Å møtes gjennom ord og litteratur

For dere som ikke kjenner meg: Jeg heter Jamie Johnston. Jeg er bibliotekar fra før. I tillegg til min bakgrunn i bibliotek- og informasjonsvitenskap, har jeg spesialisering i internasjonal migrasjon og etniske relasjoner. I 2014 kom jeg til Norge for å ta en doktorgrad som satte søkelys på bibliotek, integrering og språkkafeer. Nå underviser jeg ved OsloMet, ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag, og fortsetter med forskningen på språkkafeer.

I dag skal jeg presentere et nytt forskningsprosjekt som heter DIALOG: å møtes gjennom ord og litteratur. Etter det skal jeg snakke litt om integrering og språkkafeer i koronatiden.

Før vi snakker om bibliotek, språkkafeer, integrering og den viktige rollen til alle dere som har noe å gjøre med språkkafeene, vil jeg si litt om språk og om min egen norskopplæring. I dag er en viktig dag for meg. En dag som – jeg synes – har mening for oss alle. I dag holder jeg – for første gang – et foredrag på norsk på en faglig konferanse. Jeg hadde tenkt å snakke engelsk i dag, det føles mer komfortabelt for meg. Jeg kan uttrykke meg bedre, men hele poenget i dag er å diskutere, reflektere og huske hvor viktig språkkafeene er, og det arbeidet som dere legger i dem.

Jeg har deltatt på noen norskkurs og de var bra. Men faktisk har jeg ikke hatt så mye tid til formell språkopplæring på grunn av en hektisk phd-periode, jobb og familieliv. Norskferdighetene som jeg har, er for det meste et resultat av deltakelse på språkkafeer. Et resultat av samtaler som jeg har hatt gjennom årene med mange av dere. Jeg påpeker dette fordi jeg ønsker å understreke viktigheten av arbeidet som gjøres på språkkafeer. Og hvor viktig det blir for livene til deltakerne i språkkafeene.

Dialog
Nå er vi i gang med et nytt forskningsprosjekt som setter søkelys på språkkafer. Prosjektet heter DIALOG: å møtes gjennom ord og litteratur. Prosjektet er et samarbeid mellom Leser søker bok, Deichman bibliotek på Holmlia og Stovner, samt Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet.

Fra OsloMet er jeg, Åse Kristine Tveit, Gerd Berget, og Jannica Heinström involvert, fra Leser søker bok er det Veronica Salinas og Hanna Bovim Bugge, og fra bibliotekene er det Shelli Lake fra Deichman Stovner og Nisrin Maktabi Barkouki fra Deichman Holmlia. 

Målet for forskningen er å undersøke hvordan bibliotek kan legge til rette for interkulturell dialog, økt deltakelse og integrasjon gjennom bruk av litteratur i språkkafeer og andre samtalebaserte aktiviteter. Det overordnede forskningsspørsmålet er: Hvordan kan bibliotek støtte integrering?

Mer spesifikt skal vi i gruppen forske på hvordan språkkafeer og bruk av litteratur som utgangspunkt for språkkafeenes samtaler, kan støtte forskjellige aspekter og dimensjoner av integrering, som inkluderer:

• språkutvikling (særlig emosjonelt språk)
• utvikling av økt interkulturell forståelse
• utvikling av felles identitet og tilhørighet
• integrasjon, herunder personlig opplevelse av livskvalitet
• leseferdighet

Et viktig aspekt av forskningen er at den er basert på en dialog mellom akademiske forskere og fagfolk som jobber med språkkafeer og litteratur. Vi tror at en DIALOG mellom aktører er nødvendig for å informere forskningsprosessen og samtidig utvikle vår forståelse av praksis. Ved å sikre at forskningen blir informert av praksis, kan vi være trygge på at vi fokuserer på viktige spørsmål og aspekter ved språkkafeer; spørsmålene og aspektene som er viktige for de som er direkte involvert. Ideelt sett kan praksis informere forskningen, og forskningen kan i sin tur informere praksisen.

Prosjektet er i den preliminære fasen. Vi har brukt deltakende observasjon på Deichman Stovner og Deichman Holmlia (eller litteratur-språkkafeen med Veronica Salinas) både i vår og nå i høst.

I løpet av 20/21, sender vi ut et nettbasert spørreskjema som jeg håper at dere vil ha tid og lyst til å fylle ut. Akkurat nå ser vi mye kreativitet i feltet og vil ha en bedre forståelse av hvordan frivillige og deltakere erfarer de forskjellige aktivitetene og bruk av litteratur på språkkafeene. Etter at vi har analysert svarene fra spørreundersøkelsen ønsker vi å intervjue frivillige og deltakerne å utforske temaene i dybden.

For hvordan går det med integrering i koronatiden? 
Tidligere i år var integrering mye diskutert da Integreringsbarometeret fra IMDI ble publisert. Ifølge rapporten var det bare to av ti blant den norske befolkningen som mente at integreringen går svært bra eller ganske bra, mens nesten halvparten mente dette går ganske dårlig eller svært dårlig. Dessuten mente seks av ti at diskriminering var til hinder for integreringsprosessen, selv om like mange mener dette er fordi mange innvandrere har en religion eller kultur som ikke passer i Norge. Basert på denne undersøkelsen er det tydelig at det er et stykke vei å gå før integrering er en oppnådd realitet.

Vi vet at hvis integrering skal oppnås, krever det at både innvandrere og majoritetsbefolkningen tilpasser seg til hverandre. Innvandrere må tilpasse seg samfunnet de mottas i, og dette samfunnet må ta hensyn til og tilpasse seg innvandrerne. I siste instans handler integrering om å finne den beste måten vi alle kan leve sammen på. Det krever at innvandrere og majoritetsbefolkning har muligheter til å møtes og samhandle på meningsfulle og konstruktive måter. Slik kan de etablere relasjoner seg imellom, relasjoner som gjør det mulig å sammen skape et trygt, levende samfunn der alle kan bidra og utvikles.

Grasrottilnærming
En avgjørende faktor for at integrering skal lykkes, er kontakt mellom grupper, og tverrkulturell dialog. Som med alle andre relasjoner, er også disse resultat av samhandling mellom mennesker, og hvilken kvalitet og type kontakt den innebærer. Vi må greie å komme sammen og finne ut av forskjellene mellom oss, så vel som fellesnevnerne, for å finne det menneskelige i den Andre. For å oppnå dette kreves det en grasrottilnærming, og det praktiske spørsmålet er hvor og hvordan vi alle kan møtes og engasjere oss på meningsfulle og konstruktive måter, samtidig som vi lærer noe om hverandre og om saker vi synes er viktige. Det er her språkkafeene har spilt og spiller, en nøkkelrolle. 

Forskning tyder på at bibliotekene er ett av de første stedene nyankomne innvandrere tyr til.  Bibliotekarene er blant de første menneskene i det nye landet som mange innvandrere får en relasjon til. Det plasserer bibliotekarer og frivillige i språkkafeer i fremste rekke, på ett av de stedene der integrering spiller seg ut og faktisk finner sted. Kollektivt er bibliotekansatte og frivillige i posisjon til å være endringsagenter, fordi de legger til rette for sosial samhandling og kunnskapsformidling mellom ulike sosialgrupper i stadig mer mangfoldige samfunn.

Tidligere forskning på språkkafeer viser at mange av deltakerne på språkkafeene har få muligheter til å snakke med norsktalende utenom språkkafeene og motsatt. Min tidligere forskning peker også på at samtalene på språkkafeene ikke bare støtter opp om språklæring, men de kan føre til reduksjon i fordommer, og fremme toleranse. 

Sosialt nettverk
I tillegg til reduserte fordommer og fostring av toleranse, sa mange av innvandrerne at ved å delta på språkkafeer skaffet de seg et sosialt nettverk og økt forståelse av nordmenn og det norske samfunnet. Både deltakere og frivillige gav uttrykk for at de hadde fått venner og bekjente på språkkafeene. I tillegg mente begge parter at å delta på språkkafeene gav dem økt bevissthet om gjensidig tilhørighet. Nivåer av tillit ble oppgitt til å være høyere blant deltakere på språkkafeer enn ellers, og både deltakere og frivillige syntes de var i stand til å gå inn i diskusjoner og debatter på respektfullt vis. Sammensatte sosiale nettverk, høy grad av tillit, og gjensidig opplevelse av tilhørighet er alle tre kjennetegn på vellykket hverdagsintegrasjon.

Nå står vi overfor utfordringer med å tilby språkkafeer og andre møteplasser på grunn av redusert drift på bibliotekene. Samtidig har behovet for og viktigheten av programmer som språkkafeer aldri vært større. Som mange andre i samfunnet, er innvandrere isolert, muligens i større grad enn andre på grunn av manglende sosialt nettverk.

Vi har hørt fra mange som deltar på språkkafeene at de ikke har jobb, selv om de veldig gjerne vil ha jobb. Mange har sagt at de bruker tiden til å utvikle språkkunnskapene sine, slik at de får bedre sjanser på arbeidsmarkedet, og slik at de kan øke deltakelsen sin i samfunnet når vi har kommet gjennom denne tøffe perioden vi navigerer i nå. Noen av dem har sagt at de er stresset og engstelige for ikke å kunne reise til familiene hvis noe skjer. Det er de samme tingene som mange (eller kanskje alle) av oss opplever i varierende grad. Det som gjør det mer krevende nå, er at mange innvandrere er i en fase der de prøver å bli en del av samfunnet, de prøver å øke sin deltakelse i samfunnet. Mange av dem mangler språket og kunnskapen om det norske samfunnet for å få det til. De trenger støtte gjennom denne tiden, men har få steder å vende seg til.

Potensialet til de digitale språkkafeene – å støtte språkopplæring og utvide nettverk – ser ut å være stort. Ved slutten av en språkkafe i vår, spurte en av deltakerne om det blir en avslutningsfest for språkkafeen. Han sa dette fordi «vi er som en familie, en stor familie!» – det var bare noen få uker etter at vi ble kjent med hverandre. De fleste  av oss kjente hverandre ikke før den digitale språkkafeen startet opp.

Dessuten, noen av deltakerne og de frivillige på språkkafeene har av og til snakket om å møtes utenom språkkafeen – i en park, på kino, eller andre steder der de kan holde avstand. Disse funnene tyder på at de virtuelle språkkafeene har stort potensiale som møteplasser, og for å fremme integrering som går videre enn bare språkopplæring. Vi i DIALOG-gruppen kommer til å gjøre dybdeundersøkelser av hvordan frivillige og deltakere har erfart bruk av litteratur og andre aktiviteter på språkkafeene i de neste kommende måneder.

Som jeg sa i starten, språkkafeene har gitt meg en arena for å utvikle mine språkferdigheter. Siden midten av mars, da jeg reiste tilbake til Island, har de digitale språkkafeene vært en viktig kanal for meg til å fortsette å lære norsk og bygge opp selvtilliten min med å snakke. Forholdet til de andre deltakerne og frivillige har vært veldig viktig for meg for å bryte isolasjonen, og føle at jeg er ikke alene når jeg sliter og føler språkopplæringen går altfor sakte. Dette forholdet til andre deltakere og frivillige har holdt meg koblet til det norske samfunnet, og jeg har etablert nye bekjentskaper med folk som jeg håper å treffe ansikt til ansikt når jeg får lov å reise til Norge igjen. Jeg har fått bli kjent med norsk litteratur og utforske følelser, livserfaringer, forståelser, perspektiver i et nytt språk. Jeg har fått diskutere og reflektere over store livsspørsmål, og fått le og tulle om lettere temaer. Jeg har fått bli med, og fortsette mot målet mitt å lære norsk. 

Jeg kan ikke snakke for de andre frivillige og deltakere på språkkafeene, det er det vi håper å få innsikt i gjennom forskningsprosjektet. Jeg ville imidlertid ikke bli overrasket om mange av dem hadde lignende følelser og opplevelser som jeg har hatt. Observasjonene jeg har hatt mens jeg deltok på språkkafeene sist vår og nå i høst, tyder på at mange har hatt lignende følelser og opplevelser.