Er teksten preget av påstandssetninger og generelle beskrivelser, blir leseren stående på utsiden av historien og får ikke tatt del i hovedkarakterens indre liv. Ta for eksempel setningen: «Hun ble ofte trist og rasende over hvor urettferdig alt var». For det første skildrer setningen noe generelt – noe som skjer ofte. For det andre er det en påstandssetning om hvordan hun føler seg – teksten viser oss igjen ting.
Prøv å identifiser denne type tekstpartier når du skriver, og skap heller en scene der hovedkarakteren opplever noe som skaper disse reaksjonene. Bruk dialog, bruk sanseskildringer for å beskrive hva hovedkarakteren opplever, lukt, lyd, smak og fysiske fornemmelser – er det varmt eller kaldt? Ved å arbeide gjennomgående med teksten på denne måten, tar du leseren tett på stoffet så hun kan oppleve og reflektere over de valgene karakteren tar i historien.
Sjekk også hvordan kapitlene dine starter. Er de preget av generelle beskrivelser, så prøv å starte kapitlene rett i scene. Se etter formuleringer som «dagen etter» «etter middag» «uka etter» «ofte», «hver gang» osv. Innimellom er slike oppsummeringer effektivt, men for mye bruk av denne type tidssammendrag skaper en statisk tekst.