«Har vi vært lenge nok i Norge til å lese en roman?»

Jeg er spent. I Leser søker bok har vi en målsetting om at bøkene vi støtter både skal være gode bøker for en smalere målgruppe, samtidig som de kan nå bredt ut på allmennmarkedet. Sånn er det også med denne romanen: Den er utviklet for å inkludere lesere med kognitive utfordringer, men har samtidig en målsetting om å være en rik roman for lesere som ikke har disse utfordringene. Har Leser søker bok sammen med forfatter, illustratør og forlag lykkes med denne ambisiøse målsettingen? Det er dette jeg er spent på å finne ut når jeg møter leserne denne dagen.

Første møte med studentene

Det er første gang denne gruppen med studenter fra Rosenhof er på Litteraturhuset, og det er første gang vi møtes. Jeg ønsker alle velkommen og spør med en gang hvor mange som har lest en roman på norsk. «Vi har ikke vært i Norge lenge nok til å lese en roman!» smiler en av gutta. Og jeg forstår det. Jeg selv har vært ny i Norge. Og selv om jeg elsker litteratur, var jeg redd de tjukke og tunge romanene på norsk. «Jeg er ikke sikker på om denne romanen passer for oss» sier jeg. «Men vi kan lese og så kan vi tenke og snakke sammen. Høres det ut som en god plan?» spør jeg. Alle har fått kaffe eller te og vi starter.

Deltagerne leser et oppslag hver:

«Før likte ikke Elisabeth kaffe.
Kaffen smakte sterkt og beskt og varmt.
Elisabeth fikk hjertebank av kaffe.
Hun ble svimmel.
Nå drikker Elisabeth kaffe hver dag,
flere ganger om dagen.
Heller kaffe enn melk.
Heller kaffe enn vann.»

Etter denne teksten må vi stoppe litt. Flere vil fortelle om hvor mye kaffe de drikker, at før de bodde der eller der, drakk de te, eller mindre kaffe. «Men her i Norge, drikker alle mye kaffe» sier en kvinne og ler og alle ler.

Vi fortsetter å lese. Vi leser om Elisabeth som bor hjemme sammen med moren sin. De drikker kaffe og ser på TV. Elisabeth er voksen og har lyst til å leve sitt eget liv, ta egne valg, bestemme selv, og kanskje få seg en kjæreste. Vi leser også om Mari, Elisabeth sin kollega på jobben, som kan spå i kaffe:

«Mari kan spå i kaffe.
Når kaffen er drukket opp,
gir folk koppen sin til henne.
Da kikker Mari i koppen.
Hun ser på kaffeflekkene,
og hun ser på personen
som har drukket kaffen».

Vi finner noe vi har felles

Og her måtte vi bruke mye tid! Alle, absolutt alle, ville dele hvordan dette var i deres land. Noen land hadde lang tradisjon i å spå i kaffe, andre i å lese tarot, alle snakket om forskjellige spåtjenester, om healing og klarsynte. «Vet dere hva? Før jeg kom til Norge, det var en dame som sa til meg jeg skulle dø», sier en av deltakere. Alle blir stille. Plutselig merker jeg en annen type alvor komme til oss. «Hvor lenge har du vært i Norge», spør jeg. «To år», svarer hun. «Og du er fortsatt her», sier jeg. «Ja, men jeg tenker på det hun sa. At jeg skulle dø. Jeg tenker på det ofte», sier hun. «Men alle vi skal dø. Hun sa noe riktig. Alle skal dø en gang,» sier jeg med et smil for å prøve å lette på stemningen. Og alle ler. Vi eksploderer i latter og så blir vi stille. Vi fortsette å lese.
Vi leser halve romanen sammen. Ingen vil dra hjem. Alle lurer på om Elisabeth og Falken skal får lov til å bli sammen. Alle lurer på når vi møtes igjen. Og det lurer jeg på også. Jeg merker jeg trenger dette så ofte som er mulig: Å lese sammen med andre, å møte andre gjennom litteraturen.