Å snakke om komplekse temaer

Av Hanna Bovim Bugge og Hayder Jumaah, Leser søker bok

Vi lever i en verden med kriger, kriser, uenigheter og forskjeller. Samtidig finnes det håp, frihetskamper og konstruktivt samarbeid. Elever i videregående skole må rustes til å møte verden slik den er, og samtidig ta bevisste valg fra innsiden. Krysspunkt er et leselystprosjekt som kombinerer hendelser i verden i dag med erfaringer og følelser inne i elevene selv.

Forstå verden – forstå seg selv

Litteraturen har en unik evne til å berøre det menneskelige i oss. Eller som den irakiske poeten Ali Hayder sier det: «Nyhetene forteller oss hva som har skjedd, så korrekt som mulig. Men nyheten er gammel allerede dagen etterpå. Dikt har evnen til å fortelle oss hva hendelsene gjør med de menneskene som opplever dem. Dikt kan vare lenge.»

Diktene i leselystprosjektet Krysspunkt er skrevet av minoritetsspråklige forfattere som har flyktet fra krig, terror og totalitære regimer. Tematikken i diktene berører til dels brutale hendelser, og beskriver komplekse følelser og erfaringer.

Under utprøvingen av Krysspunkt erfarte vi tidlig at diktene ikke bare vekket elevenes interesse for språk, kultur og samfunn. Diktene brakte oss også rett inn følelser, tanker og reaksjoner hos alle elvene, fordi vi kjente igjen de dype menneskelige strukturene diktene berører. Samtidig er norske skoler mer flerkulturelle enn før. I mange klasser finnes elever som har vært flyktninger, har foreldre som har flyktet eller måttet reise av ulike årsaker.

«Hva hvis det blir tøft for elvene å snakke om krig?»

«Jeg har elever som har vært flyktninger, jeg er redd dette opplegget blir for tøft for dem.»

Spørsmål og skepsis som dette går igjen når vi forteller lærere om Krysspunkt. Så, hvordan bruke Krysspunkt – uten at det blir for krevende, skummelt eller sårbart for enkeltelever eller for klassen?

Krig, flukt, utenforskap

Det er både forståelig og positivt at tematikk som kan vekke emosjoner og reaksjoner hos enkeltelever, behandles med respekt og varsomhet av lærere og formidlere. Men det er ikke slik at elever som bærer på traumer, blir traumatisert av å lese et dikt om krig.

For vi kan også snu på det: Det kan være krevende for deg som lærer eller bibliotekar å ta opp kompleks problematikk i klassen. Krig er på ingen måte et tema det er lett å snakke om, spesielt ikke i et miljø som i et klasserom, der elever med krigserfaringer er omgitt av jevnaldrende elever som ikke har opplevd noe lignende og lærere som heller ikke har krigserfaringer på CV-en sin. Men det som heller ikke er lett, er å bære på minner og erfaringer som er vonde, og være alene med dem. Det skal lite til for at elever med brutale minner føler seg annerledes og alene. Mange skjuler den sårbare siden av seg selv for å passe inn, eller sliter med å finne ord for å uttrykke det som presser på innenfra.

Løsningen er ikke å droppe tematikken. Spørsmålet bør i stedet være: Hvordan ta opp temaer som kan treffe sårbare punkter i enkeltelever uten at det blir feil eller for privat?

Litteraturens kraft

Litteraturen er en del av svaret.

Når vi snakker om diktene, trenger det ikke å bli privat. Det kan bli personlig, ja, men du som lærer og formidler kan veilede elevene ved hele tiden å rette oppmerksomheten tilbake til diktene.

Som vår tidligere kollega Veronica Salinas uttrykker det: Litteraturen kan være både et springbrett og en buffer. Et springbrett fordi tekstene vi leser sammen gjør at vi kan kaste oss ut i krevende tematikk med teksten som utgangspunkt. En buffer fordi vi kan sette grenser rundt både oss selv og elevene våre ved å vise at det er teksten vi snakker om.

Istedenfor å dele tøffe erfaringer, kan elvene snakke om sine egne erfaringer gjennom jeg-et i diktet. De får muligheten til å dele det som er sårbart, og samtidig være beskyttet av teksten. Læreren kan bidra ved hele tiden å vende oppmerksomheten tilbake til det som står i tekstene, og bruke ord som «tolkning», «reaksjon», «meninger».

Hva hvis?

Hva om noen likevel gråter, blir sinte, forlater rommet eller blir uvanlig stille? Under utprøvingen opplevde vi alle disse reaksjonene, men erfarte samtidig at det ikke var farlig. Elevene som reagerte, uttrykte at det gjorde godt å få ut følelsene.

Klasserom der elevene er redde for sine egne eller andres følelser og reaksjoner, skaper et krevende miljø for læring og trivsel. Å snakke om krig og konflikter ved hjelp av litteratur, vil kunne bidra til at elevene blir kjent med ulike sider av en sak. Litteraturen har evnen til å menneskeliggjøre. At tøff tematikk blir løftet fram og diskutert, kan bidra til å skape et tryggere klasserom der ulikhetene tåles bedre.

Og dersom elevene fortetter å ha det vanskelig, kan både lærere og bibliotekarer følge opp ved å henvise til helsesykepleier eller andre fagpersoner. Problemene til elevene oppstår ikke fordi de snakkes om. De kommer bare fram, og i møte med tekstene ligger det et potensiale til at elevene blir mindre alene med det som sliter på dem.

Uenighet og krangler

Vi opplevde også at enkeltelever kan ha konflikter seg imellom som kommer fram når komplekse temaer som krig, terror, kjønn og religion diskuteres. I de tilfellene gjelder det samme: Det er ikke slik at konflikten ikke var der fra før. Kanskje har klassen endt opp med ulike grupperinger der enkeltelever føler seg presset til å velge side.

Vi opplevde blant annet sterke diskusjoner om forholdet mellom religion og politikk. Igjen brukte vi diktene; vi tok tak i utsagnene og vendte dem tilbake til diktene. Diktene kan ikke i seg selv løse den politiske konflikten, men kan vi finne språk for den politiske konflikten inne i diktet? Var det ensidig, eller kan diktene åpne for ulike tolkningsmuligheter?

Det kan være krevende å være usikker i et samfunn som kan kreve klare svar og tydelige standpunkter. Gjennom å lese dikt sammen, kan vi styrke elevenes erfaringer av at det er mulig å være både nysgjerrig og i tvil. Komplekse situasjoner krever ofte av oss at vi ikke låser oss fast i én side eller én forestilling. Elevene kan erfare at det ikke alltid er svakt å være spørrende. Dikt er kunst, og i kunsten finnes det ingen regler, rett eller galt.

Ingen fasit!

I møte med elevene erfarte vi også at mange er redde for å si noe feil. Vi erfarte hvor avgjørende det er å møte elevene med en holdning om at det ikke finnes noen fasit i måten de erfarer og leser diktene. I serien Parallell er diktene skrevet av poeter som måtte flykte fordi de satte ord på meningene sine. Kunnskapen om at diktene vi leser sammen i klasserommet, kunne fått poetene fengslet eller drept i hjemlandet, vekket reaksjoner og tanker hos alle elevene. I klasserommet er vi frie, men er det likevel lett å si det vi mener?

Under våre møter med elevene startet vi alltid med å si tydelig til dem at alle tanker, følelser, reaksjoner og innspill er velkomne. Målet er å utforske diktene sammen. At vi tolker diktene ulikt, bidrar bare til at diktet blir enda mer interessant.

Når vi formidlet tydelig at alles meninger betydde noe for å fylle ut diktet, ble dialogen mer åpen og interessant. I møte med teksten er det våre livserfaringer som betyr mest og ikke vår evne til å lese og analysere. Ingen elever skal dømmes for tankene og reaksjonene de kommer med. Alt er med på å fylle diktene med mening.

Med en slik tilnærming blir elevene mindre opptatt av forventninger, og mer opptatt av egne reaksjoner og hva som betyr noe for dem. Elevene får mulighet til å reagere spontant, og erkjenne at ikke alt i verden har klare svar. For å få mest mulig ut av diktene og det de formidler, må vi lytte til hverandre – og til oss selv.

Å åpne øynene

Krysspunkt er lagt opp slik at elevene diskuterer universelle temaer med utgangspunkt i diktene. Selv om krigserfaringer kan være spesifikke, berører diktene felles menneskelige erfaringer som vi alle kan kjenne på. Alle kan bidra, og dermed også støtte hverandre på ulike måter. Slik blir enkeltelever mindre alene.

Da vi for eksempel leste et dikt om å flykte, rakk en elev opp hånden og fortalte at selv om han ikke har flyktet fra krig og terror, kjente han seg igjen i flere av diktene. Også han hadde reist alene fra bygda til byen som 16-åring for å kunne være seg selv. Var ikke det også en form for flukt?

Vi håper at Krysspunkt kan være et hjelpemiddel for lærere som ønsker å bruke poesi til å skape dialog i klasserommet. Når litteraturen er uten fasit, kan elever oppleve at litteraturen kan være et fristed, på samme måte som musikk og film. Og når elevene erfarer at deres tanker, emosjoner og erfaringer er viktige i møte med litteraturen, skapes et indre drevet engasjement.

Ikke vær redd for å snakke om krigen. Det som skjer, både der ute i verden og inne i oss, det skjer faktisk. Det blir ikke borte bare fordi vi lukker øynene. Les diktene, bruk de digitale ressursene – og snakk sammen; om de kryssende punktene mellom det som skjer i verden, det som skjer i klasserommet, og det som skjer inne i hver enkelt av oss.

Deler av denne teksten har tidligere stått på trykk i Barnebokforum, nr. 2/2023