Leseglede på demensavdelingen

Jeg har lest høyt hele livet. Det har vært mest for barn og unge i mitt arbeid i skolen. Og jeg er glad i både dikt og en god historie. Nå er jeg pensjonist, og da jeg oppdaget at biblioteket søkte etter «leseombud», tenkte jeg straks at det var noe for meg.

Og det var det.

Jeg kaller meg «lesegjest». Jeg synes dette hyggelige ordet passer godt på den gjensidige gleden som kommer ut av lesestundene.

Jeg leser på et sykehjem som har demens som spesialitet. De har også avdelinger for «unge demente». Det er stor oppslutning. Folk siger inn til stua fra alle kanter. 10-25 beboere møter hver gang. Jeg leser korte noveller, eventyr og andre korte tekster, som sagn og lokale sanne historier, og jeg leser dikt.

Jeg har brukt mye tid på å finne gode tekster. Jeg redigerer litt ved å bytte ut noen ord og utelate noen setninger, slik at det ikke blir for komplisert å følge med. Kanskje er det ikke nødvendig. Man skal jo ikke undervurdere sitt publikum. Det bor mye inni mennesker med demens som de ikke får gitt uttrykk for. Jeg tror likevel at jeg gjør rett i å forenkle noe, slik at flest mulig klarer å følge fortellingen.

En grei ting med dette publikumet, fra mitt synspunkt, er at jeg etter ett år kunne «snu bunken». Jeg slutter nok aldri å lete opp nye tekster, men jeg kan også lese de samme historiene og diktene på nytt. Da tar forberedelsene mindre tid. Og forresten, vi som husker rimelig bra, liker jo også å høre en god historie om igjen.

På min vei, bokstavelig talt, har jeg funnet en spesielt morsom type historier. Vi har reist mye i Norge de siste årene, og rett som det er snubler jeg over et lokalt sagn eller sann historie. Jeg søker opp alt jeg kan finne om disse hendelsene og skriver min versjon, som jeg så leser høyt. Historiene fascinerer meg, og kanskje tilhørerne merker en spesiell innlevelse fra meg?
I hvert fall lytter folk ekstra oppmerksomt til disse historiene.

Eventyr slår godt an. Jeg plukker ut kjente og morsomme eventyr, som «Kjerringa mot strømmen» og «Mannen som skulle stelle heime». Men jeg vet at andre leser eventyr hver eneste uke.

Gjenkjennelsen gjør tydelig godt! Den ansvarlige på avdelingen sier at det er ikke så viktig hva jeg leser, og at det er en fin stimulans for beboerne, uansett om de ikke oppfatter alt. Men det ligger ikke for meg å ta lett på ting, så jeg har pløyd meg gjennom mye for å plukke ut passende historier (Se forslag).

Så hvordan blir jeg mottatt? Hvordan opplever jeg å komme som lesegjest?

Jeg har blitt mottatt med stor interesse og takknemlighet fra første stund. Men det tok litt tid før jeg lærte meg å bli mer utadvendt slik at jeg kunne oppnå best mulig kontakt med denne gruppen, som ikke så lett finner ord og utrykk.

Nå presenterer jeg meg hver gang og sier at jeg er der for å lese høyt. Da faller også de tilhørerne til ro, som ikke husker hvorfor de sitter der, i en krets. Ofte må vi vente litt på noen, og da kommenterer jeg kanskje været eller småprater litt. Hvis det snør, vekker det alltid engasjement. Jeg leser alltid noe som passer til årstiden. Ettersom jeg har blitt tryggere på å snakke og å være hjertelig til stede i kontakten med folk, kommer det mer smil og kommentarer fra dem også.

Vi blir tryggere sammen.

Jeg har også lært meg å lese roligere og å ta pauser innimellom – spesielt etter setninger med spesiell betydning. Da kan meningen få tid til å synke inn.

Jeg er ellers en glad musikant, og jeg tar med en fløyte som jeg improviserer på. Dette fungerer som illustrasjoner til det jeg har lest. Jeg spiller to-tre ganger i løpet av de ca. 45 minuttene jeg er der. Jeg spiller fuglene, snøen, skøyteturen… Det slår godt an.

«Du glemmer det aldri når du har bidratt til å vekke glede, følelser, glemte minner og ord hos mennesker med alvorlig demens.»

Andre lesegjester spiller musikk eller sanger fra en telefon eller nettbrett – kanskje noe som beboerne kan synge med på. Eller kanskje de tar en allsang. Det har jeg foreløpig gjort to ganger. Etter idé fra kulturkonsulenten, sa jeg først: «Du kan bli med på den måten som passer for deg i dag. Du kan synge med, nynne, slå takten eller bare lytte.» Det var lurt fordi det tok brodden av mulig prestasjonsangst.

Men det er slett ikke nødvendig å gjøre mer enn å lese. Nå har vi jo alle fått øynene opp for hvor positivt det er for folk med demens å synge. (jfr. demenskorene) Men jeg har erfart at det å bli lest for har noe av den samme effekten. Å høre litteratur som man kjenner igjen noe fra, kan vekke både glede, minner og ord fra glemselens slør. Og det er en fin fellesskapsopplevelse. Å synge i kor passer jo heller ikke for alle. Høytlesing passer for de fleste.

Det er godt å høre at folk humrer på «riktig» sted. Da vet jeg at i hvert fall noen følger godt med. Og noen ganger kommer det overraskende kommentarer.

Jeg sier gjerne noe innledningsvis for å sette dem på sporet av hva som kommer.

Kanskje tar jeg opp et ord eller flere som er sentrale i teksten, for å spore tilhørerne inn på det jeg skal lese.

Sist uke leste jeg et morsomt stykke som heter «Hysj, nå kommer Hjallis» Jeg snakket litt innledningsvis om skøyteløperen. Da løftet en mann hodet fra langt nede på brystet og sa, med glød i blikket: «16.32.6!» (Hjallis’ rekord på 10.000m fra 1952. Den er legendarisk og stod i åtte år.) Så fortalte han litt om hvordan de i barndommen gikk på skøyter på fjordisen. Han hadde aldri sagt noe til meg før, utenom «takk».

Sånne øyeblikk er gull. Du glemmer det aldri når du har bidratt til å vekke glede, følelser, glemte minner og ord hos mennesker med alvorlig demens.

– Else-Marie Haakonsen

LITTERATURTIPS:

Oscar Braaten: Den nye mora/Kongstabel/Kremmerhuset.

H.C.Andersen: Det er helt sant (en fjær blir til fem høns)/Hva en tistel opplevde

Arthur Omre: En hyggelig gjest/Fra sju til åtte/Hunden

Fra boka «Livet er som et banantre»: Den lange veien hjem/Narrens siste ønske/Skjorta til en lykkelig mann

Barbra Ring: Itte no’ knussel

Alf Prøysen: Jevnere veg/Teskjekjerringa på julehandel

Øyvind Thorsen: Hysj, nå kommer Hjallis/Jenter opp og jenter i vente

Odd Børretzen: Kjærlighet

Haldis Moren Vesaas: To kvite stolar/Smilande benk/Nesten ingenting