To språk og to hjemland – og boken ble en dør

Hvor begynner en forfatter som befinner seg i et nytt land?

Hvordan begynner han å oversette og publisere, hva er første steg, i hvilken retning skal han gå?

Mange spørsmål lød i meg, de surret i hodet mitt dag og natt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tekstene mine ut til det norske samfunnet, ikke en gang til miljøet av forfattere og intellektuelle. Spørsmålene var store, og jeg hadde ingen klare svar. Jeg var som en liten båt som har mistet forbindelsen til hjemlandet, fortøyningen var kuttet tvers av og båten befant ute på åpent hav uten land i sikte. Så langt øyet kunne se fantes bare sinte bølger, og båten kjempet konstant mot å drukne i bølgene.

Oversettelse av skjønnlitteratur er en spesielt krevende øvelse som kun noen få oversettere mestrer, og oversettelse av poesi er enda vanskeligere. Poesi er en spesiell sjanger, der skjønnheten i hvert dikt ikke bare ligger i språket, men også i bildene og symbolene, og i den sosiale, kulturelle og psykologiske arven disse bildene og symbolene bærer.

Hvor skulle jeg få tak i en oversetter og hvordan skulle jeg få formidlet diktene mine her? Tankene og spørsmålene koblet seg sammen og flettet seg inn i hverandre. Jeg fant ikke veien foran meg, og spørsmålene ble vanskeligere og mer tvetydige jo mer jeg tenkte på dem.

«Jeg var som en liten båt som har mistet forbindelsen til hjemlandet, fortøyningen var kuttet tvers av og båten befant ute på åpent hav uten land i sikte.»

Land i sikte

Så ble det vår, og jeg ble invitert til Norsk litteraturfestival på Lillehammer for å delta på et seminar for fribyforfattere. Seminaret skulle handle om bokbransjen og om oversettelse, og foreningen Leser søker bok stilte med forelesere. Året var 2018, og jeg hadde bodd mindre enn ett år i Norge. Jeg kunne knapt et ord norsk, men ved siden av meg inne på seminarrommet satt en irakisk tolk som behersket flytende norsk. Hun hadde i oppdrag å oversette det som foregikk i forelesningene til arabisk. Jeg spurte henne: Kan du også oversette et kort dikt fra arabisk til norsk? Hun gjorde det, og etterpå fikk jeg hjelp av foreleseren Hanna Bovim Bugge til å gjøre om den korte teksten til et dikt på norsk. Jeg leste diktet på scenen for publikum samme ettermiddag, sammen med en gruppe andre forfattere. Det var et eventyr for meg. Jeg er naturlig nok forsiktig med poesi og presser ikke diktene mine for tidlig ut i offentligheten. Men publikums mottakelse av teksten jeg leste ga meg sterk støtte. Jeg spurte Hanna: Kan vi oversette flere tekster? Hva skal jeg gjøre for å bli hørt? Hun svarte rolig: Vi kan prøve å oversette flere dikt slik vi gjorde nå, og få dem vurdert av organisasjonen min. Og jeg tenkte: Hvorfor ikke?

Vår raske oversettelse av den korte teksten var vellykket på verkstedene på Lillehammer, men verkstedene vi nå gikk i gang med var ukjent mark, av den helt enkle grunn at Hanna ikke kunne arabisk og jeg ikke kunne norsk. Vi hadde ingen annen løsning enn å kommunisere gjennom mitt enkle engelske språk og ved hjelp av Google Translate, og slik begynte vi å diskutere og oversette diktene setning for setning ved hjelp av dialogen mellom oss.

Begynnelsen var derfor full av krevende utfordringer, og fiasko var en skremmende mulighet som hjemsøkte oss. Men nå ser jeg at det var et modig og intelligent valg fra vår side. Oversetterverkstedene fortsatte med mange diskusjoner. Med besluttsomhet og etter flere arbeidsmøter hadde vi en dyp følelse av at vi ville lykkes med denne nye erfaringen. Vi hadde klart å samle en første, men overbevisende oversettelse av en knippe dikt som ble sendt til den eksterne konsulenten i Leser søker bok.

Og en dag, da året 2018 nærmet seg slutten og jeg hadde mine siste dager på språkskolen, ett år og fire måneder etter at jeg kom til Norge, mottok jeg en fantastisk e-post fra to fantastiske mennesker, Hanna Bovim Bugge og Veronica Salinas, som fortalte meg at organisasjonen Leser søker bok hadde godkjent tekstene mine og ville lage en avtale med meg om å jobbe videre med redigering og oversettelse av diktene mine. Ingen kan forestille seg virkningen av denne ene e-posten. Ingen kunne se lyset som skinte i meg. Plutselig så jeg den lille båten nærme seg stranden. Det finnes alltid en strand, men i vanskelige tider kan vi ikke alltid den. I stedet ser vi bare den tykke tåken og de høye bølgene som viser seg fram i forestillingene våre.

En ny metode

Nå begynte arbeidet med resten av boken, og da oversetteren Sherin Abdel Wahab ble en del av teamet og jobbet med oss, begynte arbeidet å gå i et raskere tempo. Diskusjonene og dialogene ble dypere og mer presise enn før.

Den vanlige oversettelsesmetoden er at en oversetter som er flytende i begge språk tar tekstene og oversetter dem direkte. Metoden vi jobbet etter var en smart og ny løsning, som ganske enkelt går ut på at i stedet for å hyre inn en oversetter som kan begge språkene, jobber to oversettere tett sammen med poeten. Den første oversetteren behersker begge språkene flytende, mens den andre jobber med å gjendikte teksten til det nye språket. For at diktene skal bli gode også på norsk, er det viktigste poenget at hele arbeidet foregår med poeten tilstede. Poeten selv deltar i diskusjonene og dialogene, klargjør betydningen av ord, verbets tid og dets effekt på teksten, setningens struktur og metaforene. Hele tiden vil poeten og de to oversetterne jobbe med å velge de ordene som nøyaktig uttrykker meningen med teksten. Samtidig jobber vi kontinuerlig med tekstens poetiske estetikk og har som mål at tekstens spontanitet bevares også på norsk.

«For at diktene skal bli gode også på norsk, er det viktigste poenget at hele arbeidet foregår med poeten tilstede.»

Målet er å gjøre verket både komplekst og nøyaktig. Ofte begynte vi med at jeg, som var poeten, leste teksten høyt for den arabisktalende oversetteren, tydeliggjorde setningene og fjernet tvetydighet. Deretter ble teksten oversatt så enkelt som mulig til norsk. I andre trinn ble setningen oversatt til poetisk norsk ved at ordene og meningen ble klargjort. Både jeg, oversetteren og gjendikteren var med på å velge de passende ordene, og dermed vokste teksten, setning for setning.

Etter hvert begynte Hanna å foreslå at et bestemt ord, en setning eller en metafor burde endres på arabisk. Grunnen kunne være at ordet ikke var forenlig med det norske litteraturen eller kulturen, slik at den norske leseren vil forstå ordet annerledes enn det som var ment. Hvis ordet ble feil, ville den norske leseren også oppfatte deler av diktet feil. Slik begynte et annet arbeid samtidig med oversettelsen. Jeg begynte å gjøre endringer i originalteksten på mitt arabiske språk. Målet var hele tiden å gjøre teksten sterkere og nærmere den norske leseren. Dette betyr at jeg også jobbet med teksten på det arabiske språket. For meg ble dette en konstruksjons- og dannelsesprosess. Jeg fikk erfaring med at det å jobbe med teksten er mer enn en oversettelse, det er også en prosess med å omskrive teksten. Dette ga meg, til tross for at det også var krevende, en mulighet til å komme inn i norsk kultur og lære hvordan setninger formuleres og hvordan poesi skrives i Norge. Denne kunnskapen og erfaringen oppsto ved at jeg fikk muligheten til å stille spørsmål. Nysgjerrighet er en stor del av min natur, og fikk meg til å stille mange spørsmål om samfunnet, kulturen, religion, litteratur og ulike relasjoner. Dialogen mellom oss utviklet og utvidet seg i mange interessante retninger, samtidig som alle diskusjonene ledet oss tilbake diktene, og spørsmålet om hvordan vi kunne bygge gode dikt på både arabisk og norsk.

Den komplekse poesiens muligheter

Det er kjent at å oversette poesi er en vanskelig og farlig oppgave. Det har derfor alltid vært mange meninger om oversettelse av poesi, hvorav noen sier at å oversette poesi er et svik mot originalteksten. Samtidig har internasjonale erfaringer av å oversettelse poesi til ulike språk bevist at poesi kan oversettes uten å ignorere de særegne kvalitetene som kjennetegner poesien.

«Det er kjent at å oversette poesi er en vanskelig og farlig oppgave.»

Men det krever et bevisst arbeid. Den unike egenskapen til et dikt kan endre seg i oversettelsen fra ett språk til et annet, slik at diktet blir mindre effektivt. Resonansen og undringen teksten skaper i leseren kan også endre seg eller bli borte i overgangen fra et språk til et annet. I denne sammenhengen vil jeg si at eksperiment med å oversette poesi på den måten vi gjorde, var svært vellykket. De litterære referansene til våre ulike nasjoner påvirket hverandre, og kunnskapsbroer ble bygget mellom ulike kulturer. Dermed kan disse oversettelsene hjelpe folk til å forstå hverandre, ikke bare på språknivå. Også ulike visjoner har fått tre fram, ulike konsepter har kommet til syne og ulike kulturer har fått flette seg sammen med hverandre. Og fordi det er nettopp poesi vi har vært opptatt av å oversette, har sammenflettingen fått en ny dimensjon.

Etter min mening tok organisasjonen Leser søker bok en viktig beslutning på flere nivåer da de bestemte seg for å støtte både utviklingen og publiseringen av boken min på to språk parallelt. I tillegg til den litterære verdien vil det også ha en egen verdi å utgi bøker av ikke-norske forfattere i Norge. Slike bøker presenterer nye litterære erfaringer for den norske leseren.

Boken vil ha mange egenskaper. Den kan effektivt og virkelig hjelpe andrespråkslesere til å lære norsk på språkskoler og på språkkafeer. I tillegg kan boken hjelpe norske elever med å lære et annet språk.

Men i tillegg til språkundervisning vil det ha en egen verdi å lese poesi på to språk. Form er en viktig del av poesien, og i denne boken får leseren muligheten til å se tekstens form på originalspråket, uavhengig av om han eller hun kan språket. Poeten former teksten ved å kutte opp og fordele setninger og ord. Dette er en annen oppgave vi jobbet grundig med da vi skrev om teksten i sin endelige form. Dette betydde en dobbel innsats, da vi jobbet med å finne formen både på det arabiske språket og det norske språket. De naturlige egenskapene i de to språkene blir synlige når vi leser diktene høyt på scenen, og både likhetene og ulikhetene i språk, kultur, rytme og form kommer fram – all denne vakre kompleksiteten som diktene består i.

Endelig i mål

Det siste året vi jobbet med boken kom korona med all sin grusomhet, avstand og pessimisme. Samfunnet stengte, og Sherin var koronafast i Egypt. Midt i dette fikk vi heldigvis også gode nyheter: Det var på dette tidspunktet vi fikk en redaktør, Johanne Fronth-Nygren, og vi fikk også en annen oversetter som har god erfaring med arabisk poesi, nemlig Hayder Jumaah. På grunn av korona foregikk arbeidet mesteparten av tiden gjennom Zoom-kameraet. Vi pleide å møtes på den bærbare skjermen og jobbe lange timer flere ganger i uken. Det var krevende å jobbe gjennom et Zoom-kamera. Alt tok lengre tid. Vi var likevel glade fordi vi fikk gjort arbeidet på et tidspunkt da folk flest satt fast i hjemmene sine. Og mens nyheter om vaksinen og dens effektivitet begynte å komme og antall koronainfeksjoner gikk ned, ble arbeidet med diktsamlingen mer og mer dyptgående, og tekstene begynte å nå sitt siste stadium.

Våren 2021, på toget på vei til Lillehammer etter en invitasjon fra Litteraturfestivalen, tenkte jeg på boken min som var utgitt for noen dager siden, og som jeg ikke hadde sett ennå. Jeg husket alle stadiene vi hadde vært igjennom og på alle de som deltok i prosessen med å lage denne boken. Veronica, med sine erfaringer og sitt engasjement, andre kolleger fra Leser søker bok, Johanne, redaktøren fra forlaget Aschehoug, Linda, som oversatte de lange tekstene, Sherin, som vi hadde mange lange samtaler med, og Hayder, som hjalp oss på Zoom. Jeg tenkte på alle tekstene som ble oversatt og som ikke kom med i boken, og jeg lærte at dette er normalt i Norge. Noen dikt blir med og andre etterlates ettersom innholdet krystalliserer seg og modnes i arbeidet med å skape en bok. Jeg tenkte på valg av tittel på boken, alle forslagene og diskusjonene helt til vi bestemte oss for «Lukta av svart». Jeg tenkte på arbeidet med å få utformet omslaget, og på Johannes forslag om å inkludere bilder av byen Mosul i boken. Men ennå hadde jeg ikke sett boken og holdt den i mine egne hender.

Alle disse erfaringene og minnene fra prosessen føk gjennom hodet mitt mens toget nærmet seg Lillehammer. På stasjonen så jeg at Hanna ventet på meg. Hanna var den som foreslo denne oversettelsesmetoden og fulgte alle stadier av arbeidet fra start til slutt. Der sto hun og smilte og viftet med boken i hånden. «Lukta av svart», min aller første utgivelse i Norge, på både arabisk og norsk – to hjemland og to liv. Et hjemland som lever i minnene, og et nytt hjemland der det nye begynner. Jeg gikk av toget, fikk boken i hendene, og så begynte resten av historien.

– Ali Hayder