– Gjennom en bok kan man bli ett, uansett hvor mange man er

Slottsparken ligger et steinkast unna kontoret vårt på Litteraturhuset. Når vi i Leser søker bok må ut å lufte hodet, trenger inspirasjon eller skal ta noen kjappe møter, går vi en tur i parken. Vi inviterer med oss noen av de vi samarbeider med inn i parken for å bli litt bedre kjent.

Kjære Anna Fiske, er du klar for en liten rusletur i parken?
Så gøy, jeg elsker både parker og rusling. Må bare ta på meg skoene, jeg går barbeint hele sommeren.

Hvordan har sommeren vært?
Jeg har våknet hver morgen som om det er julaften og tenkt med glede «DET ER SOMMER». Jeg har nytt og nyter fortsatt hvert øyeblikk. Å velge dagens kjole, sol på huden, styrtregn, bruset i trærne, dugg under tærne. Det åpner opp og lader langt inni meg. Sommeren er min ladestasjon.

I fjor fikk du Leser søker bok sin ærespris og det er ikke uten grunn. Du har blant annet den uoffisielle rekorden med hele 36 bøker i Boksøk! Vi har samarbeidet om mange ulike bøker for forskjellige målgrupper. Husker du vårt aller første samarbeid? Hvordan fikk du egentlig vite om oss?
Ja, det var et stipend som ble utlyst gjennom Grafill, og Leser søker bok var nystartet. Jeg husker at jeg tenkte DET har jeg lyst til. Slike bøker vil jeg få til å lage. Idéen min var Følelsesbiblioteket og jeg ble overlykkelig over stipendet jeg fikk. Jeg husker mye i bilder og ser Sissel Hofgaard Swensen på Leser søker bok foran meg, hvordan rommet så ut og hvordan vi satt.

Av henne fikk jeg tips om hvordan man skriver tekst som er lett å lese. Det er gullkorn som har klistret seg fast og som jeg fortsatt bruker. Å være tydelig i tekst og å ha fortellinger i bilder, kommer ganske så naturlig for meg. Tror det har å gjøre med egne erfaringer med lesevansker. Å være forfattere kan føles litt ego iblant. Å lage tilrettelagte bøker og ha så mange bøker i Boksøk, gir meg mening og en stor følelse av at jeg gjør noe verdifullt. 

Nå er hele «Følelsesbiblioteket» tilrettelagt lesere som bruker symbolspråk. Gratulerer! Hva tenker du om det?
Det er superfint at bøkene blir tilgjengelige for en gruppe lesere som har det ekstra vanskelig for å lese. Jeg blir helt lykkelig av å tenke på det. Det er morsomt at bøkene har fått et nytt format. De er litt større fordi symbolspråket gjør at bildene trenger mer luft.

Brageprisen for beste ungdomsbok «Elven», ærespris, elsket av leserne, kritikerrost nå sist for den fantastiske «Hvordan lager man en baby?». Hva blir det neste? Går du for verdensherredømme?
He, he, det låter skummelt ut med verdensherredømme. Men å få pris er fantastisk! Det føles som en forsikring. Hvis tankene om at «dette er dårlig» eller «nå er det slutt» kommer, som det gjør det noen ganger, pleier jeg å tenke på fortroligheten det er å få de fine prisene, alle fantastiske tilbakemeldinger jeg har fått og varmen i møte med leserne. Da kommer smilet og jeg puster dypt og går videre.

Jeg glemmer aldri da jeg fikk Leser søker boks ærespris. Jeg var helt uforberedt, stod på scenen og hele redaksjonen fra Leser søker bok stod bak meg. Jeg kjente varmen i ryggen, det glemmer jeg aldri.

Vi er jo din største heiagjeng og er imponert over produktivitet din, men først og fremst over kjærligheten du har for ulike type lesere. Tenker du mye på leseren når du lager bøker?
Leseren er alt og er alltid med. Men når jeg får ideen til en bok er det bare meg. Jeg må lage noe som jeg syns er spennende. Noe som jeg vil forske på, som jeg er nysgjerrig på som en forelskelse. Det må være der, gnisten, kjærligheten. En av mine erfaringer er at hvis du går langt inn i deg selv med åpne ærlige øyne, kan du nå og treffe andre også. Det er rett og slett vakkert.


Lørdag 7. september fyller vi hele Litteraturhuset i Oslo med arrangement for alle! Både barn, ungdom og voksne. Du kommer for å tegne og fortelle fra «Alle har en bakside». Hva er det beste med å møte leserne dine?
Åååå, det er så herlig og inspirerende! Jeg digger det når jeg ser at bøkene lever, treffer. Det beste er kontakten, den stunden når vi er sammen i boken. Gjennom en bok kan man bli ett, uansett hvor mange man er.

Har du et favorittord?
Det varierer, men mitt norske favorittord er KLUT. Jeg kan føle duften fra en litt gammel klut når jeg hører orde. Jeg ser for meg hvordan den ligger tung og fuktig på oppvaskbenken. Jeg liker også å bruke kluten, følelsen i hånda når jeg tørker, trygt, og at det blir reint og ryddig for nye smuler og søl.

Hvis du må velge, liker du best å lese høyt eller bli lest for? 
Jeg elsket å bli lest for som barn og å lese høyt for barna mine, det ga en nærhet, en ro. Elsker å lese høyt på forfatterbesøk. Så, ja takk, begge deler!

Det brenner i huset ditt, hva gjør du?
Ser til at alle våkner og løper ut. Så tar jeg katten i fanget og løper ut jeg og.

Hva brenner du for?
Godhet. At vi med godhet skal være snille, si fine ting og ikke bare tenke dem. Lytte og støtte uten å forvente seg noe tilbake. Tror det ligger en stor indre lykke i å være god.

Hvilken bok har du gitt bort flest ganger bort i gave?

Sommarboken av Tove Jansson

Får du latterkrampe, kan du huske du sist?
Ja, jeg får latterkrampe. For noen uker siden traff jeg noen gamle barndomsvenninner. Vi fikk latterkrampe under et epletre i sommernatten, det var herlig, rensende!

Du er med på 4-stjerners middag. Hvem er drømmegjestene dine (velg blant døde, levende eller fiktive) personer, hva blir underholdningen og hva serverer du?

Jeg velger å gjøre det litt mer privat og velger noen som er stjerner for meg. I sommer har jeg kikket på gamle bilder fra slektens historie. Fine bilder helt tilbake fra 20-30 tallet. Hadde vært spennende å treffe kvinnene fra langt tilbake i slekten, tippoldemødrene, mormor og farmor. Spennende å få vite hvordan det var å være kvinne da de var unge. Jeg vet at kvinnene på begge sider av slekten var veldig selvstendige, mormor var feminist, farmor var full fart og moro. Tippoldemødrene vet jeg ikke så mye om, men de ser tøffe ut på bildene. Mor får også være med hvis hun lover å ikke dominere og behandle meg som om jeg er ti år, det klarer hun sikkert. Det er mye jeg lurer på nå etter hennes død. Jeg har lest dagbøkene jeg ikke visste at hun skrev.  

Alle skal kle seg i kjoler fra sin tid. Først går vi på Mjölkbar, det gjorde man tydeligvis i 1930, så tar vi Kålsuppe som man spiste i 1940, etter det blir det Mors köttbullar fra 1970. Min dessert blir litt morsomme frukter som tippoldemødrene sikkert ikke har smakt. Da kan vi spise og snakke oss igjennom tiden fra 1930 til nå. En morsom bokide egentlig…

Skrevet av evarekve den 5. august 2019.