosjekt, med en kjæreste og et barn. Her bor det studenter fra forskjellige deler av verden, det gir byen en veldig spesiell, dynamisk, kosmopolitisk og levende atmosfære. Her er det også mange kulturelle begivenheter, film- og musikkfestivaler. Kulturmiljøet er enormt når vi tenker på at det er en by med bare 70 000 innbyggere. Jeg kommer meg raskt ut i naturen, det er et stort pluss. Naturen her er helt utrolig og det er så mange steder å nyte, spesielt om sommeren. Menneskene her er veldig varme og har en praktisk holdning til livet.

Hvem er referansene dine i tegneserieverdenen?

Den største av dem alle er Alberto Breccia. Han skaper et stort skille i tegneseriehistorien, det er et før og et etter ham. Og så vil jeg nevne Jorge Zaffino, Sergio Toppi, Barry Windsor-Smith, Enrique Alcatena, Oswal, Steranko, Jhon Paul Leon, Moebius, Otomo, Goseki Kojima og Horacio Laila. Listen er lang. Nå har det kommet en helt ny generasjon kunstnere som jeg synes er veldig interessante, som Jen Wang, Paulina Ganucheau og Alex Pauvillad!

Hva er det som er mest interessant i Alberto Breccias arbeid?

Han var unik! I både teknikk og ferdigheter. Han var ikke redd for å eksperimentere. Han sa at han brukte halvparten av livet sitt på å finne «en stil» som han kunne identifisere seg med. Og når han endelig fant den, forstod han fort at det ikke hjalp å ha «en still». Den stilen førte bare til at han gjentok seg selv. Det var ikke bra. Det er veldig lærerikt for meg som kunster. Jeg prøver å justere «stillen» min etter hvilken historie jeg vil fortelle. Og jeg prøver å ikke gjenta meg selv.

Og hva med tegneseriekulturen i Norge?

Tegneserier i Norge er virkelig en oppdagelse for meg. Jeg ble oppriktig overrasket over at et så lite land, sett i forhold til de store tegneserielandene som Frankrike, Italia, Japan og USA, produserer så mye og med så god kvalitet!

To eksempler på norske kolleger som jeg beundrer er Øyvind Lauvdahl og John Jamtli. Lauvdal er et geni som graver i eksistensialismen på en veldig personlig måte. Han bruker så mange detaljer og har en renhet i teknikken. Og John Jamtli som med sitt «non stop» narrativ gjenoppretter historiske hendelser for nye generasjoner.

Det er også fantastisk at man kan få støtte fra staten til å lage tegneserier. Jeg tror kunsten er med på å skape en identitet og sosial enhet som bidrar til å bygge bånd mellom mennesker. Det er et fellesskap som er umulig å få til dersom publikum kun blir presentert for utenlandske tegneserier.

(Illustrasjonene er skisser Guaragna laget til boka Elastico)

Hvorfor kan tegneserier være bra for de som sliter med å lese, tenker du?

Først vil jeg peke på at til tross for teknologisk utvikling, er tegneserien fremdeles aktuell i dag på grunn av sin kraft og fordi den har noe som ikke kan overføres til andre medier. I tillegg er det er en sjanger som gradvis kan introduseres til barna eller leserne. Det er de viktigste kvalitetene tegneserie som medium har. 

Andre utrolige fine kvaliteter er at den har en unik bildegrammatikk. Lesesystemet er organisert med for eksempel små lesebobler, sammensetningen av bilder, variasjon av farger, vignettene og mellomrommet mellom vignettene. Alt dette fører lesernes øyne i den retningen som forfatteren og historien ønsker.

Jeg liker for eksempel hvordan man kan behandle «tiden» i tegneseriesjangeren. Den grafiske tolkningen av virkeligheten: Hver tegneserieskaper har sin stil med en serie symbolske koder som leseren avkoder. For eksempel kanten på en vignett, en svart flekk som blir til en bølge i havet. Dette øker leserens ferdigheter i å tolke koder og bilder.

Tegneserien har i lang tid blitt ansett som «de fattiges kino». Tegneserien har en veldig populær og industriell opprinnelse og den har utviklet seg mye. Men opprinnelsen er i DNAet. I dag, med mangfoldet av sjangere, formater og estetikk har den blitt veldig rik. Det er noe edelt og populært som fremdeles er gyldig ved sjangeren. Det elsker jeg! Den fortsetter å ha en viss opprørsk ånd. Derfor er det et vakkert verktøy for meg å bruke når jeg ønsker å fortelle om menneskelige opplevelser. 

Tusen takk! Wow! Du elsker tegneserier! Jeg hører det! Og et spørsmål til sist, hva drømmer du om å tegne nå og til hvem?

Jeg har mange tegnedrømmer og jeg vil tegne for alle. Jeg liker å tegne for både barn, ungdom og voksne. For tiden tenker jeg mye på den samfunnskrisen vi er i. Både på den økologiske og sosiale krisen. Jeg vil fortelle historier som tar opp slike temaer fra ulike vinkler. Jeg vil gjerne stille spørsmål, uten å glemme noe av det viktigste: Å få andre til å tenke, men også underholde.