Hopp til innhold

Dypt bevegende om far og sønn

Martin Ernstsen er en prisbelønt tegneserieskaper. For sin forrige bok, tegneserieadapsjonen av Knut Hamsuns «Sult», mottok han Brageprisen i 2019. Ernstsens nyeste utgivelse er en personlig og sterk tegneserieroman om Alzheimer. I boka møter vi en sønn og hans far som sakte forsvinner inn i glemselen, men vi tar også del i minner om det kompliserte forholdet til faren. Ernstsen lar bildene fortelle i denne imponerende tegneserien. – Jeg har forsøkt å fange noe eksistensielt, noe jeg har vanskelig for å sette ord på, sier Ernstsen. Tilbakemeldingene fra leserne er mange og viser at dette er en viktig bok som åpner for samtaler og vekker universelle følelser.

Foto: Julie Pike

Gratulerer med tegneserien «Men hvem er du?», Martin!

Takk!


Boka har fått flere strålende anmeldelser: «Resultatet er dypt bevegende», skriver Roy Søbstad i Empirix og Øyvind Holen i D2 mener at: «’Men hvem er du?’ er en tegneserie som bør leses av alle som en gang har mistet noen nære til en langsom død som demens, eller som vil forberede seg på at dette kan skje.» Hvordan er det å få så gode lesinger?

Det var nervepirrende å slippe boka, og jeg var mer nervøs enn for tidligere utgivelser fordi det er en veldig nær og personlig fortelling. Da var det en stor lettelse å få så gode tilbakemeldinger. Det er også interessant å lese de ulike tolkningene av boka, da det virker som at folk leser den litt forskjellig.

 

Du har vært åpen om at du skriver om din egen far. Hvordan har det vært å gå inn i et så personlig stoff?

Det har vært en veldig krevende balansegang å fortelle såpass åpent om personlige opplevelser. Jeg har forsøkt å være ærlig på hvor subjektivt dette er, og jeg nevner hvor upålitelige minner er. Jeg ønsket å skildre følelser på en rå og ufiltrert måte, uten analyse og etterpåklokskap. Boken er også en slags egenterapi, hvor jeg har gravd meg ned i noe jeg har hatt et behov for å bearbeide.

 

Tegneserien din griper oss følelsesmessig med de visuelle virkemidlene. Kan du si noe om prosessen bak å formidle et så komplisert stoff i samspill ord og bilde? Hvilke muligheter gir tegneserien?

Jeg brukte mye tid på å eksperimentere og finne ulike uttrykk som passet for de ulike partiene i boken. Spesielt var det viktig for meg å finne en måte å formidle assosiasjonslandskapet som boken starter og slutter med. Jeg ville vise hvor flyktig konseptet om et «jeg» er. Tid og sted stokker seg, og assosiasjonslandskapet forfaller ettersom minner falmer og hjernen svikter. Jeg prøvde å fange noe eksistensielt, noe jeg har vanskelig for å sette ord på.

Jeg har jobbet intuitivt med visualiseringen av følelser i boken. Ofte har jeg tegnet den samme tegningen flere ganger i ulike variasjoner med ulike materialer og teknikker, frustrert over at jeg ikke klarer å fange følelsen i en analog tegning. Jeg la disse variasjonene i flere lag oppå hverandre i Photoshop og vrengte på de med all slags effekter helt til det begynte å ligne på den bestemte stemningen eller følelsen som jeg forsøkte å gjenskape.

 

Når begynte du å tegne?

Det er det vanskelig å gi et svar på. Jeg var litt over gjennomsnittet interessert i å tegne da jeg gikk på barneskolen. På ungdomsskolen sluttet jeg nesten å tegne, men oppdaget graffiti og ANSI (pixel art), og utfoldet meg kreativt med det. Da jeg var 17 år, og gikk på tegning, form og farge på videregående, bestemte jeg meg for at jeg skulle satse på kunst som karriere. Jeg var ikke noe stort talent, men hadde viljestyrke.

 

Når bestemte du deg for at du ville bli tegneserieskaper og illustratør?

Jeg fikk øynene opp for tegneserier da jeg tok en bachelorgrad i illustrasjon i England. Da var jeg vel 23 eller 24 år, kanskje.

 

Hvorfor kan tegneserier være bra for de som sliter med å lese, tenker du?

Tegneserier kan være både lettleste og tungleste, men de kan formidle veldig effektivt, og kombinasjonen av tekst og bilde gir mulighet for å øke tilgjengeligheten for de som sliter med å lese. Jeg liker tegneserier best når det ikke er for mye tekst, når man lar bildene fortelle.

 

Har du fått reaksjoner fra lesere som også har eller har hatt demente foreldre? Hvordan har reaksjonene vært?

Ja, jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som har vært eller er i lignende situasjoner. Jeg ser at boken vekker følelser og åpner for samtaler. Mange begynner å tenke på sin egen familie, og forholdene de har til sine foreldre. Selv om stoffet i boken er veldig spesifikt og personlig for meg, så vekker det tydeligvis universelle følelser, og det er veldig godt å se.

 

Hva var det vanskeligste med å skape denne tegneserien?

Det vanskeligste har nok vært at jeg måtte være i minnene mens jeg tegnet dem, og jeg måtte føle dette på nytt og på nytt. Faren min var syk, og døde mens jeg arbeidet med boken, og da var det tungt å gå inn i minnene, enten de var positive eller negative.

 

Hva var det morsomste med å skape denne tegneserien?

Det er alltid gøy å tegne og forsvinne inn i prosessen. Det er en god følelse når jeg får til noe og er fornøyd med noe. Jeg likte spesielt godt å tegne de mer fargerike sekvensene, og det var veldig spennende å eksperimentere og finne frem til nye måte å jobbe på.

 

Hva er den fineste tilbakemeldingen du har fått fra en annen leser?

Det er flere som har sagt at de begynte å gråte av å lese tegneserien, det tar jeg som et stort kompliment.

 

Hva leste du selv som barn og ungdom?

Bøker jeg husker å ha lest er R.L. Stines Grøsserne («Den levende dukken» bl.a.), og «Hobbiten». Ellers gikk det nok mest i Donald, Tintin, Viggo etc. Jeg arvet masse superheltblader av naboen, som Edderkoppen, Fantastiske fire, Superman o.l, og de gjorde inntrykk på meg. Og så må jeg ikke glemme Nintendo Magasinet, som jeg leste med religiøs andakt. Det var en Zelda-tegneserie der, som gjorde spesielt inntrykk, og som fremdeles holder seg godt.

 

Hvor mye har du hatt leseren i tankene under arbeidet? Hvem passer boka for?

Jeg tenker nok ikke så mye på leseren under arbeidet. Når det gjelder denne boken har jeg prøvd å ikke tenke på leseren, for det var en skremmende tanke å skulle slippe boken ut i verden, og jeg har nok laget den mest for meg selv. Heldigvis har jeg en redaktør fra Gyldendal og en konsulent fra Leser søker bok som har hjulpet meg med å tenke på leseren, og det har blitt en del justeringer på manuset nettopp med leseren i tankene. «Men hvem er du?» passer kanskje spesielt for de som har opplevd demens i nær familie, eller som har vanskelige forhold i familien, men jeg tenker og håper at andre også kan få noe ut av den.

 

Hvilken bok har du anbefalt flest ganger?

Det må være Arsene Schrauwen av Olivier Schrauwen, utgitt på No Comprendo Press.

 

Har du et favorittord?

Nei, det har jeg ikke.

 

Hva hører du på når du skriver?

Ofte Synthwave og elektronika mens jeg tegner. Når jeg skriver kan jeg ikke høre på noe.

 

Hva gjør du hvis det brenner i huset ditt?

Da må jeg redde familien.

 

Hva brenner du for?

Å fortelle historier i tegneserieform.

 

Hvis du kunne invitert hvem du ville på middag, døde eller levende, hvem hadde vært drømmegjestene dine og hvorfor, og hva ville du servert?

Daniel Clowes, fredagstaco.

 

Hvordan var det å samarbeide med oss i Leser søker bok?

Jeg opplever Leser søker bok som utrolig støttende, og det har vært en glede å jobbe med dere!